Bytte- eller betalingsmiddel. Den eldste form for handel er byttehandel. I gammel tid var det ofte buskap som tjente som byttemiddel. Et vitnesbyrd om dette har vi i det latinske ordet for penger (pecunia), idet dette ordet er avledet av pecus, som betyr «kveg». Det var imidlertid ikke alltid praktisk å bruke buskap (1Mo 47: 17) og andre naturalier (1Kg 5: 10, 11) som bytte- eller betalingsmidler, og derfor begynte man etter hvert å bruke metaller, for eksempel gull og sølv. Allerede på Abrahams tid ble edle metaller brukt som penger. Det dreide seg imidlertid ikke om pregede mynter, men om gull- og sølvstykker som uten tvil av praktiske grunner var formet som barrer, ringer, armbånd eller lignende  og hadde en bestemt vekt. (Jf. 1Mo 24: 22; Jos 7: 21.) Det hebraiske ordet som en rekke ganger gjengis med «penger», betyr bokstavelig «sølv». (1Mo 17: 12, NW, fotn.) Ofte ble metallstykkene veid ved betalingen. – 1Mo 23: 15, 16; Jer 32: 10.

Ettersom betalingsmidlene ble veid, er det naturlig at vektenhetene også ble brukt som pengeenheter. (Se MÅL OG VEKT.) Israelittene regnet med fem hovedenheter: gera, halv sekel (beka), sekel, mine og talent. (2Mo 25: 39; 30: 13; 38: 25, 26; 1Kg 10: 17; Ese 45: 12; se  .) Israelittene regnet med fem hovedenheter: gera, halv sekel (beka), sekel, mine og talent. (2Mo 25: 39; 30: 13; 38: 25, 26; 1Kg 10: 17; Ese 45: 12; se GERA; MINE; SEKEL; TALENT.) Det innbyrdes forholdet mellom de forskjellige enhetene samt de omtrentlige metallverdiene i vår tid framgår av tabellen nedenfor. (Prisen på gull og sølv har variert de senere årene. I dette oppslagsverket er gullverdien satt til ca. 350 dollar pr. ounce troyvekt [31,1 g] og sølvverdien til ca. 6 dollar pr. ounce troyvekt. Ved omregning til norske kroner har vi brukt dollarkursen 7,00 [et gjennomsnittstall for de senere år]. Man mener imidlertid at verdiforholdet mellom gull og sølv i oldtiden var 13 til 1.)

—

—

Gull

Sølv

1 gera

= 1⁄20 sekel

kr 45,00

kr 0,75

1 beka

= 10 gera

kr 450,00

kr 7,50

1 sekel

= 2 beka

kr 900,00

kr 15,00

1 mine

= 50 sekel

kr 45 000,00

kr 750,00

1 talent

= 60 miner

kr 2 700 000,00

kr 45 000,00

Verdien av de ’pengestykkene’ (hebr. qesitạh) som er nevnt i 1. Mosebok 33: 19, Josva 24: 32 og Job 42: 11, kan ikke fastslås med sikkerhet. Verdien av en pim er også uviss. Den kan ha vært omkring to tredjedeler av en sekel. – 1Sa 13: 21; se PIM.

Mynter i De hebraiske skrifter. Det er alminnelig antatt at de første myntene ble framstilt omkring år 700 f.v.t. Det er mulig at israelittene først begynte å bruke mynter i sitt hjemland etter at de var vendt tilbake etter landflyktigheten i Babylon. Bibelske bøker som er skrevet etter landflyktigheten, nevner den persiske dareik (1Kr 29: 7; Esr 8: 27) og drakmen (hebr. darkemọn), som vanligvis regnes for å ha hatt samme verdi som dareiken. (Esr 2: 69; Ne 7: 70–72) Den persiske gulldareiken veide 8,4 g og settes derfor til en verdi av ca. 660 kroner i vår tid. – Se DAREIK; DRAKME.

Pengeenheter i De kristne greske skrifter. De kristne greske skrifter nevner følgende mynter: lepton (jødisk), kvadrans (romersk), as eller assarion (romersk), denar (romersk), drakme (gresk), didrakme (gresk) og stater (gresk; anses av mange for å tilsvare tetradrakmen fra Antiokia eller Tyrus). (Mt 5: 26; 10: 29; 17: 24, 27; 20: 10; Mr 12: 42; Lu 12: 6, 59; 15: 8; 21: 2, Int; se DENAR; STATER.) De store pengeenhetene mine og talent var vektenheter, ikke mynter. (Mt 18: 24; Lu 19: 13–25) Det innbyrdes forholdet mellom de forskjellige enhetene samt deres omtrentlige nåtidige verdi framgår av tabellen nedenfor.

—

—

Nåtidig verdi

1 lepton (kobber el. bronse)

= 1⁄2 kvadrans

kr 0,04

1 kvadrans (kobber el. bronse)

= 2 lepta

kr 0,08

1 as (assarion) (kobber el. bronse)

= 4 kvadranter

kr 0,32

1 denar (sølv)

= 16 as

kr 5,20

1 drakme (sølv)

=

kr 4,50

1 didrakme (sølv)

= 2 drakmer

kr 9,00

1 tetradrakme*

= 4 drakmer

kr 18,00

1 mine (sølv)

= 100 drakmer

kr 450,00

1 talent (sølv)

= 60 miner

kr 27 000,00

1 talent (gull)

=

kr 1 600 000,00

*Antas å tilsvare stater (sølv)

Kjøpekraft. Pengeenhetenes metallverdi i vår tid gir ikke et nøyaktig bilde av deres verdi i oldtiden. Bibelen inneholder imidlertid opplysninger om deres kjøpekraft som gir oss et visst inntrykk av pengeverdien i oldtiden. På Jesu tid fikk jordbruksarbeidere som regel en denar for en tolvtimers arbeidsdag. (Mt 20: 2) Man antar at lønnen var omtrent den samme i den perioden da De hebraiske skrifter ble skrevet. Hvis det er tilfellet, svarte en sekel sølv til tre dagers lønn.

Prisen for en slave var 30 sekel sølv (kanskje 90 dagers lønn). (2Mo 21: 32; jf. 3Mo 27: 2–7.) Profeten Hosea kjøpte en kvinne for 15 sølvstykker og halvannen homer (15 efa) bygg. Denne betalingen tilsvarte sannsynligvis den fulle prisen for en slave. I så fall var en efa (22 l) bygg verd én sekel. – Ho 3: 2.

I tider med vareknapphet steg prisene voldsomt. For 80 sølvstykker (ca. 240 dagers lønn), som under normale forhold var tilstrekkelig betaling for åtte homer (1760 l) bygg, kunne man under en beleiring bare få det ikke særlig kjøttfulle hodet av et esel, et dyr som ifølge Moseloven ikke skulle brukes som føde. – 2Kg 6: 25; jf. Ho 3: 2.

I det første århundre e.v.t. kostet to spurver en assarion (45 minutters lønn), og for det dobbelte fikk man fem spurver. (Mt 10: 29; Lu 12: 6) Bidraget fra den fattige enken som Jesus la merke  til, var enda mindre; det bestod i to lepta (en kvadrans), eller ¹/64 av en daglønn. Likevel sa Jesus rosende at enken hadde gitt mer enn alle de som hadde kommet med store bidrag, for hun hadde ikke gitt av sin overflod, men «alt det hun hadde, hele sitt livsopphold». (Mr 12: 42–44; Lu 21: 2–4) Den årlige tempelskatten som jødene betalte, var på to drakmer, eller en didrakme (ca. to dagers lønn). (Mt 17: 24) Ettersom en drakme omtrent tilsvarte en daglønn, var det rimelig at en kvinne som hadde mistet en drakmemynt, ville feie hele huset og lete nøye etter den. – Lu 15: 8, 9.

Judas Iskariot forrådte Jesus for 30 sølvstykker, øyensynlig prisen for en slave. (Mt 26: 14–16, 47–50) Beretningen forteller ikke hvilke mynter det dreide seg om, bare at de var av sølv, men det var sannsynligvis sekler eller andre mynter av tilsvarende verdi.

Penger kan være både til nytte og til skade. Penger er en beskyttelse mot fattigdommens problemer. For penger kan man både dekke nødvendige behov og skaffe seg luksusvarer. (Jf. For 7: 12; 10: 19.) Derfor er det en viss fare for at man kan begynne å sette sin lit til penger og glemme Skaperen. (Jf. 5Mo 8: 10–14.) «Kjærligheten til penger [bokst.: kjærligheten til sølv] er en rot til alle slags skadelige ting, og ved å trakte etter denne kjærlighet er noen blitt ført vill fra troen og har gjennomboret seg selv overalt med mange smerter.» (1Ti 6: 10) Folk har gjort omtrent hva som helst for penger: fordreid retten, drevet prostitusjon, myrdet, forrådt andre og forvrengt sannheten. – 5Mo 16: 19; 23: 18; 27: 25; Ese 22: 12; Mt 26: 14, 15; 28: 11–15.

Gud godkjenner imidlertid den rette bruken av penger (Lu 16: 1–9), som omfatter det å gi bidrag til fremme av den sanne tilbedelse og det å gi materiell hjelp til nødlidende. (Jf. 2Kr 24: 4–14; Ro 12: 13; 1Jo 3: 17, 18; se BARMHJERTIGHETSGAVER; BIDRAG.) Det kan utrettes mye godt med penger; ikke desto mindre kan det mest verdifulle – åndelig føde og det evige liv – fås uten penger. – Jes 55: 1, 2; Åp 22: 17.