En person som vekslet én valuta til en annen og vekslet mynter av én verdi til mynter av en annen verdi. For hver transaksjon tok pengeveksleren et visst gebyr. Det greske ordet for «pengeveksler» (kollybistẹs) er faktisk avledet av et ord (kọllybos) som betegner en liten mynt som ble betalt til pengeveksleren. Det greske ordet kermatistẹs (myntveksler el. mynthandler), som forekommer i Johannes 2: 14, er beslektet med ordet kẹrma, som i det neste verset er gjengitt med «mynter». Det jødiske verket Misjna nevner at pengevekslernes oppgaver også omfattet oppbevaring av penger og utbetaling av lønn mot framlegging av anvisninger. – Bava Mezia 3: 11; 9: 12.

På Jesu tid var den årlige tempelskatten to drakmer (en didrakme). (Mt 17: 24) Ettersom jøder fra forskjellige land kom til Jerusalem for å feire påske og samtidig betalte denne skatten, kan pengevekslernes arbeid ha vært nødvendig for at de tilreisende skulle kunne få vekslet fremmed valuta til en valuta som de kunne benytte til betaling av tempelskatten og kanskje også til kjøp av offerdyr og andre ting. Ifølge Misjna (Shekalim 1: 3) begynte pengevekslerne sin virksomhet i provinsene den 15. adar, omkring én måned før påske. Men den 25. adar, når jøder og proselytter fra mange land begynte å komme til Jerusalem, satte pengevekslerne opp sine bord på tempelområdet.

Det var i templet Jesus Kristus ved to anledninger veltet pengevekslernes bord og refset dem fordi de hadde gjort templet til «et hus for handel» og «en røverhule». (Joh 2: 13–16; Mt 21: 12, 13; Mr 11: 15–17) Dette kan tyde på at Jesus syntes at de gebyrene de tok, var urimelig høye. Interessant nok framgår det for øvrig av Misjna at offerdyrene i perioder ble solgt med stor fortjeneste. På et tidspunkt var prisen for et par duer en gulldenar (eller 25 sølvdenarer). Dette fikk Gamaliels sønn Simeon til å sverge ved templet og si: «Før natten er omme, skal de koste bare én [sølv]denar.» Samme dag ble prisen sterkt redusert. – Keritot 1: 7 (etter H. Danbys oversettelse til engelsk).