Skrivemateriale av preparert skinn fra sau, geit eller kalv. Skinn ble brukt som skrivemateriale gjennom en lang periode i oldtiden. Dødehavsrullen med Jesajas bok, en avskrift fra slutten av 100-tallet f.v.t., er for eksempel av skinn. Papyrus fra Egypt kom til å bli brukt i større utstrekning som skrivemateriale, men ifølge Plinius ble pergament oppfunnet i Pergamon da Egypts hersker forbød eksport av papyrus omkring 190 f.v.t. (Ordet «pergament» kommer fra det latinske pergamena, som er avledet av Pergamon.) Det er mulig at oppfinnelsen bestod i at en allerede eksisterende prepareringsmetode ble forbedret, slik at det ble mulig å skrive på begge sider av pergamentet, og at denne metoden så ble tatt i bruk i stor utstrekning. Pergamentruller var langt mer holdbare enn de mindre kostbare papyrusrullene.

I 2. Timoteus 4: 13 ber apostelen Paulus sin medarbeider Timoteus om å ta med seg «bokrullene, især pergamentene». (NV; jf. NO.) Han antyder ikke hva disse bokrullene inneholdt, men det er svært sannsynlig at han bad om å få visse deler av De hebraiske skrifter, slik at han kunne studere dem mens han satt i fangenskap i Roma. Vendingen «især pergamentene» kan tyde på at noen av de omtalte bokrullene var av papyrus, mens andre var av pergament.

I gammel tid brukte romerne ofte tretavler dekket med voks når de skulle skrive meldinger som det ikke var nødvendig å ta vare på lenge. Etter hvert ble ark av skinn eller pergament brukt til dette formålet. Det latinske ordet membranae (huder) ble benyttet om slike notisbøker av pergament. I det skriftstedet som er sitert ovenfor, benyttet Paulus et tilsvarende gresk ord da han bad om å få «bokrullene, især pergamentene [membrạnas]». Noen kommentatorer mener derfor at han bad om å få bokrullene med De hebraiske skrifter og dessuten noen notater eller brev. I The New English Bible er disse ordene derfor gjengitt med «bøkene, framfor alt notatbøkene mine». Men det er ikke mulig å si med sikkerhet om det med «pergamentene» mentes notatark eller notatbøker eller pergamentruller (NO; La; Kx).

Velin. Pergament ble vanligvis laget av skinn fra sau, geit eller kalv. På 200- og 300-tallet e.v.t. ble det vanlig å skjelne mellom grovere og finere kvaliteter av dette skrivematerialet. De grovere kvalitetene ble fortsatt kalt pergament, mens de finere ble kalt velin. Velin ble laget av utsøkt skinn fra kalv eller geitekilling, eller av skinn fra dødfødte kalver eller lam. Skinnene ble vasket og skrapt fri for hår, deretter spente man dem opp på rammer og vasket dem og skrapte dem en gang til for å fjerne ujevnheter. Til slutt ble de påført kritt og slipt med pimpstein. Resultatet ble et tynt, glatt, nesten hvitt skrivemateriale som med tiden ble brukt i stor utstrekning til viktige bøker inntil trykkekunsten ble oppfunnet. (Til trykte bøker var papir bedre egnet og billigere.) Viktige bibelhåndskrifter, for eksempel Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus (ms. 1209) fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, er av velin.