(Pẹrgamon) [borg; akropolis].

En by i Mysia i den nordvestlige delen av Lilleasia (Tyrkia). En av de sju menighetene som apostelen Johannes skrev til ifølge Åpenbaringen, hørte hjemme her. (Åp 1: 11; 2: 12–17) Byen lå 80 km nord for Smyrna (vår tids Izmir) og 25 km fra egeerhavskysten. I nærheten av Pergamons ruiner ligger nå byen Bergama. Pergamon var opprinnelig en festning på en bratt, isolert høyde mellom to elver. Byen bredte seg etter hvert til dalen nedenfor, og høyden ble byens akropolis (borg).

Historie. Det er uvisst hvor innbyggerne i Pergamon kom fra, men visse spor peker i retning av Akaia i Hellas. I år 420 f.v.t., og kanskje enda tidligere, ble det preget mynter i byen, og i det påfølgende århundre ble den omtalt av Xenofon. Etter Aleksander den stores død ble byen en del av Lysimakhos’ område. Lysimakhos’  betrodde mann Filetairos ble hersker over byen og det omliggende distriktet og grunnla det attalidiske dynasti, som gjorde Pergamon til en rik og viktig by. Kong Attalos I (241–197 f.v.t) hjalp romerne mot makedonierne. Hans etterfølger, Evmenes II, bygde opp et enormt bibliotek, som kunne måle seg med det berømte biblioteket i Alexandria. Det var antagelig på denne tiden skrivematerialet pergament (pergamena charta) ble oppfunnet i Pergamon. Pergamon-riket hadde nå herredømme over det meste av den vestlige delen av Lilleasia. Da Attalos III lå for døden, i 133 f.v.t., testamenterte han Pergamon til Romerriket, og byen ble dermed hovedstaden i den romerske provinsen Asia. (Se ASIA.) Selv etter at Pergamon mistet sin status som hovedstad, fortsatte byen å være et viktig administrasjonssenter.

Religion. Hedensk religion inntok en sterk plass i Pergamon. Kaldeiske magere (astrologer) flyktet etter alt å dømme fra Babylon til Pergamon og opprettet sin sentrale skole her. Evmenes II bygde et kolossalt marmoralter for guden Zevs til minne om sin seier over gallerne. Ruinene av det er blitt utgravd, og man kan se at det var prydet med et enormt relieff med kampen mellom guder og giganter som motiv. (BILDE: bd. 2, s. 945) Syke mennesker fra alle deler av provinsen Asia strømmet til Pergamon for å oppsøke byens tempel for Asklepios, legekunstens gud.

Et spesielt fremtredende trekk ved de religiøse forhold i Pergamon var dyrkelsen av politiske herskere. Byen lot bygge et praktfullt tempel for keiser Augustus. Pergamon ble dermed den første byen som fikk et tempel som var viet til keiserdyrkelsen. I keiser Trajans og keiser Severus’ tid ble det oppført ytterligere to slike templer der, og i Encyclopædia Britannica blir Pergamon derfor omtalt som «det fremste senter for keiserdyrkelse i keiserdømmets første tid». (1959, bd. 17, s. 507) Denne tilbedelsen av den romerske keiseren tjente utvilsomt det politiske formål å sveise alle de forskjellige erobrede landene i Romerriket sammen under en felles gud. De kunne alle tilbe sine lokale eller nasjonale guder, men måtte også tilbe keiseren.

«Der hvor Satans trone er.» I det brevet apostelen Johannes skrev til menigheten i Pergamon, sies det at byen lå «der hvor Satan bor», og at de kristne der i byen bodde «der hvor Satans trone er». (Åp 2: 13) I et bibelsk oppslagsverk heter det at denne «uttrykksmåten er blitt satt i forbindelse med de mange hedenske kulter, . . . men den hentyder sannsynligvis først og fremst til keiserdyrkelsen. Det var her, i Domitians regjeringstid, at tilbedelsen av den guddommelige keiser var blitt gjort til en prøvestein med hensyn til borgernes lojalitet». (New Bible Dictionary, redigert av J. Douglas, 1985, s. 912.) Siden Antipas’ martyrdød er nevnt i det samme verset som «Satans trone», kan det tenkes at Antipas ble drept fordi han nektet å tilbe keiseren.

En annen faktor som kan ha bidratt til at betegnelsen «Satans trone» ble knyttet til denne byen, var det forhold at tilbedelsen av Zevs, eller Jupiter, den fremste blant alle de hedenske guder og gudinner, inntok en fremtredende plass der. Fra den høyden Pergamon ble anlagt på, hadde visse guder ifølge sagnet vært vitne til at Zevs ble født, og det kolossale alteret som senere ble oppført på byens akropolis, blir betraktet som et av datidens underverker. De som tilbad Zevs, kunne også ha andre guder, men de skulle rangere dem under Zevs. De kristne i Pergamon ble rost fordi de holdt fast ved sin udelte hengivenhet for den sanne Gud, Jehova, og ikke fornektet troen selv om de bodde ’der hvor Satans trone var’.

«Bileams lære.» Det var imidlertid noen i menigheten som ’holdt fast ved Bileams lære’ og påvirket andre i negativ retning. (Åp 2: 14) Henvisningen til Bileam henleder tanken på den mesopotamiske profeten Bileam, som etter flere mislykkede forsøk på å forbanne Israel, foreslo at man skulle benytte hedenske kvinner til å forlede mannlige israelitter til å hengi seg til utukt i tilknytning til tilbedelse av falske guder. Dette førte til seksuell umoral og avgudsdyrkelse, og følgen av dette ble at 24 000 israelitter døde. (4Mo 25: 1–18; 1Kt 10: 8; se BILEAM nr. 1.) Noen i menigheten i Pergamon, de som ’holdt fast ved Bileams lære’, tolererte tydeligvis utukt. – Jud 4, 11; 2Pe 2: 14, 15.

Noen i menigheten var også blitt påvirket av «Nikolaus-sektens lære», og de ble oppfordret til å vise anger. – Åp 2: 15, 16.