Et land og et folk som både i Bibelen og i verdslig historie ofte blir omtalt i forbindelse med mederne. Mederne og perserne var etter alt å dømme beslektede folkegrupper som tilhørte de gamle ariske (indoiranske) stammene. Hvis det forholder seg slik, var perserne etterkommere av Jafet, kanskje gjennom Madai, medernes stamfar. (1Mo 10: 2) Dareios den store omtaler seg selv i en innskrift som «perser, sønn av en perser, arier, av arisk ætt». – History of the Persian Empire av A. Olmstead, 1948, s. 123.

I assyriske innskrifter som gjelder Salmanassar IIIs tid (Salamanassar levde øyensynlig samtidig med Israels konge Jehu), omtales en invasjon i Media og den omstendighet at kongene i «Parsua» betalte tributt. Parsua var et område som tydeligvis lå vest for Urmiasjøen og grenset mot Assyria. Mange forskere mener at «Parsua» var det navnet som da ble brukt om persernes land, mens andre forbinder det med parterne. Ifølge senere innskrifter var persernes område et godt stykke lenger mot sør, nemlig i «Parsa» sørøst for Elam i det som nå er provinsen Fars i Iran. Anshan, et område eller en by som grenset mot Elam og en gang hadde ligget innenfor Elams grenser, var også i sin tid besatt av perserne.

Det ser ut til at perserne til å begynne med bare holdt til i den sørvestlige delen av det vidstrakte iranske fjellandskapet, i et område som grenset til Elam og Media i nordvest, til Partia i nord, til Karmania i øst og til Persiabukta i sør og sørvest. Hvis man ser bort fra de varme og fuktige kyststrekningene langs Persiabukta, bestod landet hovedsakelig av den sørlige delen av de forrevne Zagros-fjellene, med lange og ganske fruktbare daler og skogbevokste lier innimellom. I dalene er klimaet temperert, men på de tørre og forblåste høyslettene er det streng kulde i vintermånedene. Det later til at perserne i likhet med mederne drev mye med kvegavl og dessuten med jordbruk. Perserkongen Dareios den store omtalte med stolthet sitt hjemland som «vakkert og rikt på hester og mennesker». – Encyclopædia Britannica, 1959, bd. 17, s. 603.

Selv om perserne opprinnelig levde et ganske nøysomt liv, ofte som nomader, er det tydelig at de hadde stor sans for luksus og luksuriøse omgivelser i den perioden da Persia var et verdensrike. (Jf. Est 1: 3–7; også den kledningen Mordekai fikk, 8: 15.) På skulpturer i Persepolis er perserne avbildet med folderike, fotside drakter med belte om livet, og med lave snøresko. Mederne blir derimot avbildet med tettsittende, langermete og knekorte plagg. (BILDE: bd. 2, s. 328) Både perserne og mederne brukte tydeligvis bukser. Persiske soldater er avbildet med bukser og med langermete tunikaer over rustninger med jernskjell. De var dyktige ryttere, og kavaleriet spilte en viktig rolle i deres krigsstrategi.

Det persiske språket regnes med til den indoeuropeiske språkfamilien og er tydeligvis beslektet med det indiske språket sanskrit. På et tidspunkt i historien begynte perserne å gjøre bruk av kileskrift, men deres skriftform hadde langt færre tegn enn babylonsk og assyrisk kileskrift, som hadde flere hundre tegn. Fra Perserrikets tid finnes det noen innskrifter på gammelpersisk med oversettelser til akkadisk og til et språk som vanligvis blir kalt «elamittisk» eller «susisk», men offisielle dokumenter som angikk forvaltningen av rikets provinser, ble for det meste nedtegnet på det internasjonale språket arameisk. – Esr 4: 7.

Det medopersiske rikets utvikling. (KART: bd. 2, s. 327) Det later til at perserne i likhet med mederne var underlagt forskjellige adelsslekters styre. Fra en av disse slektene stammet akemenidene, den kongeslekten som Kyros den store, Perserrikets grunnlegger, utgikk fra. Kyros, som ifølge Herodot og Xenofon hadde persisk far og medisk mor, samlet perserne under sin ledelse. (Herodots historie, I, 107, 108; Cyropaedia, I, ii, 1) Før hans tid hadde mederne vært dominerende i forhold til perserne, men Kyros vant en rask seier over mederkongen Astyages og inntok hans hovedstad, Ekbatana (550 f.v.t.). (Jf. Da 8: 3, 20.) Det mediske riket ble derved underlagt perserne.

Selv om mederne fortsatte å ha en underordnet stilling i forhold til perserne så lenge akemenidene regjerte, kan det ikke være noen tvil om at det var et dobbeltrike som oppstod. I boken History of the Persian Empire (s. 37) heter det: «Det nære forholdet mellom perserne og mederne ble aldri glemt. Det herjede Ekbatana ble fortsatt foretrukket som kongelig residensby. Mederne ble æret på lik linje med perserne. De ble ansatt i høye embeter og ble valgt ut til å lede persiske hærstyrker. Utlendinger brukte gjerne betegnelsen ’mederne og perserne’. Når de bare brukte et enkelt uttrykk, var det ’mederne’.»

 Mens Kyros regjerte, ble det medopersiske riket utvidet mot vest. Det bredte seg helt fram til Egeerhavet som en følge av at perserne beseiret Kroisos (Krøsus), kongen i Lydia og underla seg visse greske kystbyer. Kyros’ største erobring var imidlertid den som fant sted i 539 f.v.t., da han i spissen for en forent hær av medere, persere og elamitter inntok det mektige Babylon, som en oppfyllelse av bibelske profetier. (Jes 21: 2, 9; 44: 26 til 45: 7; Da 5: 28) Da Babylon falt, endte en lang periode med semittisk dominans, og det første store verdensrike av arisk (jafetisk) opprinnelse overtok lederstillingen. Det medopersiske riket underla seg også Juda (og dessuten Syria og Fønikia). I 537 f.v.t. utstedte Kyros et dekret som gjorde det mulig for de landflyktige jødene å vende tilbake til sitt hjemland, som hadde ligget øde i nøyaktig 70 år. – 2Kr 36: 20–23; se KYROS.

Persiske hovedsteder. Ettersom Medo-Persia var et dobbeltrike, var det ikke så spesielt at det var en meder, Dareios, som ble hersker over det beseirede kaldeiske riket. Men Dareios var sannsynligvis underlagt Kyros’ overhøyhet. (Da 5: 31; 9: 1; se DAREIOS nr. 1.) Babylon fortsatte å være en kongelig residensby i det medopersiske rike og dessuten et religiøst sentrum og en viktig handelsby. Men somrene i Babylon var tydeligvis for varme for de persiske kongene, og de tilbrakte derfor stort sett bare vintrene der. Arkeologiske funn tyder på at Kyros etter erobringen av Babylon vendte tilbake til Ekbatana (nå Hamadan), som ligger ca. 1900 m over havet, ved foten av fjellet Kuh-e Alvand, hvor somrene er behagelige, mens vintrene er snørike og bitende kalde. Det var i Ekbatana Kyros’ memorandum angående gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem ble funnet flere år etter at det var blitt utstedt. (Esr 6: 2–5) Den tidligere hovedstaden i Persia var Pasargadae, som lå 650 km sørøst for Ekbatana, men i omtrent samme høyde. I nærheten av Pasargadae bygde de persiske herskerne Dareios, Xerxes og Artaxerxes Longimanus senere kongebyen Persepolis, som de utstyrte med et stort nettverk av underjordiske tunneler, tydeligvis for å sørge for vannforsyning. Enda en annen hovedstad var Susa (Susan) i nærheten av elven Khoaspes (Karkheh) i det gamle Elam. Den hadde en sentral og strategisk beliggenhet mellom Babylon, Ekbatana og Persepolis. Her bygde Dareios den store et praktfullt palass som hovedsakelig tjente som vinterresidens, for sommervarmen i Susa var ekstrem, akkurat som i Babylon. Med tiden ble Susa i stadig større grad rikets egentlige administrative sentrum. – Se EKBATANA; SUSAN, SUSA.

Religiøse og rettslige forhold. De persiske herskerne kunne være like grusomme som de semittiske kongene i Assyria og Babylonia, men det later til at de iallfall til å begynne med forsøkte å behandle de folkene de underla seg, med en viss rimelighet og respekt for lov og orden. Deres religion inneholdt etter alt å dømme visse etiske prinsipper. En viktig guddom som rangerte etter deres hovedgud, Ahura Mazdah, var Mithra, som ikke bare ble kjent som en krigsgud, men også som paktsguden, den hvis øyne og ører alltid fulgte med, og som alltid merket seg enhver som brøt en overenskomst. (Se GUDER OG GUDINNER.) Den greske historieskriveren Herodot (I, 136, 138) skrev om perserne: «De begynner å oppdra sine sønner når disse er fem år gamle, og fortsetter med det til de er tyve, og lærer dem bare tre ting: å ri, å skyte med bue, å tale sant. . . . Løgn er det verste de vet.» Historien viser at de persiske herskerne ikke var hevet over å drive med dobbeltspill og intriger, men det at de holdt så fast ved at «medernes og persernes lov» ikke kunne forandres eller tilbakekalles, kan tyde på at de i utgangspunktet rettet seg etter en grunnholdning hos deres folk som  tilsa at de skulle være ordholdne. (Da 6: 8, 15; Est 1: 19; 8: 8) Da Kyros’ dekret ble funnet omkring 18 år etter at det var blitt utstedt, erkjente således kong Dareios at jødene hadde rett til å gjenoppbygge templet, og han befalte at deres arbeid skulle støttes fullt ut. – Esr 6: 1–12.

Perserriket ble styrt på en måte som vitner om betydelige administrative evner. Kongen hadde et råd, en gruppe nære rådgivere som bestod av «sju fyrster i Persia og Media». (Est 1: 14; Esr 7: 14) Dessuten fantes det satraper som var satt over satrapier, større områder eller land, for eksempel Media, Elam, Partia, Babylonia, Assyria, Arabia, Armenia, Kappadokia, Lydia og Jonia og, etter hvert som riket ble utvidet, Egypt, Etiopia og Libya. Satrapiene hadde et visst mål av selvstyre. Satrapene hadde for eksempel myndighet til å administrere de juridiske og økonomiske forhold innenfor sine områder. (Se SATRAP.) Det ser ut til at det i hvert satrapi var underordnede stattholdere i de forskjellige provinsene (som det var 127 av på kong Ahasverus’ tid), og innenfor de enkelte provinsene var det fyrster for de enkelte folkeslagene som utgjorde provinsens befolkning. (Esr 8: 36; Est 3: 12; 8: 9) Antagelig for å bøte på ulempen ved at hovedstaden befant seg i utkanten av det veldige riket, ble det bygd ut et effektivt kommunikasjonssystem, et kongelig postvesen med ridende ilbud som kunne opprettholde forbindelsen mellom tronen og alle provinsene. (Est 8: 10, 14) Kongeveier ble bygd og vedlikeholdt. En av dem gikk fra Susan og helt til Sardes i Lilleasia.

Fra Kyros’ død til Dareios’ død. Kyros den stores regjeringstid endte i 530 f.v.t., da han døde under et felttog. Hans sønn Kambyses etterfulgte ham på tronen og klarte å innta Egypt. Kambyses blir ikke omtalt under dette navnet i Bibelen, men han var sannsynligvis den «Ahasverus» som fikk et brev med falske anklager mot jødene fra dem som motarbeidet gjenreisningen av templet. – Esr 4: 6.

Omstendighetene i forbindelse med avslutningen på Kambyses’ regjeringstid er uklare. Ifølge Dareios den stores beretning i Behistun-innskriften, som Herodot og andre har gjengitt med visse variasjoner, skal Kambyses i hemmelighet ha sørget for at hans bror Bardiya (som blir kalt Smerdis av Herodot) ble drept. Mens Kambyses så var i Egypt, klarte en mager ved navn Gaumata (også han kalt Smerdis av Herodot) å utgi seg for å være Bardiya (Smerdis) og tilrane seg tronen og oppnå anerkjennelse som konge. Kambyses døde da han var på vei hjem fra Egypt, og dermed satt tronraneren trygt på tronen. (Herodots historie, III, 61–67) En annen versjon, som noen historikere fester større lit til, går ut på at Bardiya ikke var blitt drept, og at det var han, og ikke en som bare utgav seg for å være ham, som tilranet seg tronen i Kambyses’ fravær.

Hvordan det enn forholdt seg med dette, endte Kambyses’ regjeringstid i 522 f.v.t., og etterfølgerens regjeringstid varte i sju måneder og endte også i 522 f.v.t., da tronraneren (enten Bardiya eller Gaumata, den falske Smerdis) ble myrdet. Men i løpet av hans korte regjeringstid ble det tydeligvis rettet en ny anklage mot jødene til perserkongen, som i Bibelen blir omtalt som «Artaxerxes» (kanskje en herskerbetegnelse eller en tittel). Denne gangen resulterte beskyldningene i at kongen forbød videre byggearbeider på templet. (Esr 4: 7–23) Arbeidet på templet lå deretter nede «inntil det andre året av perserkongen Dareios’ regjering». – Esr 4: 24.

Dareios I (også kalt Dareios Hystaspes eller Dareios den store) stod åpenbart bak drapet på ham som satt på Persias trone, og overtok selv makten. Mens han regjerte, ble arbeidet på templet i Jerusalem gjenopptatt med kongens godkjennelse, og templet stod ferdig i hans sjette regjeringsår (tidlig i 515 f.v.t.). (Esr 6: 1–15) I Dareios’ regjeringstid vokste riket i utstrekning. Han utvidet persernes maktområde så det nådde helt til India i øst og til Trakia og Makedonia i vest.

Iallfall på dette tidspunktet hadde de persiske herskerne gjort det som beskrives i de profetiske bildene i Daniel 7: 5 og 8: 4, til virkelighet. Her blir det medopersiske rike framstilt som en bjørn og som en vær som angriper og inntar områder i tre retninger: mot nord, mot vest og mot sør. Men under et felttog mot Hellas ble Dareios’ styrker slått ved Maraton i 490 f.v.t. Dareios døde i 486 f.v.t. – Se DAREIOS nr. 2.

Xerxes’ styre og Artaxerxes’ styre. Xerxes, Dareios’ sønn, er etter alt å dømme den kongen som blir kalt Ahasverus i Esters bok. Det han utrettet, passer også med beskrivelsen av den fjerde persiske kongen, som skulle «oppby alt mot Hellas’ rike». (Da 11: 2) Xerxes drog med en veldig hær mot det greske fastland i 480 f.v.t. for å ta hevn etter persernes nederlag ved Maraton. Etter at de hadde vunnet en dyrekjøpt seier ved Thermopylai (Thermopylene) og ødelagt Aten, led de nederlag ved Salamis og senere ved Plataiai, og dermed trakk Xerxes seg tilbake til Persia.

Mens Xerxes regjerte, ble det gjennomført visse forvaltningsmessige reformer, og mange av de byggearbeidene hans far hadde satt i gang i Persepolis, ble fullført. (Jf. Est 10: 1, 2.)  De greske beretningene om den siste delen av Xerxes’ regjeringstid dreier seg om ekteskapelige problemer, haremsintriger og det at visse hoffmenn skal ha hatt en dominerende innflytelse over ham. Disse beretningene kan, om enn i en sterkt forvansket form, gjenspeile noen av hovedpunktene i Esters bok, deriblant det at dronning Vasjti ble avsatt og erstattet med Ester, og det at Mordekai ble forfremmet og fikk en høy stilling i riket. (Est 2: 17; 10: 3) Ifølge ikke-bibelske kilder ble Xerxes drept av en av sine hoffmenn.

Artaxerxes Longimanus, Xerxes’ etterfølger, er kjent for at han gav Esra lov til å reise tilbake til Jerusalem med et stort bidrag til templet der. Dette skjedde i Artaxerxes’ sjuende regjeringsår (468 f.v.t.). (Esr 7: 1–26; 8: 24–36) I Artaxerxes’ 20. regjeringsår (455 f.v.t.) fikk Nehemja tillatelse til å dra til Jerusalem for å gjenoppbygge byen. (Ne 1: 3; 2: 1, 5–8) Nehemja vendte senere tilbake til Artaxerxes’ hoff i kongens 32. regjeringsår (443 f.v.t.) og ble der en tid. – Ne 13: 6.

Det er visse uoverensstemmelser i historiske skrifter med hensyn til når Xerxes og Artaxerxes regjerte. Noen oppslagsverk opplyser at Artaxerxes kom på tronen i år 465 f.v.t. Ifølge visse dokumenter fortsatte hans far, Xerxes, å herske en tid inn i det 21. året av sin regjeringstid. Xerxes’ regjeringstid blir vanligvis regnet fra 486 f.v.t., da Dareios, hans far, døde. Man mener at Xerxes’ eget første hele regjeringsår begynte i 485 f.v.t., og det hevdes ofte at hans 21. år og Artaxerxes’ tiltredelsesår var 465 f.v.t. Når det gjelder Artaxerxes, er det en vanlig oppfatning blant historikere at hans siste regjeringsår begynte i 424 f.v.t. Ifølge noen dokumenter var dette Artaxerxes’ 41. regjeringsår. Hvis dette stemte, ville det innebære at hans tiltredelsesår var 465 f.v.t. og at hans første regjeringsår begynte i 464 f.v.t.

Det finnes imidlertid gode grunner for å regne 475 f.v.t. som Xerxes’ siste år og Artaxerxes’ tiltredelsesår. Vitnesbyrdene som peker i denne retning, skriver seg fra tre kilder: greske, persiske og babylonske.

Vitnesbyrd fra greske kilder. En bestemt hendelse i gresk historie kan være en hjelp til å finne ut når Artaxerxes begynte å herske. Den greske statsmannen og feltherren Themistokles falt i unåde hos sine landsmenn og flyktet til Persia. Ifølge den greske historieskriveren Thukydid (I, CXXXVII, 3), som er kjent for sin nøyaktighet, sendte Themistokles da «et brev til kong Artaxerxes, sønn av Xerxes, som nylig hadde kommet på tronen». Plutark opplyser i en av sine biografier (Plutarch’s Lives, Themistocles, XXVII, 1) at «Thukydid og Kharon fra Lampsakos beretter at Xerxes var død, og at det var hans sønn Artaxerxes som Themistokles fikk audiens hos». Kharon var en persisk borger som levde da tronskiftet fra Xerxes til Artaxerxes fant sted. Thukydids og Kharons vitnesbyrd viser at Artaxerxes nettopp hadde begynt å herske da Themistokles kom til Persia.

Man kan finne ut når Artaxerxes begynte å herske, ved å regne tilbake fra det tidspunkt da Themistokles døde. Ikke alle oppslagsverk angir samme årstall for hans død. Men historieskriveren Diodoros Siculus (Diodorus of Sicily, XI, 54, 1; XI, 58, 3) forteller om hans død i forbindelse med begivenheter som inntraff «da Praksiergos var arkhont i Aten». Praksiergos var arkhont i Aten i 471/470 f.v.t. (Greek and Roman Chronology av Alan E. Samuel, München 1972, s. 206) Da Themistokles kom til Persia, brukte han ifølge Thukydid et år på språkstudier som en forberedelse til en audiens hos Artaxerxes. Kongen lot ham deretter få bosette seg i Persia med mange æresbevisninger. Hvis Themistokles døde i 471/470 f.v.t., kan han senest ha bosatt seg i Persia i 472 og ankommet i 473, et år tidligere. På det tidspunktet hadde Artaxerxes ’nylig kommet på tronen’.

Angående når Xerxes døde og Artaxerxes kom på tronen, skrev M. de Koutorga: «Vi har sett at Xerxes, ifølge Thukydids kronologi, døde ved slutten av år 475 f.v.t., og at Themistokles, ifølge samme historieskriver, kom til Lilleasia kort tid etter at Artaxerxes Longimanus var kommet på tronen.» – Mémoires présentés par divers savants à l’Académie des Inscriptions et Belles-Lettres de l’Institut Impérial de France, første serie, bd. VI, andre del, Paris 1864, s. 147.

Til ytterligere støtte for dette sier E. Levesque følgende: «Man må derfor, i henhold til Den aleksandrinske krønike, tidfeste Xerxes’ død til 475 f.v.t., da han hadde regjert i elleve år. Historieskriveren Justinus (III, 1) bekrefter denne krøniken og Thukydids opplysninger. Ifølge Justinus var Artaxerxes bare et barn, puer [en gutt], da Xerxes, hans far, ble drept, noe som passer hvis Xerxes døde i 475. Artaxerxes var da 16 år gammel, mens han i 465 ville ha vært 26 år gammel, noe som ikke ville stemme med Justinus’ uttrykksmåte. Ifølge denne kronologien, som altså innebærer at Artaxerxes begynte å regjere i 475, må det 20. året av hans regjeringstid ha vært i 455, og ikke i 445, slik det ofte blir sagt.» – Revue apologétique, Paris 1939, bd. 68, s. 94.

 Hvis Dareios døde i 486 f.v.t. og Xerxes døde i 475 f.v.t., hvordan kan det da forklares at Xerxes ifølge noen gamle dokumenter regjerte i 21 år? Det er flere kjente eksempler på at en konge og hans sønn kunne herske sammen og dele kongemakten, eller at sønnen var farens medregent. Hvis det forholdt seg slik med Dareios og Xerxes, kunne historieskriverne regne Xerxes’ regjeringstid enten fra han begynte å herske sammen med sin far, eller fra farens død. Hvis Xerxes hersket i 10 år sammen med sin far og i 11 år alene, kunne noen oppgi at hans regjeringstid varte i 21 år, mens andre kunne si at han hersket i 11 år.

Det finnes mange tydelige vitnesbyrd om at Xerxes regjerte sammen med sin far, Dareios. Den greske historieskriveren Herodot (VII, 3) opplyser at Xerxes fulgte et bestemt råd, og sier i den forbindelse: «Da . . . fant Dareios at han [Xerxes] hadde rett i hva han sa, og utpekte ham som konge. Men jeg tror nå at han var blitt det uten dette råd.» Dette tyder på at Xerxes ble utnevnt til konge i sin fars, Dareios’ regjeringstid.

Vitnesbyrd fra persiske kilder. Det at Xerxes hersket sammen med Dareios, framgår spesielt av persiske basrelieffer. I Persepolis er det funnet flere basrelieffer hvor man ser Xerxes stående bak farens trone med klær som er nøyaktig maken til farens, og med hodet i samme høyde som faren. Dette er spesielt, siden det vanligvis ville være slik at kongens hode raget opp over alle andres. I boken A New Inscription of Xerxes From Persepolis (av Ernst E. Herzfeld, 1932) sies det at både innskrifter og bygninger som er funnet i Persepolis, tyder på at Xerxes regjerte sammen med sin far, Dareios. På side 8 i denne boken sier Herzfeld: «Det særegne innholdet i Xerxes’ innskrifter i Persepolis, hvor det stort sett ikke skjelnes mellom hans egen og hans fars virksomhet, og det like særegne forholdet mellom deres bygninger, som det er umulig å knytte til enten Dareios eller Xerxes, har alltid tydet på at Xerxes var en slags medregent. Det er dessuten to skulpturer i Persepolis som belyser dette forholdet.» Om den ene av disse skulpturene sier Herzfeld: «Dareios er avbildet utstyrt med alle de kongelige attributter og sittende på en høy, divanlignende trone som blir båret av representanter for de forskjellige folkeslagene i hans rike. Bak ham på dette relieffet, det vil egentlig si ved hans høyre side, står Xerxes med de samme kongelige attributter og med venstre hånd hvilende på tronens høye rygg. Dette er en gestus som tydelig viser at det er tale om noe mer enn tronfølge. Det vitner om felles kongemakt.»

Angående dateringen av de relieffene som skildrer Dareios og Xerxes på denne måten, sier Ann Farkas i boken Achaemenid Sculpture (Istanbul 1974, s. 53) at «relieffene kan ha blitt anbrakt i skattkammeret en gang under oppførelsen av det første tilbygget, 494/493–492/491 f.v.t. Dette ville avgjort ha vært det mest beleilige tidspunkt for å flytte slike store og uhåndterlige steinplater. Men uansett når de ble overført til skattkammeret, ble de kanskje hogd ut i 490-årene».

Vitnesbyrd fra babylonske kilder. I Babylon er det funnet materiale som tyder på at Xerxes begynte å herske sammen med sin far i 490-årene f.v.t. Under utgravninger her er det blitt avdekket et Xerxes-palass som ble fullført i 496 f.v.t. I denne forbindelse skriver A. T. Olmstead i History of the Persian Empire (s. 215): «Vi finner ut at huset til kongens sønn [det vil si Dareios’ sønn, Xerxes] var under oppførelse i Babylon den 23. oktober 498. Dette var utvilsomt det Dareios-palass i den sentrale delen som vi allerede har beskrevet. I et forretningsdokument fra det nærliggende stedet Borsippa henvises det to år senere [i 496 f.v.t.] til ’det nye palasset’ som et allerede fullført byggverk.»

To uvanlige leirtaver kan inneholde ytterligere vitnesbyrd om at Xerxes hersket sammen med Dareios. Den ene er en forretningstekst angående leie av en bygning i Xerxes’ tiltredelsesår. Tavlen er datert i årets første måned, nisan. (A Catalogue of the Late Babylonian Tablets in the Bodleian Library, Oxford, av R. Campbell Thompson, London 1927, s. 13, tavlen med betegnelsen A. 124) En annen tavle er datert «måneden ab (?), Xerxes’ tiltredelsesår». Det er verdt å merke seg at denne siste tavlen ikke knytter tittelen «Babylons konge, landenes konge» til Xerxes, noe som vanligvis ble gjort på den tiden. – Neubabylonische Rechts- und Verwaltungsurkunden übersetzt und erläutert, av M. San Nicolò og A. Ungnad, Leipzig 1934, bd. I, del 4, s. 544, tavle nr. 634, med betegnelsen VAT 4397.

Disse to tavlene inneholder forbausende opplysninger. Vanligvis begynner en konges tiltredelsesår etter hans forgjengers død. Men i dette tilfellet er det ting som tyder på at Xerxes’ forgjenger (Dareios) levde til den sjuende måneden i sitt siste regjeringsår, mens disse to dokumentene fra Xerxes’ tiltredelsesår dateres til tidspunkter før den sjuende måneden (det ene til den første måneden, det andre til den femte). Disse dokumentene gjelder derfor ikke en tiltredelsesperiode som Xerxes hadde etter sin fars død, men tyder på at han hadde et tiltredelsesår  mens han var Dareios’ medregent. Hvis dette tiltredelsesåret var i 496 f.v.t., da Xerxes-palasset i Babylon ble fullført, begynte hans første år som medregent den påfølgende nisan, i 495 f.v.t., og hans 21. og siste regjeringsår i 475 f.v.t. I så fall regjerte Xerxes i ti år sammen med Dareios (fra 496 til 486 f.v.t.) og i elleve år alene (fra 486 til 475 f.v.t.).

På den annen side er historikerne enige om at Dareios IIs første regjeringsår begynte våren 423 f.v.t. Av en babylonsk tavle framgår det at Dareios II i sitt tiltredelsesår allerede satt på tronen den 4. dagen i den 11. måneden, det vil si den 13. februar 423 f.v.t. (Babylonian Chronology, 626 B.C.–A.D. 75 av R. Parker og W.H. Dubberstein, 1971, s. 18) Men det finnes to tavler som viser at Artaxerxes fortsatte å herske etter den 4. dagen i den 11. måneden i sitt 41. regjeringsår. Den ene er datert den 17. dagen i den 11. måneden i hans 41. år (s. 18). Den andre er datert den 12. måneden i hans 41. regjeringsår. (Old Testament and Semitic Studies, redigert av Harper, Brown og Moore, 1908, bd. 1, s. 304, tavle nr. 12, med betegnelsen CBM, 5505.) Artaxerxes fikk derfor ingen etterfølger på tronen i sitt 41. regjeringsår, men fortsatte å herske gjennom hele dette året. Dette tyder på at Artaxerxes må ha regjert i mer enn 41 år, og at hans første regjeringsår derfor ikke skal regnes fra 464 f.v.t.

Det finnes et forretningsdokument fra Borsippa som skriver seg fra Artaxerxes Longimanus’ 50. regjeringsår. Dette viser at Artaxerxes hersket i mer enn 41 år. (Catalogue of the Babylonian Tablets in the British Museum, bd. VII: Tablets From Sippar 2, av E. Leichty og A.K. Grayson, 1987, s. 153; tavlen med betegnelsen B.M. 65 494) En av de tavlene som forbinder slutten på Artaxerxes’ regjeringstid med begynnelsen av Dareios IIs regjeringstid, er datert på følgende måte: «Det 51. året, tiltredelsesåret, den 12. måneden, dag 20, Dareios, landenes konge.» (The Babylonian Expedition of the University of Pennsylvania, Series A: Cuneiform Texts, bd. VIII, del I, av Albert T. Clay, 1908, s. 34, 83, og plansje 57, tavle nr. 127, med betegnelsen CBM 12 803) Siden det første regjeringsåret til Dareios II var i 423 f.v.t., må det 51. regjeringsåret til Artaxerxes ha vært i 424 f.v.t., og hans første regjeringsår må da ha vært i 474 f.v.t.

Vitnesbyrd fra greske, persiske og babylonske kilder stemmer altså overens med hensyn til at Artaxerxes’ tiltredelsesår var 475 f.v.t., og at hans første regjeringsår var 474 f.v.t. De 70 ukene som er omtalt i Daniel 9: 24, og som begynte å løpe i Artaxerxes’ 20. regjeringsår, må derfor regnes fra 455 f.v.t. Hvis man på grunnlag av Daniel 9: 25 regner 69 årsuker (483 år) fra 455 f.v.t., kommer man fram til det viktige årstallet da Messias, Lederen, stod fram.

Fra 455 f.v.t. til år 1 e.v.t. er det 455 hele år. Når man legger til de resterende 28 årene (for at det i alt skal bli 483 år), kommer man fram til år 29 e.v.t., nettopp det året da Jesus fra Nasaret ble døpt i vann og salvet med hellig ånd, og da han innledet sin offentlige tjeneste som Messias, eller Kristus. – Lu 3: 1, 2, 21, 22.

Fram til den tid da riket falt og ble delt. Diodoros Siculus opplyser følgende om dem som kom etter Artaxerxes Longimanus på Persias trone: «I Asia døde kong Xerxes etter å ha regjert i ett år, eller, som noen hevder, i to måneder; og hans bror Sogdianus etterfulgte ham på tronen og hersket i sju måneder. Han ble drept av Dareios, som hersket i nitten år.» (Diodorus of Sicily, XII, 71, 1) Det opprinnelige navnet til denne Dareios (Dareios II) var Ochos, men han tok navnet Dareios da han ble konge. Han er etter alt å dømme den «Dareios» som er nevnt i Nehemja 12: 22.

Den neste kongen etter Dareios II var Artaxerxes II (også kalt Mnemon). I hans regjeringstid gjorde Egypt opprør, og forholdet til Hellas ble dårligere. Artaxerxes II (som hersket fra 404 til 359 f.v.t.) ble etterfulgt av sin sønn Artaxerxes III (også kalt Ochos), som skal ha hersket i 21 år (fra 358 til 338 f.v.t.). Om ham sies det at han var den mest blodtørstige av alle de persiske herskerne. Hans største bedrift var at han gjenerobret Egypt. Ifølge historiske kilder hersket så Arses i to år og dernest Dareios III (Kodomannos) i fem år. I Dareios’ regjeringstid ble Filip av Makedonia myrdet (336 f.v.t.). Filip ble etterfulgt av sin sønn Aleksander, som i 334 f.v.t. begynte å gå til angrep på Perserriket. Han vant sin første seier over de persiske styrkene ved Granikos i det nordvestlige hjørnet av Lilleasia og sin neste ved Issos i det motsatte hjørnet av Lilleasia (333 f.v.t.). Etter at grekerne så hadde lagt under seg Fønikia og Egypt, knuste de persernes siste motstand i 331 f.v.t. ved Gaugamela, og dermed opphørte det persiske verdensrike å eksistere.

Etter at Aleksander døde og hans rike ble delt, fikk Selevkos Nikator makten over størsteparten av de asiatiske landområdene, som Persia var den sentrale delen av. Det selevkidske dynasti ble så sittende med makten til 64 f.v.t. Det later til at Selevkos Nikator var den første kongen som opptrådte i rollen som den «Nordens konge» som er omtalt i Daniels profeti. Han kjempet mot  de ptolemeiske kongene i Egypt, som tydeligvis til å begynne med fylte rollen som den symbolske «Sydens konge». – Da 11: 4–6.

De selevkidske kongene ble trengt tilbake til den vestlige delen av sitt område da parterne gjorde innfall og erobret selve Persia på 200- og 100-tallet f.v.t. Parterne ble slått av sassanidene på 200-tallet e.v.t, og sassanidene ble sittende med makten til deres rike ble erobret av araberne på 600-tallet.

I Esekiels profeti (27: 10) blir persere nevnt blant de stridsmennene som tjente i det velstående Tyrus’ militære styrke, og som bidrog til dets prakt. Persia er også nevnt blant de nasjonene som den symbolske «Gog av Magogs land» skal lede i et angrep mot Jehovas paktsfolk. – Ese 38: 2, 4, 5, 8, 9.