(Pi-Hạkirot).

Det siste stedet israelittene slo leir før de gikk gjennom Rødehavet. (4Mo 33: 7, 8) Etter at de hadde ligget i leir ved «Etham, i utkanten av ødemarken» (2Mo 13: 20), fikk Moses befaling av Jehova Gud om at de skulle «snu om og slå leir framfor Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, overfor Ba’al-Sefon». (2Mo 14: 1, 2) Hvis man i dag hadde visst hvor Migdol og Ba’al-Sefon lå, ville det ikke ha vært vanskelig å si hvor Pi-Hakirot lå. Men man vet det ikke, og det er ikke kommet noe bestemt ut av de forskjellige forsøkene som er blitt gjort på å knytte disse navnene og navnet Pi-Hakirot til forskjellige steder langs Egypts østgrense. Det tryggeste grunnlaget for å danne seg en mening om Pi-Hakirots beliggenhet later derfor til å være de opplysninger om andre geografiske forhold som er nevnt i selve beretningen.

Pi-Hakirot lå i nærheten av Rødehavet på et sted hvor det ikke var mulig å slippe vekk fra den framrykkende egyptiske hæren på noen annen måte enn ved å dra gjennom havet. Havet må ved dette stedet ha vært dypt nok til at det kunne bli «kløvd i to» på en slik måte at det ble en vei «midt gjennom havet», mens vannmassene dannet en «mur» på begge sider. (2Mo 14: 16, 21, 22) Det finnes ikke noe sted nord for Suezbukta som passer til denne beskrivelsen. Mange forskere i vår tid støtter riktignok den teorien at israelittene gikk gjennom området ved de grunne Bittersjøene, som begynner ca. 25 km nord for Suez. Men denne oppfatningen innebærer enten at man benekter at overgangen var et mirakel (ved å hevde at israelittene bare gikk gjennom et sumpområde), eller at man antar at nordenden av Rødehavet i fortiden nådde helt opp til Bittersjø-området, og at vannet der var mye dypere på den tiden. Arkeologiske vitnesbyrd tyder imidlertid på at vannivået har forandret seg svært lite siden oldtiden.

Det ser derfor ut til at det stedet som ble foreslått av forskere på 1800-tallet, fremdeles er det som passer best med den bibelske beskrivelsen. Pi-Hakirot var etter alt å dømme et sted på den trange sletten som strekker seg sørøst for foten av Jabal Ataqah, som ligger 20 km sørvest for Suez. Det er mulig at israelittene begynte å krysse havet fra det neset som nå kalles Ras Ataqah, og at de gikk over havbunnen til et sted i nærheten av oasen Ayun Musa på den motsatte bredden. Havbunnen på denne strekningen skråner jevnt nedover fra begge sider fordi det går en 3 km lang sandgrunne ut fra hver av breddene. Den største dybden ved midten av denne krysningsruten er på ca. 15 m. Avstanden fra den ene bredden til den andre er ca. 10 km. Det ville derfor ha vært god plass til at de kanskje tre millioner israelittene kunne krysse havbunnen samtidig med at også faraos militære styrker, i et forsøk på å innhente den store skaren av israelitter,  la i vei gjennom den passasjen som var blitt tilveiebrakt på mirakuløst vis. – Se UTGANGEN AV EGYPT (Den ruten israelittene fulgte).

Denne teorien stemmer i det store og hele med den beretningen som er overlevert gjennom den jødiske historieskriveren Josefus fra det første århundre e.v.t. Den går ut på at israelittene før overgangen var ’innesperret mellom utilgjengelige fjellskrenter og havet’. (Jewish Antiquities, II, 324 [xv, 3]) Det at israelittene skulle «snu om» etter å ha vært i Etham og dra til det stedet som er beskrevet ovenfor, ville også stemme med Jehovas forutsigelse om at farao skulle si om dem: «De flakker forvirret omkring i landet. Ødemarken har lukket dem inne.» (2Mo 14: 3) Dette ville neppe kunne passe i forbindelse med steder nord for Suez. Hvis man går ut fra at Pi-Hakirot lå i nærheten av Jabal Ataqah, ville det også passe med at det var mulig for faraos hær å korte inn de flyktende israelittenes forsprang nokså raskt ved å følge en vanlig benyttet vei fra Memfis (som sannsynligvis var hovedstad i Egypt på den tiden) til Sinaihalvøya. – 2Mo 14: 4–9.

Denne lokaliseringen av Pi-Hakirot stemmer med de foreliggende geografiske opplysningene, men den kan ikke betraktes som endelig før den eventuelt blir bekreftet av framtidig bevismateriale.