Romersk stattholder i Judea på Jesu tid. (Lu 3: 1) Etter at Herodes den stores sønn Arkelaus var blitt avsatt som etnark over Judea, utnevnte keiseren stattholdere som skulle styre provinsen, og Pontius Pilatus var øyensynlig den femte av disse. Han ble utnevnt av Tiberius i år 26 e.v.t., og hans styre varte i ti år.

Man vet ikke mye om Pontius Pilatus’ liv. Hans periode som stattholder i Judea er den eneste del av hans liv som er omtalt i historiske beretninger. Den eneste kjente innskriften med hans navn ble funnet i 1961 i Cæsarea. Den nevner også «Tiberieum», en bygning Pilatus innviet til ære for Tiberius.

Som keiserens representant hadde stattholderen det fulle herredømme over provinsen. Han kunne idømme dødsstraff, og ifølge dem som mener at Sanhedrinet også kunne avsi dødsdom,  måtte denne jødiske domstolen ha stattholderens samtykke før dommen kunne fullbyrdes. (Jf. Mt 26: 65, 66; Joh 18: 31.) Ettersom den romerske stattholderen hadde sin offisielle residens i Cæsarea (jf. Apg 23: 23, 24), var størsteparten av de romerske troppene stasjonert der, mens en mindre styrke lå i garnison i Jerusalem. Vanligvis oppholdt stattholderen seg i Jerusalem under høytidene (f.eks. i påsken) og hadde da militære forsterkninger med seg. Pilatus’ hustru var sammen med ham i Judea (Mt 27: 19), noe som var mulig på grunn av en tidligere endring i de romerske myndigheters politikk når det gjaldt stattholdere i farefulle områder.

Pilatus’ embetstid var preget av uroligheter. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus fikk Pilatus et dårlig forhold til sine jødiske undersåtter helt fra begynnelsen. En natt sendte han romerske soldater med felttegn som bar keiserens bilde, inn i Jerusalem. Dette vakte stor harme, og en delegasjon av jøder reiste til Cæsarea for å protestere mot at felttegnene var blitt ført inn i Jerusalem, og for å kreve at de ble fjernet. Etter fem dagers forhandlinger forsøkte Pilatus å skremme delegasjonen ved å true dem med at de ville bli henrettet av soldatene hans, men da de fastholdt sitt krav, etterkom han det. – Jewish Antiquities, XVIII, 55–59 (iii, 1).

Filon, en jødisk skribent som levde i Alexandria i Egypt i det første århundre, beskriver en lignende handling fra Pilatus’ side som vakte protester. Denne gangen dreide det seg om noen gullskjold med Pilatus’ og Tiberius’ navn på som Pilatus lot oppstille i sitt kvarter i Jerusalem. Jødene sendte en anke til keiseren i Roma, og Pilatus fikk beskjed om å flytte skjoldene til Cæsarea. – The Embassy to Gaius («Sendeferden til Gaius»), XXXVIII, 299–305.

Josefus nevner også et annet tilfelle av uroligheter i Pilatus’ tid som stattholder. I forbindelse med byggingen av en ca. 40 km lang akvedukt som skulle føre vann inn i Jerusalem, brukte Pilatus noe av tempelskatten. Store menneskemengder protesterte høylytt mot dette da han besøkte byen. Pilatus sendte forkledde soldater inn i folkemengden, og på et avtalt tegn gikk de til angrep. Mange av jødene ble såret eller drept. (Jewish Antiquities, XVIII, 60–62 [iii, 2]; Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 9, pkt. 4 [s. 127, 128]) Byggeprosjektet ble øyensynlig fullført. Det er ofte blitt framholdt at det var i forbindelse med denne konflikten Pilatus ’blandet blodet av noen galileere med deres slaktofre’, slik det fortelles i Lukas 13: 1. Denne passasjen antyder at disse galileerne ble slått i hjel på selve tempelområdet. Det er ikke mulig å si med sikkerhet om denne hendelsen har tilknytning til den Josefus omtaler, eller om det dreier seg om en annen hendelse. Men siden galileerne var undersåtter av Herodes Antipas, landsdelsherskeren i Galilea, kan denne massakren iallfall ha medvirket til det fiendskap som hersket mellom Pilatus og Herodes helt fram til rettssaken mot Jesus. – Lu 23: 6–12.

Rettssaken mot Jesus. Ved daggry den 14. nisan i år 33 førte de jødiske lederne Jesus til Pilatus. Siden de ikke ville gå inn i den hedenske herskerens palass, gikk Pilatus ut til dem og spurte hva de anklaget Jesus for. Anklagene gikk ut på at Jesus undergravde den jødiske nasjon, forbød folk å betale skatt og sa at han var konge, og dermed satte seg opp mot keiseren. Da anklagerne fikk beskjed om å ta Jesus og selv dømme ham, svarte de at de ikke hadde lov til å henrette noen. Pilatus tok så Jesus med seg inn i palasset og forhørte ham om anklagene. (BILDE, bd. 2, s. 741) Da Pilatus vendte tilbake til jødene, erklærte han at han ikke fant noen skyld hos den anklagede. Beskyldningene fortsatte, og da Pilatus fikk høre at Jesus var fra Galilea, sendte han ham til Herodes Antipas. Herodes, som ble ergerlig over at Jesus ikke ville gjøre noe tegn, utsatte ham for mishandling og latterliggjøring og sendte ham tilbake til Pilatus.

De jødiske lederne og folket ble kalt sammen igjen, og Pilatus gjorde et nytt forsøk på å unngå å dømme en uskyldig mann til døden, idet han spurte dem om de ville at han skulle sette Jesus fri, i samsvar med den skikken som gikk ut på at man satte en fange fri i påsken. I stedet ropte folkemengden, som de religiøse lederne hadde hisset opp, at Barabbas – en røver, morder og opprører – skulle settes fri. Pilatus’ gjentatte forsøk på å sette den anklagede fri førte bare til at folkemengden ropte enda høyere at Jesus måtte bli pælfestet. Pilatus, som fryktet opptøyer og forsøkte å roe ned folkemengden, etterkom dette ønsket og vasket hendene i vann som om han ville rense dem for blodskyld. Litt tidligere hadde Pilatus’ hustru fortalt ham at hun hadde hatt en foruroligende drøm om «denne rettferdige mannen». – Mt 27: 19.

Pilatus lot nå Jesus piske, og soldatene satte en tornekrone på Jesu hode og kledde ham i en kongelig kledning. Pilatus gikk igjen ut til folkemengden, sa enda en gang at han ikke fant noen skyld hos Jesus, og førte Jesus, som bar tornekronen og den kongelige kledningen, ut til dem. Da Pilatus ropte: «Se! Mennesket!», krevde folkets ledere igjen at Jesus ble pælfestet, og  framførte nå for første gang sin anklage om gudsbespottelse. Da de sa at Jesus hadde gjort seg selv til Guds Sønn, ble Pilatus enda mer urolig, og han tok Jesus med seg innendørs for å stille ham flere spørsmål. Pilatus’ siste forsøk på å sette Jesus fri fikk de jødiske motstanderne til å advare ham om at han risikerte å bli anklaget for å være i opposisjon til keiseren. Da Pilatus hørte denne trusselen, førte han Jesus ut og satte seg nå på dommersetet. Pilatus’ rop: «Se! Deres konge!» fikk bare jødene til igjen å rope at Jesus skulle pælfestes, og til å erklære: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Beretningen sier: «Da overgav han ham derfor til dem til å bli pælfestet.» – Joh 18: 28–40; 19: 1–16; Mt 27: 1–31; Mr 15: 1–15; Lu 23: 1–25.

Jødiske skribenter, deriblant Filon, skildrer Pilatus som en ubøyelig, egenrådig mann. (The Embassy to Gaius, XXXVIII, 301) Men det kan være at jødenes egne handlinger var sterkt medvirkende til at stattholderen traff strenge forholdsregler overfor dem. Hvordan det nå enn var, gir evangelieberetningene et visst inntrykk av denne mannens personlighet. Hans måte å gripe sakene an på var typisk for en romersk øvrighetsperson. Han fattet seg i korthet og gikk rett på sak. Han framstod som skeptisk og kynisk, som da han sa: «Hva er sannhet?», men han viste likevel tegn på frykt, sannsynligvis en overtroisk frykt, da han hørte at han hadde å gjøre med en som hevdet å være Guds sønn. Han var tydeligvis ikke nedlatende av vesen, men manglet i likhet med mange andre politikere integritet. Han var først og fremst bekymret for sin stilling, for hva hans overordnede ville si hvis de hørte om flere uroligheter i hans provins. Han var redd for å framstå som altfor ettergivende overfor dem som var anklaget for opprør. Pilatus var klar over at Jesus var uskyldig, og at hans anklagere var drevet av misunnelse. Likevel gav han etter for folkemengdens krav og lot dem henrette et uskyldig menneske framfor å risikere å ødelegge sin politiske karriere.

Som en del av «de høyere myndigheter» utøvde Pilatus makt fordi Gud tillot det. (Ro 13: 1) Han måtte bære ansvaret for sin avgjørelse, et ansvar som vann ikke kunne vaske bort. Det var tydeligvis Gud som stod bak hans kones drøm, foruten jordskjelvet, det uvanlige mørket og det at forhenget revnet, noe som alt sammen skjedde den samme dagen. (Mt 27: 19, 45, 51–54; Lu 23: 44, 45) Drømmen hennes burde ha advart Pilatus om at dette ikke var noen vanlig rettssak, og at det ikke var en vanlig person som var anklaget. Men som Jesus sa, hadde den som hadde overgitt ham til Pilatus, «større synd». (Joh 19: 10, 11) Judas, som forrådte Jesus, ble kalt «tilintetgjørelsens sønn». (Joh 17: 12) De fariseerne som var delaktige i sammensvergelsen mot Jesus, ble omtalt som ’hjemfalne til Gehenna’. (Mt 23: 15, 33; jf. Joh 8: 37–44.) Og særlig øverstepresten, som stod i spissen for Sanhedrinet, var ansvarlig overfor Gud for å ha overgitt Guds Sønn til denne hedenske herskeren i den hensikt å få ham dømt til døden. (Mt 26: 63–66) Pilatus’ skyld var ikke like stor som deres, men det han gjorde, var ytterst kritikkverdig.

Pilatus’ motvilje mot dem som stod bak denne forbrytelsen, kom øyensynlig til uttrykk ved at han plasserte et skilt over den pælfestede Jesus hvor han omtalte ham som «jødenes Konge», og ved at han bryskt avviste å endre teksten, idet han sa: «Det jeg har skrevet, har jeg skrevet.» (Joh 19: 19–22) Da Josef fra Arimatea bad om å få det døde legemet, lot Pilatus ham få det etter at han først, med en romersk embetsmanns grundighet, hadde forvisset seg om at Jesus var død. (Mr 15: 43–45) Da overprestene og fariseerne uttrykte bekymring for at liket kunne bli stjålet fra graven, fikk de dette knappe svaret: «Dere har vaktmannskap. Gå og sikre den slik dere finner det best.» – Mt 27: 62–65.

Avsettelse og død. Josefus forteller at Pilatus senere ble avsatt fra sitt embete på grunn av klager som samaritanene kom med til Pilatus’ nærmeste overordnede, stattholderen i Syria, Vitellius. De klaget over at Pilatus hadde drept en mengde samaritaner som var blitt forledet av en bedrager til å samles på Garisim-fjellet i håp om å finne noen hellige skatter som Moses skulle ha gjemt der. Vitellius gav Pilatus ordre om å møte for Tiberius i Roma og innsatte Marcellus i hans sted. Tiberius døde i år 37, mens Pilatus var på vei til Roma. (Jewish Antiquities, XVIII, 85–87 [iv, 1]; XVIII, 88, 89 [iv, 2]) Det finnes ingen pålitelige historiske opplysninger om hvilket utfall saken mot Pilatus fikk. Historieskriveren Evsebios, som levde i slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet, hevder i sin kirkehistorie at Pilatus ble tvunget til å begå selvmord i regjeringstiden til Tiberius’ etterfølger Gaius (Caligula). – The Ecclesiastical History, II, VII, 1.