(Pisịdia).

Et område i det indre av det sørlige Lilleasia. Det var et fjellendt område som omfattet den vestlige delen av Taurus-fjellene, og det lå nord for Pamfylia og sør for det galatiske Frygia, med Karia og Lykia mot vest og Lykaonia mot øst. Man regner med at området var omkring 190 km langt fra øst til vest og omkring 80 km bredt. De mange høye fjellene var gjennomskåret av daler og elver, og det fantes skoger og beitemarker.

Innbyggerne i Pisidia var ville og krigerske, og stammene dannet røverflokker. Det var ikke lett å utøve herredømme over disse fjellboerne, og det gikk lang tid før de lot seg prege av den hellenistiske og den romerske kultur. Romerne påla Amyntas, som var konge i den romerske provinsen Galatia, å undertvinge dem, men han døde før han hadde klart det. Pisidia ble imidlertid en del av provinsen Galatia i år 25 f.v.t., og for å holde befolkningen i sjakk ble det i år 6 f.v.t. lagt garnisoner i kolonier i dette området. Disse koloniene ble ledet fra Antiokia, en by som lå nær grensen mellom Pisidia og Frygia. (Se ANTIOKIA nr. 2.) I år 74 e.v.t. ble den sørlige delen av Pisidia slått sammen med Pamfylia og Lykia til en romersk provins. Den nordlige delen forble en del av provinsen Galatia inntil den i etterapostolisk tid ble innlemmet i en ny provins som ble kalt Pisidia.

Apostelen Paulus drog gjennom Pisidia på sin første misjonsreise, da han reiste fra kystområdet Pamfylia over fjellene til Antiokia i Pisidia. (Apg 13: 13, 14) Han drog også gjennom Pisidia på tilbaketuren. (Apg 14: 21, 24) Det kan ha vært røverne og de fossende elvene i dette fjellendte området som fikk Paulus til å skrive at han hadde vært «i farer fra elver, i farer fra landeveisrøvere». – 2Kt 11: 26.