Teorier med hensyn til hva slags plog hebraiske bønder i bibelsk tid brukte, er basert på gamle illustrasjoner av ploger som ble brukt i nabolandene, og ploger som er blitt brukt i nyere tid av arabiske bønder. Noen ploger bestod av et enkelt, spisst stykke tre, kanskje med en metallspiss, som var satt fast på en stokk og ble trukket av ett eller flere dyr. En slik plog ville sannsynligvis bare skjære furer i jorden uten å vende den, men ettersom det ikke finnes klare vitnesbyrd, kan man ikke utelukke at det ble brukt mer avanserte ploger i Israel.

Den hete sommersolen tørket ut jorden og gjorde den hard, og det var derfor vanlig at man pløyde først når høst- eller vinterregnet hadde bløtt opp jorden. Deretter sådde man. Kjølige dager, usikkert vær eller truende skyer ville ikke hindre en flittig bonde i å arbeide når det var tid for å pløye, mens en lat bonde gjerne brukte slike ting som unnskyldninger for å slippe å arbeide. Naboene hans ville ikke ha noen grunn til å vise medfølelse med en slik lat bonde når han senere ikke hadde noe å høste. (Ord 20: 4; For 11: 4) Selv i pløyetiden skulle israelittiske bønder holde sabbaten. – 2Mo 34: 21.

En okse og et esel skulle ikke spennes for samme plog, uten tvil fordi det var stor forskjell på deres styrke og tempo. (5Mo 22: 10) Ofte var det to okser (eller kuer) som trakk plogen. (Lu 14: 19; Job 1: 14) Flere menn, hver med sitt oksespann, kunne arbeide sammen ved å gå skrått bak hverandre og pløye parallelle furer. I 1. Kongebok 19: 19 fortelles det at Elisja pløyde med det tolvte og siste spannet og dermed kunne avbryte pløyingen uten at det fikk betydning for de andre. Han forlot åkeren og brukte pløyeredskapene av tre som brensel da han ofret oksene. (1Kg 19: 21) I boken The Land and the Book (revidert av J. Grande, 1910, s. 121) forteller W.M. Thomson at en enkelt såmann uten problemer kunne så til det jordstykket som en gruppe menn hadde pløyd.

Brukt billedlig. Pløying, som altså var et arbeid som israelittene var godt kjent med, ble ofte brukt som grunnlag for illustrasjoner. Da filisterne overtalte Samsons kone til å få ham til å røpe løsningen på den gåten han hadde fortalt, sa han at de ’hadde pløyd med hans kvige’, det vil si benyttet seg av en som skulle ha tjent ham. (Dom 14: 15–18) Det ville være tåpelig å forsøke å pløye på en steil klippe, og som Amos viser, var det like ufornuftig av Israels ledere å forvrenge retten og handle urettferdig samtidig som de forventet å ha gagn av en slik handlemåte. (Am 6: 12, 13) I Hosea 10: 11 refererer pløying (som var et mye hardere arbeid for en kvige enn tresking) tydeligvis til det harde slavearbeidet som skulle bli pålagt det frafalne Juda, sannsynligvis av fremmede undertrykkere. Juda og Israel hadde ifølge Jeremia 4: 3, 4 og Hosea 10: 12, 13 behov for å endre sin levemåte – de måtte berede og rense sitt hjerte og gjøre det mykt (jf. Lu 8: 5–15). Dette ble sammenlignet med å pløye jorden og fjerne tornete vekster. Hvis de gjorde dette, kunne de høste velsignelser fra Gud, i stedet for å sløse med krefter ved å gjøre urette handlinger, som bare resulterer i en dårlig høst.

Beskrivelsen i Jesaja 28: 23–29 av bondens planmessige, målbevisste og veloverveide pløying, harving, såing og tresking tjener til å illustrere hvordan Jehovas veier er, han som er «underfull i råd, som har gjort store ting i form av fruktbare gjerninger». Man pløyer og harver bare i en begrenset tid for å forberede såingen, og på tilsvarende måte tukter eller straffer ikke Jehova sitt folk for bestandig. Han tukter dem i første rekke for å bløtgjøre dem og gjøre dem mottagelige for hans råd og veiledning, som vil føre til velsignelser for dem. (Jf. He 12: 4–11.) Jordens beskaffenhet avgjør hvordan den skal bearbeides under pløyingen, og på tilsvarende måte bestemmer typen korn eller frø hva slags redskap som skal brukes under treskingen, og hvor hardt man skal treske for å skille ut agnene. Dette illustrerer hvordan Gud i sin visdom renser sitt folk for alt som er uønsket. Han tilpasser sin framgangsmåte etter de ulike behov og omstendigheter. – Jf. Jes 21: 10; 1: 25.

At en by skulle bli ’pløyd opp som en åker’, betydde at den skulle bli fullstendig omstyrtet og lagt øde. (Jer 26: 18; Mi 3: 12) Når Israel sier: «På min rygg har plogmenn pløyd; de har forlenget sine furer», er det tydeligvis en beskrivelse av de lidelser nasjonen ble påført av sine mange fiender, som invaderte den og behandlet den nådeløst og grusomt mens Israel gjorde sin «rygg lik jorden . . . for dem som gikk over». (Sl 129: 1–3; Jes 51: 23; jf. Sl 66: 12.) I profetien om gjenopprettelse i Amos 9: 13–15 blir det vist at Jehovas velsignelse gjør jorden så fruktbar at høsten fremdeles pågår når det er tid for å pløye på nytt. – Jf. 3Mo 26: 5.

Jesus sa til sine disipler at de skulle ta imot mat, drikke og husly av dem de forkynte for, siden «arbeideren er sin lønn verd». Paulus understreket på lignende måte at alle som anstrengte seg i den kristne tjeneste, hadde rett til å ta imot materiell støtte fra andre, akkurat som en som pløyer, gjør det med et berettiget håp om å ha  en andel i den høsten som han ved sitt arbeid har bidratt til. Likevel valgte Paulus å la være å benytte seg av denne retten. Han tok seg i stedet verdslig arbeid for å kunne ’legge fram det gode budskap uten at det kostet noe’ for dem han tjente. – Lu 10: 7; 1Kt 9: 3–10, 15, 17, 18.

Jesus Kristus refererte til pløying for å understreke hvor viktig det er at man er helhjertet som en disippel av ham. Da en mann gav uttrykk for at han gjerne ville bli en disippel, men stilte den betingelse at han måtte få lov til å si farvel til sin husstand, sa Jesus: «Ingen som har lagt hånden på en plog og ser på de ting som er bak, er velskikket for Guds rike.» (Lu 9: 61, 62) Hvis den som pløyde, lot seg distrahere under pløyingen, ville furene bli skjeve. På lignende måte vil en som blir innbudt til å være en disippel av Kristus, men som lar seg distrahere av andre ting, slik at han ikke ivaretar de forpliktelser som følger med, ikke være skikket for Guds rike. Som det framgikk av Guds Sønns eget eksempel, må det å gjøre Guds vilje trofast komme på førsteplassen; selv de næreste familiebånd må komme i annen rekke. – Mr 3: 31–35; 10: 29, 30.