De viktigste hebraiske ordene som er gjengitt med substantivet «plage» (eller «dødbringende plage»), betyr bokstavelig «berøring», «(sykdoms)angrep», «slag», «nederlag» og «død». Jehova Gud sendte «plager» over mennesker, eller påførte dem «slag», som straff for opprørsk murring (4Mo 16: 41–50), fordi de nektet å gjøre hans vilje (Sak 14: 12, 15, 18), vanhelliget noe som var hellig (1Sa 5: 1 til 6: 4), rørte hans salvede (1Mo 12: 17; Sl 105: 15) og var troløse eller overtrådte hans lov (3Mo 26: 21; 4Mo 14: 36, 37; 31: 16; 5Mo 28: 59–61; 1Kr 21: 17, 22; 2Kr 21: 12–15). Plager fra Gud kunne bli tilføyd ved hjelp av engler eller mennesker. (2Sa 24: 17; Jer 19: 1–8; 25: 8, 9; 49: 17; 50: 13, 14) For å bringe plagene til opphør måtte Guds tjenere gå i forbønn, eller de angrende måtte vende seg til Gud i oppriktig bønn. – 1Mo 20: 17, 18; 1Kg 8: 37, 38; 2Kr 6: 28, 29.

En plage kunne også være en naturlig følge av en persons synd. (Ord 6: 32, 33) Det kunne også dreie seg om et sykdomsangrep, for eksempel «et angrep [det hebr. ordet er andre steder oversatt med «plage»] av spedalskhet» (3Mo 13: 2), eller motgang av ulike årsaker. – Sl 38: 11; 73: 5, 14.

De plagene Jehova lot Egypt bli hjemsøkt av på Moses’ tid, var tilkjennegivelser av hans store makt og førte til at hans navn ble forkynt blant nasjonene. (2Mo 9: 14, 16) I flere generasjoner snakket andre folkeslag fortsatt om de virkningene plagene hadde hatt. (Jos 2: 9–11; 9: 9; 1Sa 4: 8; 6: 6) Plagene beviste dessuten at Egypts guder var maktesløse. – 2Mo 12: 12; 4Mo 33: 4; se GUDER OG GUDINNER (De ti plager); MOSES (Framfor Egypts farao).

De plagene (gr. plegai, bokst. «slag») som blir nevnt i Åpenbaringen, er tydeligvis uttrykk for Guds vrede og skildrer symbolsk resultatet eller virkningen av hans rettslige avgjørelser. – Åp 9: 18, 20; 11: 6; 15: 1, 6, 8; 16: 9, 21; 18: 4, 8; 21: 9; 22: 18.