(Pọntos) [hav].

Et område som lå nord i Lilleasia. I førkristen tid siktet navnet tydeligvis til den delen av det nordlige Lilleasia som grenset til Svartehavet, som av og til ble kalt Pontus Euxinus. Pontos strakte seg østover fra elven Halys’ nedre løp (nær Bitynia) langs kysten til Svartehavets sørøstlige hjørne. Den fruktbare kystlinjen kjennetegnes av varme somrer og milde vintrer. Innlandet utgjør det nordøstlige hjørnet av den sentrale høysletten, som her er gjennomskåret av mange elvedaler hvor det ble dyrket korn. I fjellskråningene vokste det skoger som gav tømmer til skipsbygging. Langs kysten merket man innflytelsen fra de greske koloniene, mens de som bodde i innlandet, hadde nær tilknytning til Armenia, som lå lenger øst.

Etter at Pontos en tid hadde vært under persisk innflytelse, ble området et selvstendig rike på 300-tallet f.v.t. En rekke konger ved navn Mithradates etterfulgte hverandre, og etter hvert fikk riket nære forbindelser til Roma. Mithradates IV Eupator utfordret imidlertid Romas makt og utvidet riket betydelig. Etter en rekke kriger ble han slått av romerne under Pompeius omkring år 66 f.v.t. En stor del av Pontos ble da slått sammen med Bitynia i vest som en del av provinsen Bitynia og Pontos. Den østlige delen ble slått sammen med provinsen Galatia (det galatiske Pontos). Senere ble noe av den østlige delen gitt til Polemon (ca. 36 f.v.t.) og dannet en del av Polemons rike. (KART: bd. 1, s. 161) I det første århundre e.v.t. betegnet derfor «Pontos» enten hele det geografiske området langs kysten eller den delen av Pontos som tilhørte provinsen Bitynia og Pontos, eller den østlige delen, som var blitt slått sammen med Galatia og Polemons rike.

Den jødiske skribenten Filon, som levde i det første århundre, sa at jødene hadde spredt seg til alle deler av Pontos. Jøder fra Pontos var til stede  i Jerusalem på pinsedagen i år 33. (Apg 2: 9) Det kan være at noen av disse jødene fra Pontos som hørte Peters tale, ble kristne og vendte tilbake til sitt hjemsted. Omkring 30 år senere stilte Peter sitt første kanoniske brev (ca. 62–64 e.v.t.) til «de midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontos» og andre områder i Lilleasia. (1Pe 1: 1) Siden Peter nevnte «eldste» som skulle være hyrder for hjorden, er det sannsynlig at det fantes menigheter i Pontos. (1Pe 5: 1, 2) Jøden Akvilas, som reiste til Roma og senere til Korint, hvor han møtte apostelen Paulus, var fra Pontos. – Apg 18: 1, 2.