Blant sanne tilbedere av Jehova før den kristne menighet ble opprettet, fantes det prester som offisielt representerte Gud overfor det folket de tjente, og som underviste folket om Gud og hans lover. De representerte også folket overfor Gud, idet de frambar ofre og gikk i forbønn for folket. Hebreerne 5: 1 forklarer: «Enhver øversteprest som er uttatt blant mennesker, blir innsatt til gagn for mennesker over de ting som vedrører Gud, for at han skal frambære gaver og ofre for synder.» Det hebraiske ordet som blir oversatt med «prest», er kohẹn, og det greske er hiereus.

I gammel tid. I patriarktiden tjente familieoverhodet (patriarken) som prest for sin familie; ved farens død gikk vervet i arv til den førstefødte sønnen. Allerede Noah fungerte som prest for sin familie. (1Mo 8: 20, 21) Familieoverhodet Abraham, som reiste fra sted til sted med sin store husstand, bygde altere og frambar ofre for Jehova på de forskjellige stedene hvor han slo leir. (1Mo 14: 14; 12: 7, 8; 13: 4) Gud sa om Abraham: «Jeg har lært ham å kjenne for at han skal gi sine sønner og sin husstand etter seg påbud om å holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett.» (1Mo 18: 19) Isak og Jakob fulgte det samme mønsteret (1Mo 26: 25; 31: 54; 35: 1–7, 14), og Job, som var ikke-israelitt, men sannsynligvis en fjern slektning av Abraham, frambar jevnlig ofre for Jehova på sine barns vegne, idet han sa: «Kanskje  har sønnene mine syndet og forbannet Gud i sitt hjerte.» (Job 1: 4, 5; se også 42: 8.) Bibelen bruker likevel ikke uttrykkene kohẹn eller hiereus om disse mennene. Familieoverhodet Jetro, Moses’ svigerfar, blir imidlertid kalt «presten [kohẹn] i Midjan». – 2Mo 2: 16; 3: 1; 18: 1.

Kongen i Salem, Melkisedek, var en usedvanlig prest (kohẹn). Bibelen opplyser ikke noe om hans avstamning, fødsel eller død. Han hadde ikke arvet sin stilling som prest, og han hadde verken forgjengere eller etterfølgere i embetet. Melkisedek virket både som konge og som prest. Hans prestedømme var større enn det levittiske prestedømme, for Levi betalte i en viss forstand tiende til Melkisedek, ettersom han ennå var ’i Abrahams lend’ da Abraham gav tiende til Melkisedek og ble velsignet av ham. (1Mo 14: 18–20; He 7: 4–10) Melkisedek var i disse henseender et bilde på Jesus Kristus, som er «prest for evig på Melkisedeks vis». – He 7: 17.

Familieoverhodene tjente tydeligvis som prester blant Jakobs (Israels) etterkommere inntil det levittiske prestedømmet ble opprettet av Gud. Da Gud ledet folket til Sinai-fjellet, gav han således denne befalingen: «La også prestene som regelmessig trer fram for Jehova, hellige seg, for at Jehova ikke skal bryte ut mot dem.» (2Mo 19: 22) Dette var før det levittiske prestedømmet ble opprettet. Men selv om Aron ennå ikke var blitt utnevnt til prest, fikk han lov til å gå et stykke opp på fjellet sammen med Moses. Dette må ses i sammenheng med det at Aron og hans etterkommere senere ble utnevnt til prester. (2Mo 19: 24) Når en ser tilbake, var dette et tidlig vitnesbyrd om at Gud hadde til hensikt å erstatte den gamle ordningen (med familieoverhoder som prester) med et prestedømme av Arons hus.

Under lovpakten. Da Jehova tilintetgjorde Egypts førstefødte ved den tiende plagen mens israelittene var i trelldom i Egypt, helliget han samtidig for seg hver førstefødt sønn i Israel. (2Mo 12: 29; 4Mo 3: 13) Disse førstefødte tilhørte derfor Jehova og kunne brukes i en spesiell tjeneste utelukkende for ham. Jehova kunne ha utnevnt alle disse førstefødte av mannkjønn i Israel til å være prester og ta hånd om pliktene i tilknytning til helligdommen, men det tjente hans hensikt å la mannlige medlemmer av Levi stamme utføre denne tjenesten i stedet. Han sa derfor at folket skulle la de mannlige levittene tre i stedet for de førstefødte av mannkjønn fra de andre tolv stammene (etterkommerne av Josefs sønner, Efraim og Manasse, ble regnet som to stammer). En opptelling viste at det blant de ikke-levittiske stammene var 273 flere førstefødte av mannkjønn som var fra en måned gamle og oppover, enn det var levitter av mannkjønn. Jehova krevde derfor at det ble betalt en løsesum på fem sekel (75 kr) for hver av de 273, og at disse pengene ble gitt til Aron og hans sønner. (4Mo 3: 11–16, 40–51) Allerede før dette hadde Jehova utvalgt de mannlige medlemmene av Arons slekt av Levi stamme til å utgjøre Israels presteskap. – 4Mo 1: 1; 3: 6–10.

I en lang periode var det bare israelitter som hadde mulighet til å bli medlemmer av «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 6) Men da de som folk betraktet forkastet Guds Sønn, var de ikke lenger de eneste som hadde denne muligheten. – Jf. Mt 21: 43; 1Pe 2: 7–10.

Til å begynne med var det Jehova som var Israels Konge. Senere ledet Jehova det slik at kongedømmet ble knyttet til Davids slektslinje. Jehova var fortsatt israelittenes usynlige Konge, men i forbindelse med det verdslige (borgerlige) herredømmet brukte han kongene i Davids slektslinje som sine representanter. Det ble derfor sagt om disse jordiske kongene at de satt på «Jehovas trone». (1Kr 29: 23) Men prestedømmet ble fortsatt holdt atskilt, i Arons slektslinje. Både Jehovas kongedømme og hans prestedømme med dets «hellige tjeneste» tilhørte således utelukkende denne nasjonen. – Ro 9: 3, 4.

Innsettelsen av presteskapet. Utnevnelsen av en prest må komme fra Gud; et menneske tar ikke dette embetet på eget initiativ. (He 5: 4) Det var følgelig Jehova selv som overdrog prestedømmet til Aron og hans hus «til uavgrenset tid» og skilte dem ut fra kehatittenes slekt, en av de tre hovedgrenene av Levi stamme. (2Mo 6: 16; 28: 43) Først helliget imidlertid levitten Moses sin bror Aron og hans sønner og fylte deres hender med myndighet til å tjene som prester. Dette gjorde Moses som lovpaktens mellommann og den som representerte Gud. Seremonien er beskrevet i 2. Mosebok, kapittel 29, og i 3. Mosebok, kapittel 8. Innsettelsen av prestene fant tydeligvis sted i løpet av de sju dagene fra den 1. til den 7. nisan i 1512 f.v.t. (Se INNSETTELSE.) Det nyinnsatte presteskapet begynte å utføre sin tjeneste for Israel neste dag, den 8. nisan.

Kvalifikasjoner. Jehova Gud fastsatte kravene til dem av Arons etterkommere som skulle tjene ved hans alter. For å bli prest måtte en mann være fysisk frisk og ikke være misdannet. En som hadde et lyte, kunne ikke nærme seg alteret for å frambære ofre, og han kunne ikke gå bort til forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste i tabernaklet. Han var imidlertid berettiget til å motta en del av tienden som underhold  og til å spise av «de hellige ting» som tjente som føde for presteskapet. – 3Mo 21: 16–23.

Det blir ikke gitt noen presise opplysninger om hvor gammel en mann måtte være for å bli prest, men opptellingen av kehatittene ved Sinai-fjellet omfattet menn mellom 30 og 50 år. (4Mo 4: 3) Levittene begynte å tjene ved helligdommen når de var 25 år (på Davids tid ble aldersgrensen satt ned til 20 år). (4Mo 8: 24; 1Kr 23: 24) De ikke-prestelige levittene skulle trekke seg tilbake fra den obligatoriske tjenesten når de var 50 år, men det var ingen aldersgrense for når prestene skulle tre ut av tjenesten. – 4Mo 8: 25, 26; se TILBAKETREDEN.

Underhold. Levi stamme fikk ikke tildelt noe sammenhengende landområde som arvelodd, men stammens medlemmer ble ’spredt i Israel’, idet de fikk 48 byer hvor de skulle bo med sine familier og sin buskap. Tretten av disse byene tilfalt prestene. (1Mo 49: 5, 7; Jos 21: 1–11) En av tilfluktsbyene, Hebron, var blant prestenes byer. (Jos 21: 13) Angående grunnen til at levittene ikke fikk noe område som arvelodd, sa Jehova: «Jeg er din andel og din arv midt iblant Israels sønner.» (4Mo 18: 20) Levittene ivaretok sine tjenesteoppgaver og vedlikeholdt husene sine og tok hånd om de beitemarkene som tilhørte de byene de var blitt tildelt. De tok seg også av andre marker som israelittene viet til hellig bruk. (3Mo 27: 21, 28) Jehova sørget for levittene ved at han bestemte at de andre tolv stammene skulle gi dem tiende av alt det jorden frambrakte. (4Mo 18: 21–24) Av det beste av denne tienden skulle levittene i sin tur gi en tiendedel til prestene. (4Mo 18: 25–29; Ne 10: 38, 39) Det betydde at prestene mottok én prosent av landets grøde, noe som satte dem i stand til å vie all sin tid til den tjenesten Gud hadde gitt dem i oppdrag å utføre.

Denne ordningen innebar at prestene fikk rikelig med forsyninger, men de var i en helt annen situasjon enn presteskapet i de hedenske nasjonene, som levde i luksus og hadde stor økonomisk makt. I Egypt eide for eksempel prestene visse deler av landet (1Mo 47: 22, 26), og ved hjelp av snedig manipulering ble de med tiden Egypts rikeste og mektigste menn. James H. Breasted sier i A History of the Ancient Egyptians (1908, s. 355, 356, 431, 432) at farao under det såkalte 20. dynasti ble redusert til en nikkedukke. Presteskapet eide det nubiske gull-landet og den store provinsen rundt den øvre delen av Nilen. Nest etter overskattmesteren var øverstepresten statens viktigste finansembetsmann. Han hadde kommandoen over hele hæren og hadde kontroll over statskassen. På oldtidens monumenter har han en mer fremtredende plass enn farao.

Det var først da israelittene ble forsømmelige med hensyn til sin tilbedelse og betalingen av tiende at prestene og de ikke-prestelige levittene led nød og levittene måtte søke annet arbeid for å kunne forsørge seg selv og sine familier. Denne dårlige innstillingen til helligdommen og dem som tjente der, førte igjen til at også folket led nød fordi det gikk ut over deres åndelighet og deres kunnskap om Jehova. – Ne 13: 10–13; se også Mal 3: 8–10.

Prestene mottok følgende: (1) Den vanlige tienden. (2) Løskjøpelsessummen for en førstefødt sønn eller et førstefødt dyr av hankjønn. Når det dreide seg om en førstefødt oksekalv, et førstefødt værlam eller et førstefødt hannkje, fikk de beholde kjøttet for å bruke det til mat. (4Mo 18: 14–19) (3) Løskjøpelsessummen for mennesker og ting som var helliget, og også ting som var viet til Jehova. (3Mo 27) (4) Visse deler av de ofrene folket kom med, og også skuebrødene. (3Mo 6: 25, 26, 29; 7: 6–10; 4Mo 18: 8–14) (5) Noe av de ofrene som bestod av det beste av den første modne avkastningen i form av korn, vin og olje. (2Mo 23: 19; 3Mo 2: 14–16; 22: 10 [«fremmed» i 3Mo 22: 10 betyr en som ikke var prest]; 5Mo 14: 22–27; 26: 1–10) Med unntak av visse nærmere angitte deler som bare prestene kunne spise (3Mo 6: 29), hadde deres sønner og døtre og, i noen tilfeller, hele deres husstand – også slavene – rett til å spise av disse tingene. (3Mo 10: 14; 22: 10–13) (6) Uten tvil en del av den tienden som hvert tredje år tilfalt levittene og de fattige. (5Mo 14: 28, 29; 26: 12) (7) Krigsbytte. – 4Mo 31: 26–30.

Klesdrakt. Når prestene utførte sine embetsplikter, gikk de barføtt ettersom helligdommen var et hellig område. (Jf. 2Mo 3: 5.) I instruksene angående hvordan prestenes spesielle klær skulle lages, sies det ikke noe om sandaler. (2Mo 28: 1–43) Av sømmelighetshensyn hadde de på seg underbenklær av lin som nådde fra hoftene til lårene «for å dekke deres nakne kropp . . . for at de ikke [skulle] pådra seg skyld for misgjerning og dø». (2Mo 28: 42, 43) Over disse bar de en kjortel av fint lin med et linskjerf om livet. Deres hodeplagg var «viklet» rundt hodet. (3Mo 8: 13; 2Mo 28: 40; 39: 27–29) Dette hodeplagget skilte seg etter alt å dømme noe ut fra øversteprestens turban, som muligens ble sydd i turbanform og så plassert på hodet. (3Mo 8: 9) Det ser ut til at det var på et senere tidspunkt underprestene noen ganger bar en efod av lin; den var imidlertid ikke så rikt brodert som øversteprestens efod. – Jf. 1Sa 2: 18.

 Forordninger og oppgaver. Prestene skulle holde seg rene fysisk sett og følge høye moralnormer. Når de gikk inn i møteteltet, og før de frambar et offer på alteret, skulle de vaske hendene og føttene ved vaskekaret i forgården «for at de ikke [skulle] dø». (2Mo 30: 17–21; 40: 30–32) Med lignende ord ble de advart mot å drikke vin eller rusdrikk når de tjente ved helligdommen. (3Mo 10: 8–11) De skulle ikke gjøre seg urene ved å røre ved et lik eller ved å følge sørgeskikker når noen var død; det ville gjøre dem midlertidig urene og uskikket for tjenesten. En underprest (men ikke øverstepresten) kunne imidlertid gjøre seg uren i forbindelse med nære slektninger: sin mor, far, sønn, datter og bror, og også sin søster, hvis hun var jomfru – slektninger som ’stod ham nær’ (tydeligvis slektninger som bodde sammen med ham eller i nærheten av ham). Dette omfattet muligens også hans hustru, siden hun var en som ’stod ham nær’. (3Mo 21: 1–4) En prest som var blitt uren på grunn av spedalskhet, utflod, kontakt med et lik eller noe annet urent, kunne ikke spise av de hellige tingene eller gjøre tjeneste i helligdommen før han igjen var ren. Hvis han gjorde det, skulle han dø. – 3Mo 22: 1–9.

Prestene skulle ikke rake hodet eller ytterkanten av skjegget eller rispe seg opp på kroppen, noe som var vanlig blant hedenske prester. (3Mo 21: 5, 6; 19: 28; 1Kg 18: 28) Mens øverstepresten bare kunne gifte seg med en jomfru, kunne en underprest også gifte seg med en enke, men ikke med en fraskilt kvinne eller en prostituert. (3Mo 21: 7, 8; jf. 3Mo 21: 10, 13, 14.) Alle i øversteprestens familie var på grunn av prestens embete tydeligvis forpliktet til å opprettholde en høy moralsk standard og verdighet. En prestedatter som prostituerte seg, skulle derfor straffes med døden og deretter brennes opp med ild som noe vederstyggelig i Guds øyne. – 3Mo 21: 9.

I ødemarken, når leiren brøt opp, skulle Aron og hans sønner dekke til det hellige inventar og redskapene i møteteltet før de andre kehatittene fikk lov til å komme inn for å bære dette, ettersom kehatittene ellers ville dø. Når israelittene slo leir på et nytt sted, avdekket Aron og hans sønner disse tingene og satte dem på plass i teltet. (4Mo 4: 5–15) Når israelittene var på vandring, var det prestene som bar paktens ark. – Jos 3: 3, 13, 15, 17; 1Kg 8: 3–6.

Det var prestenes oppgave å blåse i de hellige trompetene og på den måten gi folket signal når det skulle slå leir, bryte opp, samles, dra ut i kamp eller feire en høytid for Jehova. (4Mo 10: 1–10) Prestene og levittene var fritatt for militærtjeneste, men de tjente som trompetblåsere og sangere foran hæren. – 4Mo 1: 47–49; 2: 33; Jos 6: 4; 2Kr 13: 12.

Når prestene tjente ved helligdommen, innbefattet deres oppgaver å slakte de dyrene som folket kom med som ofre, å stenke blod på alteret, partere dyreofrene, holde ilden på alteret ved like, tilberede kjøttet og ta imot alle de andre ofrene, for eksempel kornofferet. De hadde også oppgaver i forbindelse med dem som hadde pådratt seg urenhet, avlagt spesielle løfter, og så videre. (3Mo, kap. 1–7; 12: 6; kap. 13–15; 4Mo 6: 1–21; Lu 2: 22–24) De frambar de brennofrene som skulle frambæres morgen og kveld, og alle de andre ofrene som regelmessig skulle frambæres ved helligdommen, bortsett fra dem som øverstepresten skulle frambære, og de brente røkelse på gullalteret. (2Mo 29: 38–42; 4Mo 28: 1–10; 2Kr 13: 10, 11) De tok seg av lampene og sørget for at det var olje på dem (2Mo 27: 20, 21), og de førte tilsyn med den hellige oljen og røkelsen. (4Mo 4: 16) Ved høytidssamlingene velsignet de folket slik som det er beskrevet i 4. Mosebok 6: 22–27. Men ingen annen prest kunne oppholde seg i helligdommen når øverstepresten gikk inn i Det aller helligste for å gjøre soning. – 3Mo 16: 17.

Det var først og fremst prestene som var betrodd den oppgave å forklare Guds lov, og de spilte en viktig rolle i Israels rettsvesen. De stod ikke bare til rådighet for dommerne i sine egne byer, men de assisterte også dommerne i særlig vanskelige saker som de lokale domstolene ikke kunne treffe avgjørelser i. (5Mo 17: 8, 9) I forbindelse med et uoppklart drap skulle de sammen med byens eldste sørge for at den riktige framgangsmåten ble fulgt, slik at det ikke kom til å hvile blodskyld på byen. (5Mo 21: 1, 2, 5) Hvis en skinnsyk ektemann anklaget sin kone for å ha begått ekteskapsbrudd i hemmelighet, skulle hun føres til helligdommen, hvor presten gjennomførte en seremoni. Under denne seremonien ble Jehova, som visste om kvinnen var skyldig eller uskyldig, bedt om å dømme i saken. (4Mo 5: 11–31) I enhver sak skulle de dommene som prestene eller de utnevnte dommerne avsa, respekteres; overlagt respektløshet eller ulydighet ble straffet med døden. – 4Mo 15: 30; 5Mo 17: 10–13.

Prestene underviste folket i Loven; de leste og forklarte den for dem som kom til helligdommen for å tilbe. Også når de ikke var i tjeneste, hadde de god anledning til å undervise, både i området omkring helligdommen og i andre deler av landet. (5Mo 33: 10; 2Kr 15: 3; 17: 7–9; Mal 2: 7) Etter at israelittene hadde vendt tilbake  til Jerusalem fra Babylon, samlet presten Esra folket, og sammen med andre prester og med levittene brukte han mange timer på å lese og forklare Loven for dem. – Ne 8: 1–15.

Prestene vernet både om nasjonens religiøse renhet og om folkets fysiske helse. Når det gjaldt spedalskhet hos et menneske, på en kledning eller i et hus, skulle presten dømme mellom rent og urent. Han sørget for at karantenelovene ble fulgt, og utførte renselsesseremonier når noen var blitt uren ved kontakt med et lik eller på grunn av sykelig utflod eller lignende. – 3Mo, kap. 13–15.

Hvordan ble oppgavene i templet fordelt blant prestene i Israel?

Av de 24 avdelingene, eller skiftene, kong David inndelte prestene i, kom 16 fra Eleasars hus og åtte fra Itamars hus. (1Kr 24: 1–19) Men da israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var det, i hvert fall til å begynne med, bare prester fra fire av disse avdelingene som vendte tilbake. (Esr 2: 36–39) Noen mener at man for å opprettholde den tidligere organisasjonsmessige ordningen delte opp de fire slektene som hadde vendt tilbake, for igjen å få 24 avdelinger. Alfred Edersheim hevder i sin bok Templet (1893, s. 50) at dette ble gjort ved at hver slekt trakk fem lodd for dem som ikke hadde vendt tilbake, slik at det ble dannet ytterligere 20 avdelinger, som så fikk de opprinnelige navnene. Døperen Johannes’ far, Sakarja, var prest i den åttende avdelingen, Abijas avdeling. Men hvis det forholder seg slik som beskrevet ovenfor, var han kanskje ikke en etterkommer av Abija, men bare en som tilhørte den avdelingen som var blitt oppkalt etter ham. (1Kr 24: 10; Lu 1: 5) Fordi opplysningene er mangelfulle, er det imidlertid ikke mulig å si noe sikkert om dette.

Prestenes tempeltjeneste var organisert under forskjellige oppsynsmenn. De enkelte oppgavene ble fordelt ved loddkasting eller loddtrekning. Hver av de 24 avdelingene tjente en uke om gangen, to ganger i løpet av året. Ved høytidene, når folket frambar tusenvis av ofre, slik som ved innvielsen av templet, tjente sannsynligvis hele presteskapet. (1Kr 24: 1–18, 31; 2Kr 5: 11; jf. 2Kr 29: 31–35; 30: 23–25; 35: 10–19.) En prest kunne også gjøre tjeneste på andre tidspunkter så lenge han ikke hindret de prestene som tilhørte den tjenestegjørende avdelingen, i å ivareta sine tildelte oppgaver. Da Jesus var på jorden, fantes det ifølge rabbinske tradisjoner så mange prester at ukens tjeneste ble delt opp blant de forskjellige slektene som utgjorde en avdeling, slik at hver slekt tjente én eller flere dager, alt etter slektens størrelse.

Det å brenne røkelse på gullalteret ble trolig betraktet som den mest ærefulle delen av den daglige tjenesten. Dette ble gjort etter at offeret var blitt frambåret. Mens røkelsen ble brent, kom folket sammen utenfor helligdommen for å be. Ifølge den rabbinske tradisjon ble det kastet lodd om hvem som skulle utføre denne tjenesten, men en som tidligere hadde brent røkelse, fikk ikke lov til å være med på dette med mindre alle som var til stede, tidligere hadde utført denne tjenesten. (Templet, s. 104, 105, 111) Hvis dette er tilfellet, ville en prest vanligvis bare få en slik ære én gang i løpet av sin levetid. Det var denne tjenesten Sakarja var i ferd med å utføre da engelen Gabriel viste seg for ham og fortalte at han og hans hustru, Elisabet, skulle få en sønn. Da Sakarja kom ut av helligdommen, skjønte de som hadde samlet seg utenfor – på grunn av hans utseende og det at han ikke kunne snakke – at han hadde sett et overnaturlig syn der inne, og det som hadde hendt, ble dermed offentlig kjent. – Lu 1: 8–23.

Det ser ut til at prestene skulle skifte ut skuebrødene hver sabbat. Det var også på sabbaten at den tjenestegjørende presteavdelingen avsluttet ukens tjeneste og den nye avdelingen innledet den etterfølgende ukens tjeneste. Det at prestene utførte disse og andre nødvendige oppgaver, innebar ikke at de brøt sabbaten. – Mt 12: 2–5; jf. 1Sa 21: 6; 2Kg 11: 5–7; 2Kr 23: 8.

Lojalitet. Da de ti stammene løsrev seg fra Rehabeam og opprettet det nordlige riket under Jeroboam, forble Levi stamme lojal og holdt seg til tostammeriket, som omfattet Juda og Benjamin. Jeroboam utnevnte ikke-levittiske menn til å være prester som skulle tjene ved tilbedelsen av gullkalvene, og drev bort Jehovas prester, Arons sønner. (1Kg 12: 31, 32; 13: 33; 2Kr 11: 14; 13: 9) I Juda ble mange av prestene senere troløse mot Jehova, men det var også tider da presteskapet øvde en sterk innflytelse i en riktig retning og hjalp israelittene til å være trofaste mot ham. (2Kr 23: 1, 16; 24: 2, 16; 26: 17–20; 34: 14, 15; Sak 3: 1; 6: 11) På Jesu og apostlenes tid var øversteprestene blitt svært korrupte, men det fantes mange prester som hadde en rett hjertetilstand overfor Jehova, noe som framgår av at «en stor skare prester begynte å være lydige mot troen» kort tid etter Jesu død. – Apg 6: 7.

Andre anvendelser av betegnelsen «prest». I Salme 99: 6 blir Moses kalt prest fordi han tjente som mellommann og var utpekt til å utføre  den tjeneste i helligdommen som gjorde at Aron og hans sønner ble helliget og utnevnt til prester. Moses gikk i forbønn for Israel, idet han påkalte Jehovas navn. (4Mo 14: 13–20) Betegnelsen «prest» ble også noen ganger brukt om en høytstående embetsmann. I listen over de høytstående embetsmennene som tjente under kong David, sies det: «Og Davids sønner, de ble prester.» – 2Sa 8: 18; jf. 2Sa 20: 26; 1Kg 4: 5; 1Kr 18: 17.

Det kristne presteskap. Jehova hadde lovt israelittene at de hvis de holdt hans pakt, skulle bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon» for ham. (2Mo 19: 6) Det aronittiske prestedømme skulle imidlertid bare fortsette inntil det større prestedømme som det var et bilde på, ble grunnlagt. (He 8: 4, 5) Det skulle bestå inntil lovpakten opphørte og den nye pakt trådte i kraft. (He 7: 11–14; 8: 6, 7, 13) Tilbudet om å bli prester for Jehova Gud i hans lovte rike ble først gitt til Israel alene; senere ble det også gitt til hedningene. – Apg 10: 34, 35; 15: 14; Ro 10: 21.

Ettersom det bare var en rest av jødene som tok imot Kristus, kunne den jødiske nasjon ikke komme til å utgjøre det virkelige kongerike av prester og den hellige nasjon. (Ro 11: 7, 20) På grunn av israelittenes troløshet hadde Gud flere hundre år i forveien gjennom sin profet Hosea advart om at det ville gå slik: «Fordi du har forkastet kunnskapen, skal også jeg forkaste deg, så du ikke får tjene som prest for meg; og fordi du stadig glemmer din Guds lov, skal jeg glemme dine sønner, ja jeg.» (Ho 4: 6) Jesus sa på lignende måte til de jødiske lederne: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Mt 21: 43) Ikke desto mindre anerkjente Jesus Kristus, som jo var underlagt Loven mens han var på jorden, at det aronittiske presteskap fortsatt fungerte, og han gav dem som han hadde helbredet for spedalskhet, befaling om å gå til presten og frambære det offer som Loven krevde. – Mt 8: 4; Mr 1: 44; Lu 17: 14.

På pinsedagen i år 33 opphørte lovpakten, og ’en bedre pakt’, den nye pakt, trådte i kraft. (He 8: 6–9) Den dagen utgjøt Gud sin hellige ånd som et tydelig uttrykk for at denne forandringen hadde funnet sted. Apostelen Peter forklarte så de tilstedeværende jødene, som var kommet til Jerusalem fra mange nasjoner, at deres frelse nå avhang av at de viste anger og tok imot Jesus Kristus. (Apg 2; He 2: 1–4) Senere talte Peter om de jødiske bygningsmennene som forkastet Jesus Kristus som hjørnestein, og sa så til de kristne: «Men dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom’.» – 1Pe 2: 7–9.

Peter forklarte også at det nye presteskapet er bygd opp som «et åndelig hus for å være et hellig presteskap, for å frambære åndelige ofre som er antagelige for Gud ved Jesus Kristus». (1Pe 2: 5) Jesus Kristus er deres store Øversteprest, og de er underprestene, som et motstykke til Arons sønner i gammel tid. (He 3: 1; 8: 1) Men til forskjell fra det aronittiske presteskap, som ikke hadde del i kongedømmet, er kongedømme og prestedømme forent i dette ’kongelige presteskap’, som består av Jesus Kristus og hans medarvinger. I Åpenbaringsboken sier apostelen Johannes om Jesu Kristi etterfølgere at Kristus har ’løst dem fra deres synder ved sitt eget blod’, og at han har ’gjort dem til et kongerike, til prester for sin Gud og Far’. – Åp 1: 5, 6.

Bibelens siste bok forteller også hvor mange underprester det er. Om dem som Jesus Kristus har gjort til «et kongerike og til prester for vår Gud», sies det at de synger en ny sang hvor de gir uttrykk for at de er blitt kjøpt med Kristi blod. (Åp 5: 9, 10) Senere blir det sagt at de som synger den nye sang, består av 144 000 personer som «er blitt kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet». (Åp 14: 1–5) Endelig blir det forklart at disse underprestene blir oppreist til himmelsk liv for at de skal være «Guds og Kristi prester» og herske «som konger» sammen med Jesus Kristus under hans tusenårige styre. – Åp 20: 4, 6.

Ved å se litt nærmere på hvordan Israels prestedømme fungerte, og de velsignelser det brakte Israels folk (He 8: 5), kan man få et visst innblikk i de goder og velsignelser det fullkomne og evige prestedømme, som vil bli utøvd av Jesus Kristus og hans underprester, vil bringe menneskene på jorden i tusenårsriket. Disse prestene vil få det privilegium å undervise menneskene i Guds lov (Mal 2: 7), å tilveiebringe fullstendig tilgivelse for synder på grunnlag av den store Øversteprests gjenløsningsoffer (idet de forvalter verdien av Kristi offer), å sørge for at menneskene blir helbredet for alle skrøpeligheter (Mr 2: 9–12; He 9: 12–14; 10: 1–4, 10), å gjøre klart hva som er rent og hva som er urent i Guds øyne, å fjerne all urenhet (3Mo, kap. 13–15), å dømme menneskene i rettferdighet og å sørge for at Jehovas rettferdige lov blir håndhevet over hele jorden (5Mo 17: 8–13).

Da israelittene var i ødemarken, var møteteltet det sted hvor Gud bodde hos menneskene, en helligdom hvor de kunne nærme seg ham. I tusenårsriket vil «Guds telt» igjen være hos menneskene. Men ettersom han nå handler med dem gjennom sin store Øversteprest, Jesus Kristus,  og de 144 000, som tjener sammen med Kristus som underprester i det store åndelige tempel som det hellige tabernaklet var en skygge av, vil forholdet være nærere, mer varig og mer gagnlig. (2Mo 25: 8; He 4: 14; Åp 1: 6; 21: 3) Med et slikt kongelig presteskap vil menneskene virkelig være lykkelige, slik som israelittene var da kongen og prestene var trofaste mot Gud. I den perioden var «Juda og Israel . . . mange, så tallrike som sandkornene som er ved havet; de spiste og drakk og gledet seg» og ’bodde trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre’. – 1Kg 4: 20, 25.

Hedenske prester. Nasjonene i oldtiden hadde prester som folk henvendte seg til sine guder gjennom. Disse mennene ble æret av folket og hadde alltid stor innflytelse, ettersom de vanligvis tilhørte den herskende klassen eller var herskernes nære rådgivere. Prestene var den gruppen som hadde den høyeste utdannelsen, og holdt som regel folket nede i uvitenhet. De kunne derfor utnytte folkets overtro og frykt for det ukjente. I Egypt ble folk for eksempel forledet til å tilbe Nilen som en gud, og de trodde at prestene hadde guddommelig kontroll over elvens årlige oversvømmelser, som deres avling var avhengig av.

I motsetning til disse prestene oppmuntret ikke Israels prester til overtro og uvitenhet. De leste stadig i Loven og underviste hele folket i den. Hver enkelt skulle kjenne Gud og hans lov. (5Mo 6: 1–3) Folk kunne selv lese og skrive, noe som framgår av at Jehova hadde befalt dem å lese hans lov høyt for sine barn og undervise dem i den. – 5Mo 6: 4–9.

Ikke et mønster for Israels presteskap. Til tross for dette hevder noen at Israels presteskap og mange av dets lover var dannet etter egyptisk mønster. De hevder at Moses, lovpaktens mellommann, var sterkt påvirket av sitt liv i Egypt, sin oppdragelse ved faraos hoff og den opplæring han hadde fått «i all egypternes visdom». (Apg 7: 22) Når de argumenterer på den måten, ignorerer de imidlertid det forhold at Moses, som riktignok ble brukt til å overbringe Loven til Israel, på ingen måte selv var lovgiveren. Det var Jehova Gud som var Israels Lovgiver (Jes 33: 22), og han brukte engler for å overbringe Loven ved mellommannen Moses’ hånd. – Ga 3: 19.

Gud gav israelittene nøyaktige retningslinjer for alt som hadde med deres gudsdyrkelse å gjøre. Planene for møteteltet ble gitt til Moses (2Mo 26: 30), og det står skrevet at han fikk denne befalingen: «Se til at du lager alle ting etter deres mønster, det som ble vist deg på fjellet.» (He 8: 5; 2Mo 25: 40) All den tjeneste som ble utført i helligdommen, hadde sitt utspring hos Jehova og ble utført i samsvar med hans retningslinjer. Beretningen understreker gang på gang dette ved å si at Moses og Israels sønner «stadig gjorde alt det som Jehova hadde befalt Moses. Akkurat slik gjorde de». «I samsvar med alt det Jehova hadde befalt Moses, slik utførte Israels sønner hele tjenesten. Og Moses fikk se alt arbeidet, og se, de hadde gjort det akkurat som Jehova hadde befalt. Slik hadde de gjort det.» «Og Moses gikk i gang med å gjøre alt det som Jehova hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han.» – 2Mo 39: 32, 42, 43; 40: 16.

Ifølge egyptologer minnet de egyptiske prestenes klesdrakt i visse henseender om de israelittiske prestenes klesdrakt, for eksempel når det gjaldt bruken av lin. Videre barberte de egyptiske prestene seg over hele kroppen, og det samme gjorde levittene da de ble innsatt (men ikke de israelittiske prestene; 4Mo 8: 7); dessuten skulle prestene vaske seg i forbindelse med sin tjeneste. Men er disse få likhetspunktene et bevis for at det egyptiske og det israelittiske presteskapet hadde samme opprinnelse, eller for at det ene stammet fra det andre? Materialer og metoder som minner om hverandre, blir brukt over hele verden når man framstiller klær, bygger hus og utfører daglige gjøremål, som det å vaske seg, men det er også store ulikheter i stil og framgangsmåter. Likhetspunktene får oss ikke til å hevde at det ene er kommet fra det andre, eller at klesdrakten eller handlingen har samme religiøse eller symbolske betydning.

Hvis man sammenligner de israelittiske og de egyptiske prestenes klesdrakt og virksomhet, finner man svært få likhetspunkter. De israelittiske prestene tjente for eksempel barføtt, mens de egyptiske prestene brukte sandaler. De egyptiske prestenes kjortler hadde en helt annen utforming, og deres klær og tilbehør var utstyrt med symboler for deres falske guder og tilbedelsen av dem. De raket hodet, noe de israelittiske prestene ikke gjorde (3Mo 21: 5), og de brukte parykker eller bar hodeplagg som var helt annerledes enn dem som de israelittiske prestene bar, noe som framgår av skildringer på monumenter i Egypt. Jehova presiserte dessuten at israelittene ikke skulle anta noen av egypternes eller de andre folkeslagenes skikker, verken i forbindelse med sin tilbedelse eller i forbindelse med rettspleien. – 3Mo 18: 1–4; 5Mo 6: 14; 7: 1–6.

Teorien om at Israels presteskap tok etter egyptiske prester, er derfor uten grunnlag. Det er viktig å huske at tanken om å frambringe  ofre og utføre prestetjeneste opprinnelig kom fra Gud, og at den fra begynnelsen ble satt ut i livet av trofaste menn som Abel og Noah, og i det patriarkalske samfunn av Abraham og andre. Alle folkeslag hadde derfor en viss kunnskap om disse tingene, men den ble forvansket og antok mange forskjellige former fordi man forlot den sanne Gud og den rene tilbedelse. De hedenske nasjonene hadde et iboende ønske om å tilbe en høyere makt, men ettersom de manglet Jehovas ledelse, utviklet de mange urette og til og med fornedrende riter, noe som alt sammen gjorde at de kom i konflikt med den sanne tilbedelse.

De hedenske prestenes avskyelige handlinger. De egyptiske prestene motarbeidet Moses overfor farao og forsøkte å bringe Moses og hans Gud, Jehova, i vanry ved hjelp av sine magiske kunster. (2Mo 7: 11–13, 22; 8: 7; 2Ti 3: 8) Til slutt måtte de imidlertid ydmyke seg og innrømme sitt nederlag. (2Mo 8: 18, 19; 9: 11) De som tilbad den ammonittiske guden Molek, ofret sine sønner og døtre ved å brenne dem i ilden. (1Kg 11: 5; 2Kg 23: 10; 3Mo 18: 21; 20: 2–5) De kanaaneiske Ba’al-tilbederne fulgte den samme avskyelige skikken, og dessuten rispet de seg opp og deltok i motbydelige, umoralske riter. (4Mo 25: 1–3; 1Kg 18: 25–28; Jer 19: 5) Filisterguden Dagons prester og de babylonske prestene for Marduk, Bel og Isjtar praktiserte magi og spådomskunst. (1Sa 6: 2–9; Ese 21: 21; Da 2: 2, 27; 4: 7, 9) Alle disse tilbad bilder som var laget av tre, stein og metall. Selv Jeroboam, som var konge i tistammeriket Israel, ansatte prester som skulle lede tilbedelsen av gullkalver og ’geitlignende demoner’ for å hindre folket i å delta i den sanne tilbedelse i Jerusalem. – 2Kr 11: 15; 13: 9; se også MIKA nr. 1.

Prester som ikke er bemyndiget av Gud, blir fordømt. Jehova var i høy grad imot alle disse ritene og skikkene, som i virkeligheten var demondyrkelse. (1Kt 10: 20; 5Mo 18: 9–13; Jes 8: 19; Åp 22: 15) Hver gang disse gudene eller deres prester åpent trosset Jehova, ble de ydmyket. (1Sa 5: 1–5; Da 2: 2, 7–12, 29, 30; 5: 15) I mange tilfeller ble deres prester og profeter drept. (1Kg 18: 40; 2Kg 10: 19, 25–28; 11: 18; 2Kr 23: 17) Så lenge lovpakten stod ved makt, anerkjente ikke Jehova noe annet prestedømme enn det som tilhørte Arons hus. Det er derfor logisk å trekke den slutning at det i dag bare er mulig å nærme seg Jehova gjennom det som Arons embete var et forbilde på, nemlig det prestedømmet som tilhører Jesus Kristus, han som også er den store Øversteprest på Melkisedeks vis. (Apg 4: 12; He 4: 14; 1Jo 2: 1, 2) Sanne tilbedere av Gud må ta avstand fra ethvert presteskap som motstår den Konge og Prest som Gud har innsatt, og hans underprester. – 5Mo 18: 18, 19; Apg 3: 22, 23; Åp 18: 4, 24.

Se ØVERSTEPREST.