En som Gud gjør kjent sin vilje og hensikt gjennom. (Lu 1: 70; Apg 3: 18–21) Man er usikker på opprinnelsen til det hebraiske ordet for profet (navịʼ). Måten det blir brukt på, viser imidlertid at sanne profeter ikke var vanlige forkynnere, men talsmenn for Gud, ’Guds menn’  som forkynte inspirerte budskaper. (1Kg 12: 22; 2Kg 4: 9; 23: 17) De stod i Guds «fortrolige krets», og Gud åpenbarte «sin fortrolige sak» for dem. – Jer 23: 18; Am 3: 7; 1Kg 17: 1; se SEER.

Det greske ordet profẹtes betyr bokstavelig «en som framsier [gr. pro, «før», «for», «framfor», «foran», el. «fram», og femị, «si»]» og refererer til en forkynner, en som kunngjør budskaper som blir tilskrevet en guddommelig kilde. (Jf. Tit 1: 12.) Selv om dette innbefatter tanken om en som forutsier framtidige begivenheter, er ikke dette grunnbetydningen av ordet. (Jf. Dom 6: 7–10.) Den som vil bringe sine veier, ønsker og mål i samsvar med Guds vilje, må imidlertid ha kjennskap til Guds åpenbarte hensikter. De aller fleste av de budskapene de bibelske profetene overbrakte, har derfor direkte eller indirekte med framtiden å gjøre.

Profetgjerningen i De hebraiske skrifter. Det første menneske som virket som talsmann for Gud, var naturligvis Adam, som i begynnelsen fortalte sin hustru, Eva, om Guds befalinger og på den måten tjente som profet. Disse befalingene gjaldt ikke bare nåtiden (for dem), men også framtiden, for de viste i store trekk hva som var Guds hensikt med jorden og menneskene, og hvilken kurs menneskene måtte følge for å få en lykkelig framtid. (1Mo 1: 26–30; 2: 15–17, 23, 24; 3: 1–3) Den første trofaste jordiske profeten som er nevnt i Bibelen, var Enok, og hans budskap inneholdt en direkte forutsigelse. (Jud 14, 15) Lamek og hans sønn Noah kom begge med inspirerte åpenbaringer angående Guds hensikt og vilje. – 1Mo 5: 28, 29; 9: 24–27; 2Pe 2: 5.

Første gang ordet navịʼ er brukt i Bibelen, er i forbindelse med Abraham. (1Mo 20: 7) Abraham var ikke kjent for å komme med forutsigelser, i hvert fall ikke offentlig, men han fikk et budskap fra Gud, et profetisk løfte. Dette må ha gjort sterkt inntrykk på Abraham, og han har uten tvil følt seg tilskyndt til å fortelle om det, særlig til sin familie, og forklare hvorfor han forlot Ur, og hva Guds løfte til ham gikk ut på. (1Mo 12: 1–3; 13: 14–17; 22: 15–18) Isak og Jakob, som arvet løftet, var på lignende måte «profeter» som hadde nær forbindelse med Gud. (Sl 105: 9–15) Dessuten gav de sine sønner profetiske velsignelser. (1Mo 27: 27–29, 39, 40; 49: 1–28) Med unntak av Job og Elihu, som tydeligvis ble brukt av Gud til å åpenbare guddommelige sannheter før utgangen av Egypt, ble alle sanne profeter fra denne tiden av inntil det første århundre e.v.t. tatt ut blant Jakobs etterkommere (israelittene).

Med Moses kommer profetens rolle klarere i fokus. Profetens stilling som Guds talsmann ble understreket ved at Gud utnevnte Aron til «profet» eller «munn» for Moses, mens Moses ’tjente som Gud for Aron’. (2Mo 4: 16; 7: 1, 2) Moses forutsa mange begivenheter som inntraff kort tid etterpå, deriblant de ti plager. Han tjente imidlertid på en enda mer bemerkelsesverdig måte som profet, eller talsmann for Gud, da han formidlet lovpakten ved Sinai og underviste folket i Guds vilje. Lovpakten var av uhyre stor umiddelbar verdi for israelittene som en moralkodeks og veileder, men den pekte også fram til «kommende goder». (Ga 3: 23–25; He 8: 6; 9: 23, 24; 10: 1) Den fortrolige kommunikasjonen Moses hadde med Gud, ofte en toveiskommunikasjon, og den sterkt utvidede forståelse av Guds vilje og hensikter som han ble brukt til å formidle, gjorde at hans profetgjerning kom til å stå i en særstilling. (2Mo 6: 2–8; 5Mo 34: 10) Hans bror og hans søster, Aron og Mirjam, utførte også en profetgjerning, i den forstand at de i likhet med 70 av folkets eldste overbrakte budskaper eller veiledning (men ikke nødvendigvis forutsigelser) fra Gud. – 2Mo 15: 20; 4Mo 11: 25; 12: 1–8.

I Dommernes bok blir det bare nevnt én person som tjente som profet (bortsett fra den ikke navngitte mannen i kapittel 6, vers 8), nemlig profetinnen Debora. (Dom 4: 4–7; 5: 7) Det at ordet navịʼ ikke er brukt, er imidlertid ikke ensbetydende med at ingen andre da tjente som profeter. På Samuels tid var ’Jehovas ord blitt sjeldent; ikke noe syn ble spredt omkring’. Samuel tjente som Guds talsmann fra han var gutt, og oppfyllelsen av de budskapene han hadde fått fra Gud, hjalp alle til å forstå at han var «betrodd stillingen som profet for Jehova». – 1Sa 3: 1–14, 18–21.

Etter at kongedømmet var innført, framstod det en nesten uavbrutt rekke av profeter. (Jf. Apg 3: 24.) Gad begynte å profetere før Samuels død (1Sa 22: 5; 25: 1), og han og profeten Natan spilte en fremtredende rolle i Davids regjeringstid. (2Sa 7: 2–17; 12: 7–15; 24: 11–14, 18) De tjente som kongens rådgivere og førte historiske opptegnelser, slik andre profeter gjorde senere. (1Kr 29: 29; 2Kr 9: 29; 29: 25; 12: 15; 25: 15, 16) David ble selv brukt til å overbringe visse åpenbaringer fra Gud, og apostelen Peter kalte ham «en profet». (Apg 2: 25–31, 34) Mens riket var delt, var det trofaste profeter både i det nordlige og i det sørlige riket. Noen av dem ble brukt til å profetere for begge landenes ledere og folk. Blant profetene under og etter landflyktigheten var Daniel, Haggai, Sakarja og Malaki.

Profetene spilte en viktig rolle i forbindelse med opprettholdelsen av den sanne tilbedelse. Deres virksomhet bidrog til å tøyle Israels og  Judas konger, for de irettesatte modig herskere som syndet (2Sa 12: 1–12), og kunngjorde Guds dommer over dem som praktiserte det som var ondt. (1Kg 14: 1–16; 16: 1–7, 12) Da presteskapet ble troløst og fordervet, var det ved hjelp av profetene Jehova styrket troen hos en rettferdig rest og viste dem som var kommet på avveier, hvordan de igjen kunne oppnå hans gunst. I likhet med Moses gikk profetene mange ganger i forbønn hos Gud, idet de bad til ham for kongen og for folket. (5Mo 9: 18–29; 1Kg 13: 6; 2Kg 19: 1–4; jf. Jer 7: 16; 14: 11, 12.) De var særlig aktive i kritiske tider og i nødssituasjoner. De inngav håp for framtiden, for deres budskaper handlet til sine tider om de velsignelser Messias’ styre vil bringe. De var på den måten ikke bare til hjelp for dem som levde da, men også for kommende generasjoner helt fram til vår tid. (1Pe 1: 10–12) På grunn av det de gjorde, ble de hånt og spottet og til og med utsatt for fysisk mishandling. (2Kr 36: 15, 16; Jer 7: 25, 26; He 11: 32–38) De som tok vel imot dem, ble imidlertid velsignet både i åndelig henseende og på andre måter. – 1Kg 17: 8–24; 2Kg 4: 8–37; jf. Mt 10: 41.

Utnevnelse og inspirasjon. Stillingen som profet var ikke forbeholdt en bestemt slektslinje. Flere av profetene var imidlertid levitter; det gjaldt for eksempel Samuel, Sakarja (Jehojadas sønn), Jeremia og Esekiel, og noen av profetenes etterkommere ble også profeter. (1Kg 16: 7; 2Kr 16: 7) Det var heller ikke en gjerning man selv kunne velge. Profetene ble utvalgt av Gud og utnevnt ved den hellige ånd (4Mo 11: 24–29; Ese 1: 1–3; Am 7: 14, 15), som også lot dem få vite hva de skulle forkynne. (Apg 28: 25; 2Pe 1: 21) Noen nølte først med å påta seg oppgaven. (2Mo 3: 11; 4: 10–17; Jer 1: 4–10) Elisja ble utnevnt av Gud gjennom sin forgjenger, Elia, symbolisert ved at Elia kastet sin kappe, sin embetsdrakt, over ham. – 1Kg 19: 19–21.

Selv om profetene var utnevnt ved Jehovas ånd, talte de etter alt å dømme ikke alltid under inspirasjon. Det var snarere slik at Guds ånd ’falt på dem’ på visse tidspunkter og åpenbarte de budskaper som skulle kunngjøres. (Ese 11: 4, 5; Mi 3: 8) Dette hadde en oppildnende virkning på dem og drev dem til å tale. (1Sa 10: 10; Jer 20: 9; Am 3: 8) De gjorde ikke bare usedvanlige gjerninger, men hele deres utseende og måte å opptre på gjenspeilte uten tvil også usedvanlig intense og sterke følelser. Det kan kanskje til dels forklare hva som ligger i uttrykket «å oppføre seg som en profet». (1Sa 10: 6–11; 19: 20–24; Jer 29: 24–32; jf. Apg 2: 4, 12–17; 6: 15; 7: 55.) Den store konsentrasjon, nidkjærhet og frimodighet de utførte sitt oppdrag med, kunne få deres oppførsel til å virke underlig eller til og med fornuftstridig i andres øyne. Det var et slikt inntrykk noen militære førere fikk av oppførselen til den profeten som salvet Jehu. Da de ble klar over at mannen var en profet, tok de imidlertid hans budskap alvorlig. (2Kg 9: 1–13; jf. Apg 26: 24, 25.) Da Saul under jakten på David ble tilskyndt til å ’oppføre seg som en profet’, tok han av seg klærne og lå «naken hele den dagen og hele natten». I mellomtiden unnslapp tydeligvis David. (1Sa 19: 18 til 20: 1) Det betyr imidlertid ikke at profetene ofte gikk «nakne» omkring, for den bibelske beretningen viser det motsatte. I de to tilfellene det fortelles at en profet var «naken», gikk han «naken» omkring for å belyse et bestemt aspekt ved sin profeti. (Jes 20: 2–4; Mi 1: 8–11) Grunnen til at Saul kledde seg «naken» – om det var fordi Jehova ville vise at Saul under sin kongelige kledning bare var et alminnelig menneske som ikke hadde noe å stille opp imot Jehovas kongelige myndighet og makt, eller av en annen grunn – sies det ikke noe om.

Jehova brukte forskjellige metoder for å inspirere profetene: verbal kommunikasjon gjennom engler (2Mo 3: 2–4; jf. Lu 1: 11–17; He 1: 1, 2; 2: 1, 2), syner som innprentet budskapet i profetens sinn mens profeten var våken (Jes 1: 1; Hab 1: 1), drømmer eller nattlige syner som ble gitt mens profeten sov (Da 7: 1), og budskaper som ble overbrakt mens profeten var i transe (Apg 10: 10, 11; 22: 17–21). Noen ganger var det musikk inne i bildet når profeten mottok et budskap. (1Sa 10: 5; 2Kg 3: 15) Kunngjøringen av det inspirerte budskapet foregikk også på forskjellige måter. (He 1: 1) Vanligvis forkynte profeten budskapet ved hjelp av det talte ord, og det kunne skje både på offentlige steder og i tynt befolkede områder. (Jer 7: 1, 2; 36: 4–13; Mt 3: 3) Men noen ganger dramatiserte han det ved å benytte seg av symboler eller symbolske handlinger, slik som Esekiel gjorde da han ved hjelp av en teglstein framstilte beleiringen av Jerusalem, og slik som Hosea gjorde da han giftet seg med Gomer. – Ese 4: 1–3; Ho 1: 2, 3; jf. 1Kg 11: 30–39; 2Kg 13: 14–19; Jer 19: 1, 10, 11; se DRØMMER; INSPIRASJON; SYN.

Sanne og falske profeter. Noen av Guds profeter, for eksempel Moses, Elia, Elisja og Jesus, utførte mirakuløse gjerninger som bekreftet at de hadde fått sitt budskap og embete fra Gud. Det fortelles imidlertid ikke om alle Guds profeter at de utførte slike kraftige gjerninger. Moses nevner tre viktige ting som skulle kjennetegne en sann profet: Han skulle tale i Jehovas  navn; det han sa, skulle gå i oppfyllelse (5Mo 18: 20–22); hans profetier skulle fremme den sanne tilbedelse og være i overensstemmelse med Guds åpenbarte ord og bud (5Mo 13: 1–4). Det siste kravet var trolig det viktigste og mest avgjørende, for det kunne jo forekomme at noen brukte Guds navn på en hyklersk måte, og at hans forutsigelse ved en tilfeldighet gikk i oppfyllelse. Men som tidligere nevnt var en sann profet ikke utelukkende eller i første rekke en som kom med forutsigelser. Han var først og fremst en forkjemper for rettferdigheten, og hans budskap dreide seg i første rekke om moralnormer og hvordan de skulle anvendes. Han gav uttrykk for Guds syn på viktige spørsmål. (Jes 1: 10–20; Mi 6: 1–12) Det var derfor ikke nødvendig å vente kanskje i flere år eller i flere generasjoner på at en profeti skulle gå i oppfyllelse for å finne ut om en profet var sann eller falsk. Hvis hans budskap var i strid med Guds åpenbarte vilje og normer, var han en falsk profet. En profet som forkynte fred for Israel og Juda på et tidspunkt da folket gikk imot Guds ord og lov, måtte nødvendigvis være en falsk profet. – Jer 6: 13, 14; 14: 11–16.

Jesus kom senere med en advarsel angående falske profeter som svarte til den Moses kom med. Slike profeter kunne bruke hans navn og «gjøre tegn og undere» i sitt forsøk på ’å føre vill’, men deres frukter ville vise at de ’øvde lovløshet’. – Mt 7: 15–23; Mr 13: 21–23; jf. 2Pe 2: 1–3; 1Jo 4: 1–3.

En sann profet kom aldri med en forutsigelse bare for å tilfredsstille menneskers nysgjerrighet. Enhver forutsigelse hadde med Guds vilje, hensikt, normer eller dom å gjøre. (1Kg 11: 29–39; Jes 7: 3–9) Ofte var det som var forutsagt, en følge av de rådende forhold; folket ville høste det de hadde sådd. De falske profetene beroliget folket og deres ledere med forsikringer om at Gud fortsatt var med dem og ville beskytte dem og gi dem framgang, til tross for deres urette handlinger. (Jer 23: 16–20; 28: 1–14; Ese 13: 1–16; jf. Lu 6: 26.) De etterlignet de sanne profeter ved å benytte seg av et symbolsk språk og symbolske handlinger. (1Kg 22: 11; Jer 28: 10–14) Noen falske profeter var direkte bedragere, men mange var tydeligvis sanne profeter som var blitt forsømmelige eller frafalne. (Jf. 1Kg 18: 19; 22: 5–7; Jes 28: 7; Jer 23: 11–15.) Noen var kvinner, falske profetinner. (Ese 13: 17–23; jf. Åp 2: 20.) En «urenhetens ånd» erstattet Guds ånd. Alle slike falske profeter skulle lide døden. – Sak 13: 2, 3; 5Mo 13: 5.

Det hendte at profeter som levde opp til Guds normer, kom med visse «kortsiktige» profetier, og noen slike profetier gikk i oppfyllelse innen bare en dag eller et år etter at de var blitt uttalt. Dette gav grunnlag for å feste lit til at de av deres profetier som gjaldt en mer fjern framtid, også ville gå i oppfyllelse. – 1Kg 13: 1–5; 14: 12, 17; 2Kg 4: 16, 17; 7: 1, 2, 16–20.

«Profetsønnene.» Som Gesenius’ Hebrew Grammar forklarer (Oxford 1952, s. 418), kan de hebraiske ordene ben (sønn av) eller benẹ (sønner av) betegne «medlemskap i et laug eller et selskap (eller av en stamme eller en annen bestemt gruppe)». (Jf. Ne 3: 8, hvor grunntekstens ordlyd, «en sønn av salveblanderne», er gjengitt med «en av salveblanderne».) «Profetsønnene» kan derfor betegne enten en gruppe av dem som var kalt til å være profeter og var under opplæring, en profetskole, eller ganske enkelt en sammenslutning av profeter. Det blir nevnt at det fantes slike grupper av profeter i Betel, Jeriko og Gilgal. (2Kg 2: 3, 5; 4: 38; jf. 1Sa 10: 5, 10.) Samuel presiderte over en gruppe i Rama (1Sa 19: 19, 20), og det ser ut til at Elisja hadde en lignende stilling på sin tid. (2Kg 4: 38; 6: 1–3; jf. 1Kg 18: 13.) Beretningen nevner at profetsønnene bygde sin egen bolig, og at de brukte et lånt redskap, noe som kunne tyde på at de levde et enkelt liv. Selv om de ofte delte bolig og mat, kunne de hver især få tildelt forskjellige profetoppdrag som de skulle utføre. – 1Kg 20: 35–42; 2Kg 4: 1, 2, 39; 6: 1–7; 9: 1, 2.

Profeter i De kristne greske skrifter. Det greske ordet profẹtes svarer til det hebraiske ordet navịʼ. Presten Sakarja, far til døperen Johannes, virket som profet da han åpenbarte Guds hensikt angående Johannes, som skulle bli kalt «en profet for Den Høyeste». (Lu 1: 76) Den enkle måten Johannes levde på, og det budskapet han forkynte, henledet tanken på tidligere tiders hebraiske profeter. Han var anerkjent som en profet i vide kretser. Selv Herodes vegret seg for å gjøre ham noe. (Mr 1: 4–6; Mt 21: 26; Mr 6: 20) Jesus sa at Johannes var «langt mer enn en profet». – Mt 11: 7–10; jf. Lu 1: 16, 17; Joh 3: 27–30.

Jesus, Messias, var «Profeten», den lenge ventede profeten som Moses hadde profetert om. (Joh 1: 19–21, 25–27; 6: 14; 7: 40; 5Mo 18: 18, 19; Apg 3: 19–26) Hans evne til å utføre kraftige gjerninger og gjennomskue forhold som var skjult for alminnelige mennesker, fikk andre til å anerkjenne ham som profet. (Lu 7: 14–16; Joh 4: 16–19; jf. 2Kg 6: 12.) Framfor alle andre tilhørte han Guds «fortrolige krets». (Jer 23: 18; Joh 1: 18; 5: 36; 8: 42) Han siterte ofte tidligere tiders profeter for å vise at han hadde fått sitt oppdrag av Gud og var blitt innsatt i sin stilling av  ham. (Mt 12: 39, 40; 21: 42; Lu 4: 18–21; 7: 27; 24: 25–27, 44; Joh 15: 25) Han forutsa på hvilken måte han skulle bli forrådt og drept, at han som profet skulle dø i Jerusalem, «som dreper profetene», at hans disipler skulle forlate ham, at Peter skulle fornekte ham tre ganger, og at han skulle bli oppreist på den tredje dag – og mange av disse profetiene var basert på profetier i De hebraiske skrifter. (Lu 13: 33, 34; Mt 20: 17–19; 26: 20–25, 31–34) Dessuten forutsa han at Jerusalem og templet skulle bli ødelagt. (Lu 19: 41–44; 21: 5–24) Det at disse profetiene fikk en nøyaktig oppfyllelse mens de som hadde hørt ham komme med dem, ennå levde, utgjorde et solid grunnlag for å tro at profetiene om hans nærvær også ville gå i oppfyllelse. – Jf. Mt 24; Mr 13; Lu 21.

På pinsedagen i år 33 ble Guds ånd som forutsagt utøst over disiplene i Jerusalem, noe som førte til at de ’profeterte og så syner’. De forkynte «Guds storslåtte gjerninger» og åpenbarte under inspirasjon kunnskap om Guds Sønn, samtidig som de forklarte hvilken betydning denne kunnskapen hadde for deres tilhørere. (Apg 2: 11–40) Som tidligere nevnt består det å profetere ikke utelukkende eller nødvendigvis av det å komme med forutsigelser. Apostelen Paulus sa at den som «profeterer, oppbygger og oppmuntrer og trøster mennesker ved sin tale», og han betraktet det å profetere som et passende og særlig ønskverdig mål for alle kristne. Tungetale (å tale på fremmede språk) var et tegn for de ikke-troende, mens profetisk tale var for de troende. Likevel ville også en ikke-troende som var til stede på en kristent møte, høste gagn av profetisk tale, ettersom han ville bli ’irettesatt og nøye gransket’ av den, slik at ’hans hjertes hemmeligheter ble kjent’. (1Kt 14: 1–6, 22–25) Dette viser også at kristen profetering, selv om det var tydelig at den kom fra en overmenneskelig kilde, ettersom den var inspirert av Gud, ikke hovedsakelig hadde med forutsigelser å gjøre, men ofte med ting som angikk nåtiden. Paulus gav veiledning angående nødvendigheten av god orden og selvkontroll i forbindelse med profetering i menigheten, slik at alle kunne lære og bli oppmuntret. – 1Kt 14: 29–33.

Det var naturligvis noen som var blitt spesielt utvalgt eller hadde fått en spesiell gave når det gjaldt det å tjene som profeter. (1Kt 12: 4–11, 27–29) Paulus hadde selv den gave å profetere, men han er i første rekke kjent som apostel. (Jf. Apg 20: 22–25; 27: 21–26, 31, 34; 1Kt 13: 2; 14: 6.) Det ser ut til at de som er spesielt omtalt som profeter, slike som Agabus, Judas og Silas, har vært fremtredende talsmenn for den kristne menighet nest etter apostlene. (1Kt 12: 28; Ef 4: 11) I likhet med apostlene tjente de ikke bare i sin egen menighet, men de reiste også til andre steder, hvor de holdt foredrag og også forutsa visse framtidige hendelser. (Apg 11: 27, 28; 13: 1; 15: 22, 30–33; 21: 10, 11) Liksom i tidligere tider fikk også noen kvinner den gave å profetere, men de skulle fortsatt underordne seg under de mannlige medlemmene av menigheten. – Apg 21: 9; 1Kt 11: 3–5.