Et inspirert budskap; en åpenbaring eller kunngjøring av Guds vilje og hensikt. En profeti kan være inspirert moralsk veiledning, en kunngjøring av en befaling eller en dom fra Gud eller en forutsigelse. Forutsigelser er et fremtredende trekk ved Bibelens profetier, men forutsigelse er ikke den grunnleggende betydningen av det hebraiske og det greske verbet (hebr. navạʼ; gr. profeteuo). – Se PROFET.

Grunnordenes betydning kan illustreres ved hjelp av disse eksemplene: Da Esekiel i et syn fikk beskjed om å ’profetere for vinden’, uttalte han ganske enkelt Guds befaling til vinden. (Ese 37: 9, 10) Da noen i forbindelse med at Jesus ble forhørt, tilhyllet ham, slo ham og så sa: «Profetér for oss, du Kristus. Hvem var det som slo deg?», oppfordret de ikke Jesus til å komme med noen forutsigelse. Det de ville, var at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skulle utpeke dem som hadde slått ham. (Mt 26: 67, 68; Lu 22: 63, 64) Den samaritanske kvinnen ved brønnen anerkjente Jesus som «en profet» fordi han fortalte ting om hennes bakgrunn som han ikke kunne ha visst uten ved guddommelig åpenbaring. (Joh 4: 17–19; jf. Lu 7: 39.) Slike bibelske passasjer som Bergprekenen og Jesu fordømmelse av de skriftlærde og fariseerne (Mt 23: 1–36) kan også med rette omtales som profetier, ettersom de var inspirerte uttalelser om Guds syn på tingene, i likhet med de utsagn som ble framsatt av Jesaja og Jeremia og andre profeter i fortiden. – Sml. Jes 65: 13–16 med Lu 6: 20–25.

Det finnes naturligvis også mange eksempler på forutsigelser i Bibelen. Noen av de første finnes i 1. Mosebok 3: 14–19; 9: 24–27; 27: 27–40; 49: 1–28; 5. Mosebok 18: 15–19.

Kilden til alle sanne profetier er Jehova Gud. Han meddeler profetiene ved hjelp av sin hellige ånd, eller, i noen tilfeller, ved hjelp av himmelske sendebud, engler, som er ledet av ånden. (2Pe 1: 20, 21; He 2: 1, 2) De hebraiske profetiene begynner ofte med ordene: «Hør Jehovas ord» (Jes 1: 10; Jer 2: 4), og «ord» betyr ofte et inspirert  budskap, en profeti. – Jes 44: 26; Jer 21: 1; Ese 33: 30–33; jf. Jes 24: 3.

I hvilken forstand er ’det å vitne om Jesus det som inspirerer profeteringen’?

I et av sine syner fikk apostelen Johannes vite av en engel at «det å vitne om Jesus er det som inspirerer [bokst.: «er ånden i»] profeteringen». (Åp 19: 10) Apostelen Paulus kaller Kristus «Guds hellige hemmelighet» og sier: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult.» (Kol 2: 2, 3) Dette er tilfellet fordi Jehova Gud har tildelt sin Sønn nøkkelrollen i forbindelse med gjennomføringen av sin storslagne hensikt, som går ut på å hellige Hans navn og føre jorden og dem som bor på den, tilbake til deres rette plass i Hans ordning. Dette vil han gjøre ved hjelp av «en administrasjon ved de fastsatte tiders fulle mål», ved å «samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Ef 1: 9, 10; jf. 1Kt 15: 24, 25.) Ettersom gjennomføringen av Guds store hensikt er nær knyttet til Jesus (jf. Kol 1: 19, 20), har alle profetier, alle inspirerte budskaper som Gud har kommet med gjennom sine tjenere, pekt fram til hans Sønn. Som det framgår av Åpenbaringen 19: 10, vil det si at hele «ånden» i profeteringen (profeteringens hele tendens, formål og hensikt) var å vitne om Jesus, den som Jehova ville gjøre til «veien og sannheten og livet». (Joh 14: 6) Dette gjelder ikke bare de profetiene som ble uttalt før Jesus kom til jorden, men også senere profetier. – Apg 2: 16–36.

Jehova begynte å «vitne om Jesus» da han etter opprøret i Eden uttalte profetien om ’ætten’ som i sin tid skulle ’knuse slangens hode’. (1Mo 3: 15) Abrahamspakten pekte profetisk fram til denne Ætten, til at den skulle velsigne alle jordens slekter og vinne seier over Jehovas store Motstander, billedlig framstilt ved slangen, og hans «ætt». (1Mo 22: 16–18; jf. Ga 3: 16.) Det ble forutsagt at den lovte Ætt, kalt «Sjilo» (som betyr «han som det [den] tilhører»), skulle framstå av Juda stamme. (1Mo 49: 10) Ved hjelp av Israels nasjon åpenbarte Jehova at han hadde til hensikt å frambringe «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 6; jf. 1Pe 2: 9, 10.) Og Loven, som han gav til Israel, med dens ofre og presteskap, pekte fram til det offer Guds Sønn frambar, og hans tjeneste som konge og prest (med underprester) i himmelen under hans tusenårige styre. (He 9: 23, 24; 10: 1; Åp 5: 9, 10; 20: 6) Slik ble Loven en ’oppdrager som ledet til Kristus’. – Ga 3: 23, 24.

Om noen begivenheter som fant sted i Israels historie, sier apostelen Paulus: «Nå fortsatte disse ting å skje med dem som eksempler [el.: «som et forbilde», NW, fotn.], og de ble skrevet som en advarsel for oss [Kristi Jesu etterfølgere], som enden på tingenes ordninger er kommet til.» (1Kt 10: 11) David, nasjonens mest fremtredende konge, ble et profetisk forbilde på Guds Sønn, og Guds pakt med David om et evig rike gikk i arv til Jesus Kristus. (Jes 9: 6, 7; Ese 34: 23, 24; Lu 1: 32; Apg 13: 32–37; Åp 22: 16) De forskjellige krigene som trofaste konger utkjempet (som regel ledet og tilskyndt av Guds profeter), og de seirer som Gud gav dem, var et forbilde på den krig Guds Sønn vil føre mot sitt rikes fiender, og den seier han vil vinne over alle Satans styrker – en seier som vil føre til frelse for Guds folk. – Sl 110: 1–5; Mi 5: 2–6; Apg 4: 24–28; Åp 16: 14, 16; 19: 11–21.

Mange av de profetiene som ble framsatt i kongetiden, beskriver det herredømme som skal bli utøvd av Guds Salvede (Messias, eller Kristus), og de velsignelser hans styre vil bringe. Andre messianske profetier pekte fram til at Guds Tjener ville bli forfulgt og utsatt for lidelser. (Jf. Jes 11: 1–10; 53: 1–12; Apg 8: 29–35.) Som apostelen Peter sier, fortsatte fortidens profeter «å undersøke hvilken bestemt tid eller hva slags tid ånden i dem angav vedrørende Kristus [Messias], når den på forhånd vitnet om de lidelser Kristus skulle gjennomgå, og om de herligheter som skulle følge etter disse». De fikk vite at disse tingene skulle få sin oppfyllelse en gang i framtiden, etter deres død. – 1Pe 1: 10–12; jf. Da 9: 24–27; 12: 1–10.

Ettersom alle disse profetiene blir virkeliggjort i Kristus Jesus, noe som viser at de alle er sanne, kan det sies at «sannheten er kommet ved Jesus Kristus». «For uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av ham.» (Joh 1: 17; 2Kt 1: 20; jf. Lu 18: 31; 24: 25, 26, 44–46.) Peter kunne med rette si om Jesus at ’alle profetene vitner om ham’. – Apg 3: 20–24; 10: 43; jf. 28: 23.

Hensikt og tidspunkt for oppfyllelse. Enten profetiene bestod av forutsigelser eller ganske enkelt av inspirert veiledning og tilrettevisning, tjente de til gagn både for dem som først fikk høre dem, og for dem som i senere tider ville få tro på Guds løfter. Profetiene gav dem som opprinnelig hørte dem, visshet om at Gud i årenes eller århundrenes løp ikke hadde forandret sin hensikt, at han holdt fast ved de betingelser  og de løfter som var knyttet til hans pakter. (Jf. Sl 77: 5–9; Jes 44: 21; 49: 14–16; Jer 50: 5.) Daniels profeti inneholdt for eksempel opplysninger som var av uvurderlig betydning i tiden fra de siste av De hebraiske skrifter ble nedskrevet, og til Messias trådte fram. Dens forutsigelse av verdensbegivenhetene – deriblant de på hverandre følgende verdensmaktenes oppkomst og fall – gav de jødene som levde i århundrene med persisk, gresk og romersk overherredømme (og etter dem de kristne), visshet om at Guds evne til å se inn i framtiden ikke var hemmet av noen «blind flekk», at Gud også hadde forutsett deres tid, og at hans suverene hensikt fortsatt med sikkerhet ville bli oppfylt. Profetien beskyttet dem mot å knytte sin tro og sine forhåpninger til noen av de skiftende regimene i verden med deres kortvarige makt og satte dem i stand til å følge en vis kurs i livet. – Jf. Da 8: 20–26; 11: 1–20.

Det at mange profetier gikk i oppfyllelse i disse menneskenes egen levetid, overbeviste de oppriktige om at Gud hadde makt til å gjennomføre sin hensikt trass i all motstand. Det at Jehova Gud – og han alene – kunne forutsi slike begivenheter og la dem inntreffe, var et vitnesbyrd om at han er den eneste sanne Gud. (Jes 41: 21–26; 46: 9–11) Disse profetiene hjalp dem også til å lære Gud bedre å kjenne og gav dem en klarere forståelse av hans vilje og de moralnormer han handler og dømmer i samsvar med, slik at de kunne bringe sitt liv i overensstemmelse med dem. – Jes 1: 18–20; 55: 8–11.

Et stort antall profetier fikk sin første anvendelse eller oppfyllelse på de mennesker som levde da de ble uttalt – blant disse profetiene var det mange som forkynte Guds dom over det kjødelige Israel og omkringliggende nasjoner og forutsa Israels og Judas fall og senere gjenreisning. Men disse profetiene mistet ikke av den grunn sin verdi for senere generasjoner, for eksempel for den kristne menighet, verken i det første århundre eller i vår tid. Apostelen Paulus sa: «For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» (Ro 15: 4) Ettersom Gud ikke forandrer sin hensikt eller sine moralnormer (Mal 3: 6; He 6: 17, 18), kaster den måten han handlet med Israel på, lys over hvordan han vil handle i lignende situasjoner på et hvilket som helst tidspunkt. Jesus og hans disipler kunne derfor med full rett sitere profetiske uttalelser som ble oppfylt flere hundre år tidligere, og vise at de også fikk en anvendelse på deres tid. (Mt 15: 7, 8; Apg 28: 25–27) Andre profetier var tydelige forutsigelser. Noen av disse gjaldt spesielt og utelukkende Jesu jordiske tjeneste og begivenheter som fulgte deretter. (Jes 53; Da 9: 24–27) På grunnlag av disse profetiene kunne de som levde på den tiden da Jesus trådte fram, forstå at han var Messias, og forvisse seg om at hans bemyndigelse og budskap var fra Gud. – Se MESSIAS.

Etter at Jesus hadde forlatt jorden, dannet De hebraiske skrifter og profetiene i dem sammen med Jesu lære en viktig bakgrunn for disiplenes forståelse av de begivenheter som nå fant sted, og hjalp dem til å se begivenhetene i den rette sammenheng og forstå deres betydning. Dette gav forkynnelsen og undervisningen vekt, og det gav disiplene tillit og mot når de møtte motstand. (Apg 2: 14–36; 3: 12–26; 4: 7–12, 24–30; 7: 48–50; 13: 40, 41, 47) I de tidligere inspirerte åpenbaringene fant de mye veiledning når det gjaldt moral, som de kunne bruke til «undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet». (2Ti 3: 16, 17; Ro 9: 6–33; 1Kt 9: 8–10; 10: 1–22) Peter, som hadde fått profetiene bekreftet ved at han hadde fått se synet av Jesu forvandling, sa: «Derfor er det profetiske ord gjort sikrere for oss; og dere gjør vel i å gi akt på det som på en lampe som skinner på et mørkt sted.» (2Pe 1: 16–19; Mt 16: 28 til 17: 9) De førkristne profetiene supplerte på den måten Jesu lære og var det middel Gud brukte for å lede den kristne menighet når det skulle treffes viktige avgjørelser, for eksempel i forbindelse med de hedningkristne. – Apg 15: 12–21; Ro 15: 7–12.

Profetiene tjente også som advarsler og viste når det var nødvendig å gå hurtig til handling. Et slående eksempel på dette er Jesu advarsel om den forestående ødeleggelsen av Jerusalem og om den situasjonen som skulle være signalet til at hans etterfølgere i byen skulle flykte til et sikkert sted. (Lu 19: 41–44; 21: 7–21) Lignende profetiske advarsler gjelder tiden for Kristi nærvær. – Jf. Mt 24: 36–42.

Da den hellige ånd ble utøst på pinsedagen, fikk de kristne mirakuløse gaver. De fikk for eksempel slike gaver som evnen til å profetere og evnen til å snakke språk de ikke hadde lært. I noen tilfeller (men ikke nødvendigvis i alle) var den profetiske gave ledsaget av evnen til å komme med forutsigelser – lik dem Agabus kom med (Apg 11: 27, 28; 21: 8–11) – som satte den kristne menighet eller enkelte kristne i stand til å forberede seg på visse nødssituasjoner eller prøvelser. Apostlenes og disiplenes kanoniske brev inneholder også inspirerte forutsigelser. De advarte for eksempel om det kommende frafallet, opplyste om hvilken form det ville ta, og advarte om  Guds dom og om den framtidige fullbyrdelsen av den. De åpenbarte også lærepunkter som ikke tidligere var blitt forstått, og utdypet og forklarte dem som allerede var framsatt. (Apg 20: 29, 30; 1Kt 15: 22–28, 51–57; 1Te 4: 15–18; 2Te 2: 3–12; 1Ti 4: 1–3; 2Ti 3: 1–13; 4: 3, 4; jf. Jud 17–21.) Åpenbaringsboken er full av profetiske opplysninger som utgjør en advarsel og setter mennesker i stand til å tyde «tidenes tegn» (Mt 16: 3) og raskt gå til handling. – Åp 1: 1–3; 6: 1–17; 12: 7–17; 13: 11–18; 17: 1–12; 18: 1–8.

Paulus viser imidlertid i sitt første brev at de mirakuløse gavene, deriblant den gave å kunne framsi inspirerte profetier, skulle bli avskaffet. (1Kt 13: 2, 8–10) Disse gavene ble tydeligvis ikke gitt videre etter apostlenes død, og til sist forsvant de fra den kristne skueplass fordi de hadde tjent sin hensikt. På dette tidspunkt var Bibelens kanon naturligvis fullført.

Jesu illustrasjoner, eller lignelser, minnet i sin form om noen av de tidligere profetenes allegoriske uttalelser. (Jf. Ese 17: 1–18; 19: 1–14; Mt 7: 24–27; 21: 33–44.) Nesten alle fikk en anvendelse på den tiden. Noen inneholdt i første rekke moralprinsipper. (Mt 18: 21–35; Lu 18: 9–14) Andre inneholdt tidselementer som strakte seg fram til Jesu nærvær og «avslutningen på tingenes ordning». – Mt 13: 24–30, 36–43; 25: 1–46.

Flere oppfyllelser. Den måten Jesus og disiplene anvendte profetiene på, viser at en forutsigelse kan ha mer enn én oppfyllelse. Paulus henviste for eksempel til Habakkuks profeti, som opprinnelig fikk sin oppfyllelse da Babylon la Juda øde, og anvendte den på sin tid. (Hab 1: 5, 6; Apg 13: 40, 41) Jesus viste at Daniels profeti angående «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse», skulle få sin oppfyllelse på den generasjon som levde på hans tid; men Daniels profeti forbinder også denne ’avskyeligheten’ med «endens tid». (Da 9: 27; 11: 31–35; Mt 24: 15, 16) Som Bibelen viser, betyr det at Mikael ’står fram’, at Jesus Kristus går til handling som konge til gagn for dem som tjener Jehova. (Da 12: 1; se MIKAEL nr. 1.) Jesu egen profeti om avslutningen på tingenes ordning omtaler også hans komme som konge i sitt rike, som ikke fant sted i det første århundre. (Mt 24: 29, 30; Lu 21: 25–32) Det tyder på en dobbelt oppfyllelse. M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1894, bd. VIII, s. 635) sier i en drøftelse av det at en profeti kan ha mer enn én oppfyllelse: «Denne synsvinkel når det gjelder profetiers oppfyllelse, ser ut til å være en forutsetning for å kunne forklare Herrens forutsigelse på berget, som både henspiller på Jerusalems fall og på avslutningen på den kristne ordning.»

Former for profetier. I tillegg til direkte uttalelser gjennom sine profeter (kanskje ledsaget av symbolske handlinger [1Kg 11: 29–31] eller framstilt i allegorisk form) har Jehova også gjort bruk av andre former for profetier. Han benyttet for eksempel profetiske skikkelser som forbilder på Messias. Blant disse var foruten David, som allerede er nevnt, presten og kongen Melkisedek (He 7: 15–17) og profeten Moses (Apg 3: 20–22). Det er imidlertid verdt å merke seg at ikke alt disse profetiske skikkelsene gjorde eller opplevde, bør betraktes som et profetisk forbilde. De tre dagene Jona var i den store fiskens buk, var et forbilde på den tiden Jesus var i Sjeol; men det at Jona nølte med å påta seg sitt oppdrag, og andre ting i forbindelse med ham, var ikke et forbilde på noe i forbindelse med Guds Sønns handlemåte. Og Jesus sa om seg selv at han var «mer enn Salomo», for hans visdom og den fred som vil rå under hans herredømme, kan sammenlignes med, men overgår, Salomos visdom og den fred folket hadde da han var konge. Jesus overtrådte imidlertid ikke Guds lover, slik som Salomo gjorde. – Mt 12: 39–42.

Gud benyttet også profetiske dramaer; han lot forhold og begivenheter i forbindelse med enkeltpersoner og nasjoner bli skrevet ned og brukt som et bilde på framtidige begivenheter i gjennomføringen av sin hensikt. Paulus taler om et slikt «symbolsk drama» som omfattet Abrahams to sønner med henholdsvis Sara og slavekvinnen Hagar. Han viser at de to kvinnene «betyr» to pakter. De var ikke personlig et bilde på disse paktene, men i det profetiske dramaet svarte de til to symbolske kvinner som frambrakte barn på grunnlag av disse paktene. Hagar svarte til det jordiske Jerusalem, som ikke tok imot den Befrier som lovpakten pekte fram til, men holdt fast ved Loven selv etter at Gud hadde gjort ende på den; det jordiske Jerusalem og dets barn var således i trelldom under Loven. Sara, den frie kvinnen, svarte på den annen side til «det Jerusalem som er der oppe», den himmelske, hustrulignende delen av Guds organisasjon, som frambringer sønner i overensstemmelse med det som var forutsagt i Abrahamspakten. (Ga 4: 21–31; jf. Joh 8: 31–36.) Vannflommen på Noahs tid og de forhold som kjennetegnet tiden før den, pekte fram til forholdene under Kristi nærvær og hvordan det vil gå med dem som forkaster Guds vei. – Mt 24: 36–39; jf. 1Kt 10: 1–11.

Steder kunne også få profetisk betydning. Byen Jerusalem på Sion-fjellet ble noen ganger brukt som et bilde på den himmelske organisasjon som er «mor» til de åndssalvede kristne. (Ga 4: 26) «Det nye Jerusalem» symboliserte Kristi  himmelske «brud», som består av den herliggjorte kristne menighets medlemmer. (Åp 21: 2, 9–14; jf. Ef 5: 23–27, 32, 33; Åp 14: 1–4.) Men på grunn av innbyggernes generelle troløshet kunne Jerusalem også brukes som et negativt eksempel. (Ga 4: 25; jf. Ese 16: 1–3, 8–15; se JERUSALEM [Byens betydning].) Andre steder som tydeligvis blir brukt i profetisk betydning, er Sodoma, Egypt, Megiddo, Babylon og Hinnoms dal, eller Gehenna. – Åp 11: 8; 16: 16; 18: 2; Mt 23: 33.

Tabernaklet med dets inventar og tjenesten ved det dannet et profetisk mønster. Apostelen viser at tabernaklets utstyr og de funksjoner og ofre som var knyttet til tabernaklet, var et bilde på himmelske realiteter, «en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». – He 8: 5; 9: 23, 24.

Hvordan man prøver profetiene og deres fortolkning. Ettersom det finnes falske profeter, advarte Johannes de kristne mot å tro enhver «inspirert uttalelse» (det en profeti i bunn og grunn er). Han formante dem i stedet til å ’prøve de inspirerte uttalelser for å se om de er av Gud’. (1Jo 4: 1) Johannes trekker fram ett lærepunkt som et middel til å finne ut om en inspirert uttalelse er fra Gud, nemlig det at Kristus er kommet i kjødet. Han mener naturligvis ikke at dette er det eneste kriterium, men nevner det tydeligvis som noe som var aktuelt og kanskje et alvorlig stridsspørsmål den gang. (1Jo 4: 2, 3) En viktig faktor er om profetien eller en fortolkning av en profeti er i harmoni med Guds åpenbarte ord og vilje (5Mo 13: 1–5; 18: 20–22), ikke bare delvis, men fullt ut. (Se PROFET [Sanne og falske profeter].) I den kristne menighet i det første århundre fikk noen den gave å kunne «skjelne inspirerte uttalelser» (1Kt 12: 10), slik at man kunne forvisse seg om profetienes ekthet. Selv om denne evnen opphørte sammen med de andre mirakuløse gavene, er det rimelig å tro at Gud fortsatt gjennom menigheten, særlig i den forutsagte «endens tid», ville sørge for at man fikk en riktig forståelse av profetiene, ikke mirakuløst, men ved at man flittig gransket dem og studerte dem og sammenlignet dem med forholdene og de begivenheter som inntraff. – Jf. Da 12: 4, 9, 10; Mt 24: 15, 16; 1Kt 2: 12–14; 1Jo 4: 6; se TYDNING, OVERSETTING.