Et forvaltningsområde som er underlagt en sentral myndighet. (Est 1: 16; 2: 3, 18) Bibelen omtaler provinser i forbindelse med Israel, Babylon, Medo-Persia og Romerriket. (1Kg 20: 14–19; Est 1: 1–3; Da 3: 1, 3, 30; Apg 23: 34) Det hebraiske og arameiske ordet for «provins» (medhinạh) kommer fra verbalroten din, som betyr «å dømme». Det greske ordet som er oversatt med «provins», er eparkheia, som betegner det myndighetsområde som hørte inn under en romersk øvrighetsperson.

Profeten Daniel ble gjort til hersker over hele provinsen Babylon, kanskje den hovedprovinsen som innbefattet selve byen Babylon. (Da 2: 48) De tre hebraiske vennene hans, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, fikk også administrative stillinger i denne provinsen. (Da 2: 49; 3: 12) Elam var sannsynligvis en annen av de babylonske provinsene. (Da 8: 2) De hjemvendte jødene blir kalt «provinsens sønner» (Esr 2: 1; Ne 7: 6), kanskje fordi de hadde bodd i provinsen Babylon, eller kanskje fordi de nå hadde bosatt seg i den medopersiske provinsen Juda. – Ne 1: 3.

I kong Ahasverus’ (Xerxes Is) regjeringstid strakte det medopersiske verdensrike seg fra India til Etiopia og bestod av 127 provinser. Jødene var spredt omkring i hele dette store området. (Est 1: 1; 3: 8; 4: 3; 8: 17; 9: 2, 30) En av disse 127 provinsene var Juda, som hadde sin egen stattholder, foruten administrative overhoder som var underlagt ham. (Ne 1: 3; 11: 3) Det ser imidlertid ut til at Juda også var en del av et større forvaltningsområde som ble ledet av en høyere embetsmann. Denne embetsmannen sendte tydeligvis alle alvorlige klager over forhold i de provinsene som var underlagt ham, til kongen, og deretter ventet han på kongens tillatelse til å gripe inn. Underordnede embetsmenn kunne også be om at visse forhold i en provins ble undersøkt. (Esr 4: 8–23; 5: 3–17) Hvis kongen gav tillatelse til det, kunne provinsene få midler fra det kongelige skattkammer, og kongelige dekreter ble sendt med kurerer til de ulike delene av verdensriket. (Esr 6: 6–12; Est 1: 22; 3: 12–15; 8: 10–14) Alle innbyggerne i provinsene var derfor kjent med den sentrale myndighetens lover og dekreter. – Jf. Est 4: 11.

Provinssystemet i oldtidens nasjoner gjorde ofte undersåttenes livsvilkår vanskeligere, noe vismannen gav uttrykk for i Forkynneren 5: 8.

Romerske provinser. Etter hvert som romerne underla seg landområder utenfor den italienske halvøy, ble det opprettet administrative enheter, kalt provinser, som var underlagt stattholdere.

I år 27 f.v.t. delte den første romerske keiser, Augustus, de daværende 22 provinsene inn i to kategorier. De ti provinsene som var de fredeligste, de provinsene hvor det ikke var behov for at det alltid var romerske legioner til stede, ble senatsprovinser. Den øverste romerske embetsmann i disse provinsene var prokonsulen. (Apg 18: 12; se PROKONSUL.) De resterende provinsene ble lagt direkte under keiseren og ble styrt av en stattholder eller, hvis det dreide seg om en av de større provinsene, av en offiser som ble kalt en legat. De keiserlige provinsene var ofte grenseprovinser eller provinser som hadde legioner utstasjonert av andre grunner, og ved nøye å overvåke disse provinsene kunne keiseren kontrollere hæren. Landområder som ble underlagt Romerriket etter år 27 f.v.t., ble også gjort til keiserlige provinser. En provins kunne inndeles i mindre administrative enheter eller distrikter.

En provins kunne endre status fra senatsprovins til keiserlig provins, eller omvendt. (Se KYPROS.) Det hendte også at grensene for en provins ble endret. Det kunne føre til at en bestemt by eller et bestemt område som lå i én provins i én tidsperiode, lå i naboprovinsen eller kanskje i en nyopprettet provins i en annen tidsperiode. Eksempler på dette finnes i artiklene KAPPADOKIA; KILIKIA; PAMFYLIA; PISIDIA.

 Etter at Herodes den stores sønn Arkelaus (Mt 2: 22) var blitt landsforvist, ble Judea underlagt en romersk stattholder. Stattholderen i provinsen Judea stod til en viss grad ansvarlig overfor legaten i den større provinsen Syria.

Da Paulus ble ført fram for stattholderen Feliks i Cæsarea, spurte Feliks ham «hvilken provins han [Paulus] var fra, og fikk rede på at han var fra Kilikia». (Apg 23: 34) Paulus var født i Tarsus, som lå i den romerske provinsen Kilikia. – Apg 22: 3.

Stattholderen i en keiserlig provins ble utnevnt av keiseren på ubestemt tid, i motsetning til prokonsulen i en senatsprovins, som vanligvis innehadde stillingen i bare ett år. Festus etterfulgte Feliks som stattholder i den keiserlige provinsen Judea. – Apg 25: 1.