(pụrim).

En jødisk høytid som blir feiret den 14. og den 15. adar. Adar er den siste måneden i det jødiske året og tilsvarer slutten av februar og begynnelsen av mars. (Est 9: 21) Opprinnelsen til navnet «purim» er det at Haman kastet «pur» (lodd) for å finne den gunstigste dagen å utrydde jødene på. Siden Haman var agagitt, kanskje en amalekitt av kongelig herkomst, og dyrket hedenske guder, benyttet han en slik framgangsmåte som en slags spådomskunst. (Est 3: 7, Le, fotn.; se LODD, I; PUR; SPÅDOMSKUNST.) Haman fikk kongen til å godkjenne at det ble utarbeidet et dekret som sa at jødene skulle utryddes. Dekretet ble utstedt den 13. nisan i kong Ahasverus’ (Xerxes Is) 12. regjeringsår, tydeligvis om våren i år 484 f.v.t., og sendt ut til alle de persiske provinsene.

Til minne om utfrielsen. Høytiden blir holdt til minne om at jødene unngikk å bli utryddet som følge av Hamans plan. Det at de gav den navnet purim, skal nok oppfattes ironisk. (Est 9: 24–26) I den apokryfiske boken 2. Makkabeerbok kalles høytiden «Mordekai-dagen», siden Mordekai spilte en viktig rolle i de begivenheter som danner bakgrunnen for høytiden. (2. Makkabeerbok 15: 36) Med fare for sitt liv bidrog dronning Ester, tilskyndt av sin eldre fetter Mordekai, til at jødene unngikk å bli utryddet. Ester fastet i tre dager før hun bad om å få tre fram for kongen for å invitere ham til et gjestebud.  Der inviterte hun ham til et nytt gjestebud hvor hun så kom med sin anmodning. (Est 4: 6 til 5: 8) Kongen imøtekom anmodningen, men siden det opprinnelige dekretet ikke kunne endres, i samsvar med ordningen om at medernes og persernes lov ikke kunne tilbakekalles (Da 6: 8), ble det utstedt et nytt dekret den 23. sivan. Dette dekretet gav jødene lov til å forsvare seg og gjorde det mulig for dem å forberede seg på dette. Dekretet ble skrevet av Mordekai og oversatt til mange språk, slik at det kunne leses i alle deler av Perserriket. Da dagen kom, kjempet jødene støttet av fyrstene, satrapene og stattholderne og snudde situasjonen til sin favør. Et stort antall fiender av jødene ble drept den 13. adar, og den 14. adar fortsatte utryddelsen av fiendene i den kongelige byen Susan. Den 14. adar hvilte alle jødene i provinsene, og den 15. adar hvilte alle jødene i Susan, og de holdt gjestebud og gledet seg. – Est 8: 3 til 9: 19.

Til minne om denne utfrielsen påla Mordekai jødene å feire den 14. og den 15. adar hvert år «som gjestebuds- og gledesdager og som dager da en sender matporsjoner til hverandre og gaver til de fattige». (Est 9: 20–22) Senere ble det utstedt enda en skrivelse, stadfestet av dronning Ester, som påla jødene å feire denne høytiden. Den skulle feires i hver generasjon, hver slekt, hver provins og hver by på samme tidspunkt hvert år. – Est 9: 28–31; se ESTERS BOK.

Denne høytiden feires av jødene den dag i dag. Mange trekk ved den tradisjonelle feiringen er blitt føyd til etter Esters og Mordekais tid, blant annet det at 13. adar settes til side som en fastedag, kalt Ester-fasten. Det er tillatt å arbeide og drive handel under denne høytiden.

Et spørsmål angående Johannes 5: 1. Purimhøytiden nevnes ikke direkte i De kristne greske skrifter. Noen mener at det er den høytiden som er omtalt i Johannes 5: 1, hvor det står: «Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem.» Men det er ingen holdbare grunner for å si at det her er snakk om purimhøytiden. Noen håndskrifter bruker den bestemte artikkelen her og har altså ordlyden «jødenes høytid». (Se NW, fotn.) Det tyder på at det her siktes til en av de tre høytidene som er omtalt i 5. Mosebok 16: 16, særlig siden Jesus drog opp til Jerusalem, noe han ikke hadde behøvd å gjøre for å feire purimhøytiden. Purimhøytiden var mer knyttet til den lokale synagogen og det lokale området enn til templet; høytiden skulle feires i den byen man bodde i. Det er også lite sannsynlig at Jesus ville gå den lange veien til Jerusalem for så å reise tilbake til Galilea når det bare var en måned igjen til påske. Dessuten, hvis Johannes 5: 1 skulle sikte til purimhøytiden og Johannes 6: 4 til påsken en måned senere, ville altfor mange begivenheter måtte presses inn i et kort tidsrom. På så kort tid kunne Jesus ikke ha rukket å utføre tjeneste i Kapernaum, reise rundt i Galilea og dra tilbake til Kapernaum og videre til Judea og Jerusalem. (Se JESUS KRISTUS [Viktige begivenheter i Jesu jordiske liv].) Det er derfor grunn til å tro at den av «jødenes høytider» som er omtalt i Johannes 5: 1, var påsken i år 31 e.v.t. – Se JESUS KRISTUS (Vitnesbyrd om at Jesu tjeneste varte i tre og et halvt år).

Formål. Ifølge noen kommentatorer er purimhøytiden, slik den blir feiret i dag, mer av verdslig enn av religiøs karakter og av og til preget av utskeielser, men slik var det ikke da høytiden ble innstiftet og feiret i fortiden. Både Mordekai og Ester var tjenere for den sanne Gud, Jehova, og høytiden ble innstiftet til ære for Ham. Utfrielsen av jødene den gangen kan tilskrives Jehova Gud, siden stridsspørsmålet oppstod som følge av Mordekais ulastelige og udelte tilbedelse av Jehova. Haman var trolig amalekitt, og Jehova hadde uttalt en forbannelse over amalekittene og dømt dem til å bli utslettet. Mordekai viste respekt for Guds dom og nektet å bøye seg for Haman. (Est 3: 2, 5; 2Mo 17: 14–16) Det Mordekai sa til Ester i sakens anledning (Est 4: 14), viser også at han så hen til en høyere makt for at jødene skulle bli utfridd, og det at Ester fastet før hun trådte fram for kongen med sin første anmodning, invitasjonen til et gjestebud, tyder også på at hun søkte hjelp hos Gud. – Est 4: 16.