I Bibelen blir de lyder en person frambringer når han eller hun taler, synger eller lignende, og også lyder som dyr frambringer, betegnet med det hebraiske ordet qol, den arameiske ekvivalenten qal og det greske ordet fonẹ. (1Mo 3: 8, 10; 21: 17; Job 4: 10; Da 4: 31; Mt 27: 46) Qol kan også bety «nyhet», «torden», «lyd», «larm» og så videre. (1Mo 45: 16; 2Mo 9: 28; 20: 18; 32: 17) Tilsvarende kan fonẹ bety ikke bare «røst», men også «lyd», «rop», «lyd av språk» og «støt». – Joh 3: 8; Apg 19: 34; 1Kt 14: 10, 11; He 12: 26; Åp 8: 13.

Åndepersoner. Apostelen Paulus skriver om «menneskers og englers tunger», noe som viser at også åndepersoner har et språk og kan tale. (1Kt 13: 1) Englene, og også Jehova Gud selv, har meddelt seg til mennesker ved hjelp av språklyder som menneskene har kunnet høre, og på språk som de har kunnet forstå. Dette betyr ikke at åndepersoner meddeler seg til hverandre på denne måten i himmelen. For at lydbølger som kan oppfattes av det menneskelige øre, skal kunne dannes og spre seg, trengs det nemlig en atmosfære, slik som den som omgir jorden.

I de tilfellene da Gud eller engler har talt med en stemme som mennesker har kunnet høre, har altså deres tale måttet bli omdannet til lydbølger. Dette kan sammenlignes med at engler som har vist seg for mennesker, har vært nødt til enten å materialisere seg eller å overføre et bilde til menneskesinnet. I dag kan til og med mennesker omforme de lydbølgene som en menneskestemme frambringer, til elektriske impulser som kan videresendes til et mottakerapparat, hvor impulsene så blir omformet til lyder som svarer temmelig nøyaktig til vedkommendes stemme.

Har mennesker noen gang hørt Guds egen røst?

Bibelen omtaler tre tilfeller av at Jehova talte hørbart til mennesker: (1) Ved Jesu dåp (i år 29), da han sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» Både Jesus og døperen Johannes hørte utvilsomt denne røsten. (Mt 3: 17; Mr 1: 11; Lu 3: 22) (2) Ved Jesu forvandling (i år 32), da apostlene Peter, Jakob og Johannes var til stede, og da omtrent det samme ble sagt. (Mt 17: 5; Mr 9: 7; Lu 9: 35) (3) I år 33, kort tid før Jesu siste påske, da det som svar på Jesu bønn om at Gud måtte herliggjøre sitt navn, lød en røst fra himmelen som sa: «Jeg både har herliggjort det og vil herliggjøre det igjen.» Folkemengden trodde at det hadde tordnet, eller at en engel hadde talt til Jesus. – Joh 12: 28, 29.

Ved disse anledningene var det Jehova Gud som gav seg til kjenne ved hørbare talelyder som hans tjenere kunne forstå. I det siste tilfellet kunne folkemengden åpenbart ikke høre røsten tydelig, ettersom noen sammenlignet den med torden. Det må ha vært Jehova som talte ved disse tilfellene, i og med at Jesus, som uttalelsene dreide seg om, er Guds egen Sønn og står i et nærere forhold til Faderen enn noen annen skapning gjør. – Mt 11: 27.

Da Jesus ved påsketider i år 31 talte til en gruppe jøder som ikke trodde på ham, sa han: «Og Faderen, som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Dere har ikke noen gang hørt hans røst og heller ikke sett hans skikkelse; og dere har ikke hans ord blivende i dere, for den som han har sendt, ham tror dere ikke.» (Joh 5: 37, 38) Disse jødene hadde aldri hørt Guds røst, og de verken adlød Guds ord eller gav akt på det tydelige vitnesbyrdet de fikk ved at Gud gjorde det mulig for Jesus å gjøre store gjerninger. På dette tidspunkt var det for øvrig tydeligvis bare Jesus og døperen Johannes som hadde hørt Jehovas egen hørbare røst, ettersom Jehova ennå ikke hadde latt sin røst lyde for andre og tredje gang.

I Bibelen står Jehovas «røst» noen ganger for den myndighet som ligger bak Jehovas befalinger; han taler med «Den Allmektige Guds røst». – Ese 10: 5, EN, NB, RS.

Englers røster. Når det ellers blir sagt at Gud talte, benyttet han engler som sine representanter, og det var disse som sørget for at budskapene kunne høres. Engler talte på vegne av Gud til Moses på Horeb-fjellet og til Israels nasjon, som var samlet ved foten av fjellet. (2Mo 34: 4–7; 20: 1–17; Ga 3: 19) I noen tilfeller, for eksempel da røsten lød fra det skjelvende, rykende fjellet, viste ikke englene seg i noen synlig skikkelse. (2Mo 20: 18, 19; 5Mo 4: 11, 12; He 12: 18, 19) Noen ganger viste de seg i syner (Da 8: 1, 15, 16; Åp 14: 15–18), og ved flere tilfeller materialiserte de seg i menneskeskikkelse for å overbringe et muntlig budskap. – 1Mo 18: 1–3, 20; 19: 1; Jos 5: 13–15.

 Å høre Guds røst. Å høre eller lytte til Guds røst vil ikke nødvendigvis si å høre en bokstavelig, hørbar røst. Det dreier seg oftere om å anerkjenne og adlyde det som Gud har latt nedskrive i sitt Ord og har formidlet gjennom sine jordiske tjenere. (1Jo 2: 3, 4) Uttrykket «røst» blir altså brukt om «hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn», det vil si Jehova Guds bud enten de blir lagt fram muntlig av Gud selv, eventuelt av engler eller mennesker, eller de blir framholdt i skrifter som er inspirert av Gud. – Sl 103: 20; Mt 4: 4; se LYDIGHET.

Å høre Jesu røst. Jesus Kristus omtalte seg selv som «den gode hyrde» og sa: «Sauene hører hans røst, . . . og sauene følger ham, for de kjenner hans røst. . . . de kjenner ikke fremmedes røst.» (Joh 10: 2–5, 11) De som er Kristi «sauer», «kjenner» hans røst i den forstand at de oppfatter det han sier, slik det er nedskrevet i Bibelen, og anerkjenner det som sant. De anerkjenner ikke den lære som ’fremmede’, falske hyrder, framholder. De «hører» hans røst ved at de adlyder hans bud, som blir framholdt i Bibelen. (Joh 15: 10, 15) Ettersom Kristus Jesus er Jehova Guds fremste representant og alltid lytter til Jehovas røst og taler i samsvar med Jehovas anvisninger, vil den som følger Kristus, være i forening med Jehova. – Joh 5: 19; 1Jo 2: 6.

Den oppstandne Jesu Kristi røst. Etter sin oppstandelse og himmelfart viste Jesus Kristus seg for Saulus fra Tarsus (som senere ble apostelen Paulus) og talte til ham med en røst som Saulus forstod, men som de mennene som ledsaget ham, ikke forstod. (Apg 9: 1–9; 22: 6–11; 26: 12–18) I Apostlenes gjerninger 9: 7 sier beretningen at de mennene som reiste sammen med Saulus, hørte «lyden av en røst» («røsten», NO, EN; «lyden», NB). Det greske ordet som er brukt her, er fonẹs, genitivformen av fonẹ, så betydningen er at mennene hørte «røstens», eller «av røsten». Dette gir rom for å forstå det slik at de bare hørte lyden av røsten, men ikke forstod hva som ble sagt. Da Paulus senere fortalte om det som hadde skjedd, sa han at mennene ’ikke hørte røsten av ham som talte’. (Apg 22: 9) Her brukes akkusativformen (objektsformen) fonẹn, noe som kan overbringe den mening at mennene ikke kunne skjelne og forstå de ordene som ble uttalt, slik Saulus kunne, selv om de hørte lyden av røsten.

Da apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika om innsamlingen av Guds hellige, de salvede, sa han: «Herren selv [Jesus Kristus] skal stige ned fra himmelen med et bydende rop, med en erkeengels røst og med Guds trompet.» (1Te 4: 16) Uttrykket «erkeengel» betyr «overengel» eller «den øverste engel». Med uttrykket «en erkeengels røst» henleder Paulus utvilsomt oppmerksomheten på den myndighet som Jesus gir sine befalinger med. Mens Jesus var på jorden, henviste han til den myndighet som Gud hadde gitt ham, idet han sa: «For liksom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har gitt ham myndighet til å dømme, fordi han er Menneskesønn. . . . den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut.» – Joh 5: 26–29.

Bruk av den menneskelige stemme. I likhet med språket er stemmen en gave fra Gud. Man bør derfor bruke stemmen sin til å ære og lovprise Gud. Dette kan man gjøre ved å tale om «Guds storslåtte gjerninger» og bygge opp andre ved å undervise dem ut fra Guds sannhetsord eller ved å synge lovsanger og takkesanger. – Apg 2: 11; Sl 42: 4; 47: 1; 98: 5; Ef 5: 19; Kol 3: 16.

Gud hører sine tjeneres røst. De som tjener Gud med ånd og sannhet, kan påkalle ham i forvissning om at han hører deres røst, uansett hvilket språk de taler. Og selv om den som ber, ikke bruker sin bokstavelige røst, men ber inni seg, vil Gud, som kjenner menneskets hjerte, ’høre’ vedkommendes bønn, rette sin oppmerksomhet mot den. (Sl 66: 19; 86: 6; 116: 1; 1Sa 1: 13; Ne 2: 4) Gud hører nødstilte som roper til ham og ber om hjelp, og han hører også røsten til dem som står ham imot og legger onde planer mot hans tjenere; han kjenner hensiktene deres. – 1Mo 21: 17; Sl 55: 18, 19; 69: 33; 94: 9–11; Jer 23: 25.

Det livløse skaperverk. Blant alt det Gud har skapt, er det mye som ikke har noen røst. Men det hebraiske ordet qol («røst», «lyd») blir brukt i forbindelse med det vitnesbyrdet som disse umælende tingene avlegger om Skaperens storhet. (Sl 19: 1–4) Om den personifiserte visdom blir det sagt at den stadig «lar . . . sin røst lyde» på torgene, fordi den er tilgjengelig for alle som søker den, og fordi Gud har latt sin visdom bli kunngjort for alle, slik at det ikke finnes noen unnskyldning for å ignorere den. – Ord 1: 20–30.

Brukt billedlig. Jerusalems innbyggeres smerte på grunn av babylonernes angrep blir sammenlignet med den smerte som en syk kvinne med klagende røst lider, og «røsten av Sions datter» blir sammenlignet med røsten av en kvinne som føder sitt første barn. (Jer 4: 31) Fienden skulle fornedre Jerusalem i en slik grad at alle ytringer fra byen billedlig talt ville stige opp fra støvet og ville lyde som et åndemediums lavmælte røst. (Jes 29: 4) Ved profeten Jeremia profeterte Gud dessuten at Egypt kom til å bli  beseiret av babylonerne, som skulle komme med stor kraft, lik tømmerhoggere, for å hogge nasjonen ned. Egypt skulle bli liggende ydmyket på bakken og gråte lavmælt og jamre seg, med en «røst» som lignet den svake lyden fra en slange som visler idet den trekker seg vekk. – Jer 46: 22.