Betegnelsen «rabbi» ble brukt i betydningen «lærer» for å uttrykke det faktiske forhold at en person var en lærer. (Joh 1: 38) Men kort tid før Jesus ble født, begynte jødene å bruke «rabbi» som tiltaleform og som en tittel som uttrykte respekt og ære, med betydningen «min store, min fortreffelige». Noen av de lærde menn, de skriftlærde eller lovlærerne, likte å bli kalt «rabbi», brukt som en ærestittel, og de krevde at man skulle tiltale dem med denne tittelen. Jesus Kristus fordømte en slik higen etter titler og tillot ikke sine disipler å la seg kalle «rabbi», siden han var deres lærer. – Mt 23: 6–8.

I Bibelen forekommer betegnelsen «rabbi» bare i De kristne greske skrifter. Den blir brukt tolv ganger om Jesus, i betydningen «lærer»: to ganger av Peter (Mr 9: 5; 11: 21), én gang av to av Johannes’ disipler (Joh 1: 38), én gang av Natanael (Joh 1: 49), én gang av Nikodemus (Joh 3: 2), tre ganger av ikke navngitte disipler av Jesus (Joh 4: 31; 9: 2; 11: 8), én gang av en folkemengde (Joh 6: 25), og to ganger av Judas (en av hendelsene er omtalt på to forskjellige steder) (Mt 26: 25, 49; Mr 14: 45). Maria Magdalena og en blind mann som Jesus helbredet, tiltalte Jesus som «rabbuni» (min lærer). Endelsen svarer til eiendomspronomenet «min», men det ser ut til at den med tiden har mistet sin betydning, i likhet med forstavelsen i det franske ordet Monsieur, som opprinnelig betydde «min herre». (Joh 20: 16; Mr 10: 51) Døperen Johannes ble kalt for rabbi én gang. – Joh 3: 26.