Det hebraiske ordet kelị dekker et bredt betydningsområde. Det kan referere til gjenstander (1Mo 24: 53; 2Mo 3: 22; 3Mo 13: 49, 52, 57–59; 15: 4, 6), redskaper (1Mo 27: 3; 49: 5; 2Mo 25: 39; 27: 3, 19; 30: 27, 28; 31: 7–9; 1Kg 6: 7), eiendeler (1Mo 31: 37), sekker (1Mo 42: 25; 43: 11), utrustning (1Mo 45: 20), instrumenter (1Kr 15: 16), utstyr (2Mo 25: 9), kar (3Mo 6: 28; 11: 32–34), klesdrakt (5Mo 22: 5), våpen (Dom 9: 54; 18: 11, 16, 17), oppakning (1Sa 10: 22; 17: 22), skrepper (1Sa 17: 40, 49) og legemer (1Sa 21: 5).

Ordet kelị blir ofte brukt om de ulike redskapene som ble brukt i helligdommen. Det dreide seg om slike ting som fat, kanner, skuffer, skåler, gafler, fyrfat, lyseslokkere, veketenger, kar og begre. (2Mo 25: 29, 30, 39; 27: 3, 19; 37: 16, 23; 38: 3; 1Kg 7: 40–50; 2Kr 4: 11–22) Disse redskapene ble brukt til et hellig formål og var derfor hellige. (1Kg 8: 4) De jødene som forlot Babylon i 537 f.v.t., og som fikk det privilegium å ta med seg de hellige redskapene som kong Nebukadnesar hadde tatt fra Jerusalem, måtte derfor holde seg moralsk og religiøst rene. De måtte følge den profetiske befalingen: «Vend dere bort, vend dere bort, gå ut derfra [fra Babylon], rør ikke noe urent; gå ut fra hennes midte, hold dere rene, dere som bærer Jehovas redskaper.» (Jes 52: 11) Dette innbefattet noe mer enn en ytre, seremoniell renhet. Det krevde et rent hjerte. Da apostelen Paulus skrev til korinterne, siterte han ordene i Jesaja 52: 11 for å vise at de kristne på tilsvarende måte må unngå enhver besmittelse av kjød og ånd. – 2Kt 6: 14–18; 7: 1.

Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger, foregikk med det beste eksempel når det gjelder dette. Han forble «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne». (He 7: 26) Da han var på jorden, viste han sin nidkjærhet for å bevare Jehovas tempel hellig, for eksempel da han to ganger renset templet for forretningsvirksomhet. (Joh 2: 13–25; Mt 21: 12, 13; Mr 11: 15–17; Lu 19: 45, 46) I forbindelse med at han renset templet for andre gang, skriver Markus at Jesus ikke tillot noen «å bære et redskap gjennom templet». (Mr 11: 16) Jesus tillot åpenbart ikke at noen vanhelliget templets forgård ved å bruke den som en snarvei når de bar ting fra en del av Jerusalem til en annen.