I bibelsk sammenheng ikke bare en folketelling, men en registrering av befolkningen som innbefattet registrering av blant annet navn, slektskap og stammetilhørighet, og som hadde et bestemt formål. De nasjonale registreringene som er nevnt, kunne for eksempel danne grunnlag for skattlegging, utskrivning til militærtjeneste eller (for levittenes vedkommende) utnevnelse til tjeneste ved helligdommen.

Ved Sinai. Den første registreringen som er omtalt i Bibelen, fant sted på Jehovas befaling da israelittene lå i leir ved Sinai-fjellet i den andre måneden i det andre året etter utgangen av Egypt. For å hjelpe Moses med dette arbeidet ble det utnevnt en høvding fra hver stamme som skulle ha ansvar for og føre tilsyn med  registreringen av sin egen stamme. Alle menn fra 20-årsalderen og oppover – den aldersgruppen som kunne tjene i hæren – ble registrert, og alle som ble registrert, skulle ifølge Moseloven betale en koppskatt på en halv sekel hver (ca. 7,50 kr) til tjenesten ved tabernaklet. (2Mo 30: 11–16; 4Mo 1: 1–16, 18, 19) Det totale antall registrerte var 603 550, levittene ikke medregnet, siden de ikke fikk noen arvelodd i landet. De betalte ikke skatt til tabernaklet og skulle ikke tjenestegjøre i hæren. – 4Mo 1: 44–47; 2: 32, 33; 18: 20, 24.

Beretningen i 4. Mosebok viser at det også ble foretatt en opptelling av de mannlige førstefødte i de tolv stammene og av alle mannlige levitter som var én måned gamle eller eldre. (4Mo 3: 14, 15) Det var fordi de førstefødte tilhørte Jehova, siden han hadde kjøpt dem da han sparte deres liv da de førstefødte i Egypt ble drept. Nå ønsket han å hellige levittene til å tjene ved helligdommen. Israel skulle derfor gi levittene til Jehova for å løskjøpe de førstefødte fra de andre stammene. Opptellingen viste at det var 22 000 mannlige levitter og 22 273 ikke-levittiske førstefødte. (4Mo 3: 11–13, 39–43) For å løskjøpe de 273 førstefødte som var i overtall, skulle det betales fem sekel (ca. 75 kr) til helligdommen for hver av dem. – 4Mo 3: 44–51.

Alle mannlige kehatitter, gersjonitter og meraritter mellom 30 og 50 år ble også registrert. De ble tildelt spesielle tjenesteoppgaver i helligdommen. – 4Mo 4: 34–49.

På Moabs sletter. Den andre registreringen av folket som er omtalt i Bibelen, ble foretatt ved Moabs sletter etter den plagen som rammet israelittene på grunn av deres synder i forbindelse med Ba’al-Peor. Det viste seg at antall menn fra 20-årsalderen og oppover var 601 730, det vil si 1820 færre enn ved den registreringen som var blitt foretatt nesten 39 år tidligere. (4Mo 26: 1, 2, 51) Antall levitter fra én måned og oppover var 23 000, altså 1000 flere enn ved den første registreringen. – 4Mo 26: 57, 62.

Davids skjebnesvangre registrering. Bibelen omtaler også en registrering som ble foretatt mot slutten av Davids regjeringstid, og som fikk tragiske konsekvenser. Beretningen i 2. Samuelsbok 24: 1 sier: «Og igjen ble Jehovas vrede opptent mot Israel, da noen egget David mot dem og sa: ’Gå av sted og tell Israel og Juda.’» Det sies ikke hvem det var som egget David. Var det en menneskelig rådgiver? Var det Satan? Eller kanskje Gud? Vi får hjelp til å finne svaret i 1. Krønikebok 21: 1: «Og Satan stod siden opp mot Israel og egget David til å telle Israel.» Denne gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen stemmer overens med den hebraiske tekst og med oversettelser til gresk, syrisk og latin. Mange andre oversettelser gjengir verset på tilsvarende måte. – NO, EN, NB, AT, NE, RS, JB, Mo.

Men som fotnoten til 1. Krønikebok 21: 1 (NW) peker på, kan det hebraiske ordet satạn også gjengis med «en motstander». Byington oversetter det med «en Satan»; Youngs oversettelse gjengir det med «en motstander». Det kan derfor ha vært en dårlig menneskelig rådgiver som fikk David til å ta en slik skjebnesvanger beslutning.

En fotnote til 2. Samuelsbok 24: 1 (NW) opplyser at verset også kan gjengis slik: «Og igjen ble Jehovas vrede opptent mot Israel, da han egget David mot dem.» Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 sier: «Enda en gang ble Herren brennende harm på Israel. Han egget David opp imot dem og sa til ham: ’Gå og hold folketelling i Israel og Juda!’» Noen bibelkommentatorer mener derfor at det var Jehova selv som egget David til å holde folketellingen. Det betyr i så fall at hans ’vrede ble opptent mot Israel’ før folketellingen og skyldtes israelittenes opprør mot Jehova og hans utnevnte konge, David – først da de fulgte den ærgjerrige Absalom, og deretter da de fulgte den udugelige mannen Sjeba, Bikris sønn. (2Sa 15: 10–12; 20: 1, 2) Denne forklaringen kan forenes med den oppfatning at det var Satan eller en dårlig menneskelig rådgiver som egget David, hvis man legger til grunn det synspunkt at Jehova med vilje tillot at David ble egget, fordi han trakk sin beskyttende hånd tilbake. – Jf. 1Kg 22: 21–23; 1Sa 16: 14; se FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE (Forutviten om enkeltpersoner).

David på sin side kan ha hatt gale motiver, for eksempel knyttet til stolthet eller til tillit til hærens tallmessige styrke, slik at han ikke fullt ut stolte på Jehova. Uansett hva grunnen var, er det klart at David ved denne anledningen ikke først og fremst var opptatt av å bringe ære til Gud.

Joabs innvendinger. Da Joab, Davids hærfører, fikk befaling om å gjennomføre registreringen, protesterte han og sa: «Måtte Jehova din Gud endog føye hundre ganger så mange til folket som de er, mens min herre kongens øyne ser det. Men min herre kongen – hvorfor har han fått lyst til dette?» (2Sa 24: 3) Joab viste dermed at nasjonens styrke ikke var avhengig av hvor mange de var, men av at Jehova støttet dem. Hvis det var Jehovas vilje, kunne han sørge for at de ble enda flere. Men David holdt fast ved at registreringen skulle gjennomføres, og Joab utførte  den, men motvillig, for beretningen sier: «Men Levi og Benjamin registrerte han ikke blant dem, for kongens ord hadde vært avskyelig for Joab.» (Det at Levi stamme ikke ble registrert, var i samsvar med loven i 4. Mosebok 1: 47–49.) Enten stoppet Joab registreringen før han kom så langt som til registreringen av Benjamins stamme, eller så forsinket han den så mye at David rakk å komme til fornuft og fikk stanset den før Joab rakk å fullføre oppgaven. (1Kr 21: 6) Det kan være at Joab unngikk Benjamin fordi han ikke ville skape uro i denne stammen. Saul kom jo fra denne stammen, og den hadde kjempet mot Davids hær under Joab før den sammen med de andre stammene sluttet seg til David. (2Sa 2: 12–17) Denne registreringen ble ikke tatt med «i beretningen om hendelsene i kong Davids dager», uten tvil fordi det ikke var riktig av David å gjennomføre den. – 1Kr 27: 24.

Ifølge beretningen i 1. Krønikebok 21: 5 viste registreringen at det var 1 100 000 menn i Israel og 470 000 menn i Juda. Andre Samuelsbok 24: 9 sier imidlertid at det var 800 000 menn i Israel og 500 000 i Juda. Noen mener at denne uoverensstemmelsen skyldes en avskrivningsfeil. Men det er uklokt å betrakte dette som en feil i beretningen når man ikke har nærmere kjennskap til de opptellingsmetodene som ble brukt, og andre omstendigheter rundt registreringen. Tallene i de to beretningene kan ha blitt beregnet fra ulike synsvinkler. Det kan for eksempel være at de som tilhørte den stående hæren og/eller deres offiserer, ble medregnet eller utelatt. Dessuten kan ulike beregningsmetoder ha resultert i at noen menn ble regnet med blant mennene i Juda i den ene beretningen og blant mennene i Israel i den andre. Noe tilsvarende ser ut til å være tilfellet i 1. Krønikebok, kapittel 27. Her nevnes tolv avdelinger som er i kongens tjeneste, og alle stammene unntatt Gad og Asjer er tatt med; for øvrig er Levi stamme og begge halvdelene av Manasse stamme nevnt. Årsaken kan ha vært at mennene fra Gad og Asjer på dette tidspunktet var underlagt andre overhoder, eller det kan ha vært andre årsaker som ikke er nevnt.

Jehovas dom. Etter at David hadde foretatt registreringen, ble Jehovas profet Gad sendt til David. Han lot David velge mellom tre ulike former for straff – enten tre år med hungersnød, tre måneder da israelittene skulle bli innhentet av sine fienders sverd, eller tre dager med pest. David stolte mer på Guds enn på menneskers barmhjertighet og valgte å «falle i Jehovas hånd». Pesten som fulgte, tok livet av 70 000 mennesker. – 1Kr 21: 10–14.

Her er det enda en forskjell mellom beretningene i 2. Samuelsbok og 1. Krønikebok. Andre Samuelsbok 24: 13 nevner sju år med hungersnød, mens 1. Krønikebok 21: 12 sier tre år. (Den greske oversettelsen Septuaginta har «tre» også i 2. Samuelsbok.) En mulig forklaring på at det står sju år i 2. Samuelsbok, kan være at hungersnøden ville være en forlengelse av den tre år lange hungersnøden som inntraff fordi Saul og hans husstand hadde syndet mot gibeonittene. (2Sa 21: 1, 2) Det inneværende året (registreringen tok 9 måneder og 20 dager [2Sa 24: 8]) ville da være det fjerde året, og ytterligere tre år ville til sammen gi sju. Selv om denne forskjellen kan skyldes en avskrivningsfeil, må det igjen understrekes at man først bør kjenne til alle forhold og omstendigheter før man trekker en slik konklusjon.

Med tanke på tempeltjenesten. Senere foretok David, som nå var blitt gammel, en opptelling av levittene med tanke på den framtidige tempeltjenesten. Denne opptellingen, som tydeligvis hadde Jehovas godkjennelse, viste at det var 38 000 levitter fra 30-årsalderen og oppover, alle sammen ’sunne og sterke menn’. De bestod av 24 000 tilsynsmenn, 6000 oppsynsmenn og dommere, 4000 portvakter og 4000 musikere. – 1Kr 23: 1–5.

I forbindelse med byggingen av templet står det: «Så telte Salomo alle de mennene som var fastboende utlendinger i Israels land, etter det manntallet som hans far David hadde tatt opp over dem; og det viste seg at det fantes hundre og femtitre tusen seks hundre. Dermed gjorde han sytti tusen av dem til bærere og åtti tusen til steinhoggere i fjellet og tre tusen seks hundre til tilsynsmenn som skulle holde folket i arbeid.» – 2Kr 2: 17, 18.

Senere registreringer. Noen av de etterfølgende kongene i Israel og Juda foretok også registreringer. På kong Amasjas tid var det 300 000 menn i Juda og Benjamin fra 20-årsalderen og oppover. (2Kr 25: 5) Da kong Ussia registrerte hærstyrkene, bestod de av 307 500 menn under ledelse av 2600 overhoder for fedrehusene. – 2Kr 26: 11–13.

De som vendte tilbake fra landflyktigheten sammen med Serubabel i 537 f.v.t., ble også telt. Det var 42 360 israelitter foruten 7337 slaver og 200 sangere (den massoretiske tekst til Nehemjas bok sier 245 sangere). – Esr 2: 64, 65; Ne 7: 66, 67; se NEHEMJAS BOK.

Tiden omkring Jesu fødsel. De kristne greske skrifter omtaler to registreringer som ble foretatt etter at Judea var blitt underlagt  romersk styre. De ble ikke foretatt ene og alene for å få en oversikt over befolkningstallet, men hovedsakelig av hensyn til skattlegging og utskrivning til militærtjeneste. Om den første av disse registreringene står det: «Nå utgikk det i de dager [ca. 2 f.v.t.] en forordning fra keiser Augustus om at hele den bebodde jord skulle registreres (denne første registreringen fant sted da Kvirinius var stattholder i Syria); og alle drog av sted for å bli registrert, hver til sin egen by.» (Lu 2: 1–3) Denne forordningen fra keiseren var tydeligvis styrt av guddommelig forsyn, for den førte til at Josef og Maria måtte reise fra Nasaret til Betlehem, selv om Maria var høygravid. Dermed ble Jesus født i Davids by, som en oppfyllelse av Mikas profeti. – Lu 2: 4–7; Mi 5: 2.

To registreringer under Kvirinius. Bibelkritikere har sagt at den eneste folketellingen som ble foretatt mens Kvirinius (Publius Sulpicius Quirinius) var stattholder i Syria, var den som fant sted omkring år 6 e.v.t., og som førte til at Judas, galileeren, og selotene gjorde opprør. (Apg 5: 37) Men dette var i virkeligheten den andre registreringen som ble foretatt under Kvirinius, for innskrifter funnet i og i nærheten av Antiokia viser at Kvirinius noen år tidligere hadde tjent som keiserens legat i Syria. (The Bearing of Recent Discovery on the Trustworthiness of the New Testament av W. Ramsay, 1979, s. 285, 291) I den forbindelse sier Dictionnaire du Nouveau Testament i Crampons franske bibeloversettelse (1939-utg., s. 360): «Den vitenskapelige forskningen til Zumpt (Commentat. epigraph., II, 86–104; De Syria romana provincia, 97, 98) og Mommsen (Res gestæ divi Augusti ) fjerner enhver tvil om at Kvirinius var stattholder i Syria to ganger.» Mange forskere tidfester Kvirinius’ første periode som stattholder til et sted mellom år 4 og år 1 f.v.t., sannsynligvis år 3–2 f.v.t. Den metoden de har brukt for å komme fram til dette, er imidlertid usikker, så tidsrammen for Kvirinius’ første periode som stattholder er fremdeles uviss. (Se KVIRINIUS.) Hans andre periode som stattholder innbefattet imidlertid år 6 e.v.t., ifølge opplysninger nedtegnet av Josefus. – Jewish Antiquities, XVIII, 26 (ii, 1).

Historikeren og bibelskribenten Lukas hadde derfor rett da han sa om den registreringen som fant sted da Jesus ble født: «Denne første registreringen fant sted da Kvirinius var stattholder i Syria.» Dermed skilte han den fra den andre, som fant sted senere under den samme Kvirinius, og som Gamaliel nevnte, slik det er gjengitt av Lukas i Apostlenes gjerninger 5: 37.