(Rehạbeam) [utvid folket].

Sønn av Salomo og hans ammonittiske hustru Na’ama. Han etterfulgte sin far på tronen i 997 f.v.t. i en alder av 41 år, og han regjerte i 17 år. (1Kg 14: 21; 1Kr 3: 10; 2Kr 9: 31) Rehabeam ble den siste kongen i det samlede riket og den første kongen i tostammeriket i sør, som omfattet Judas og Benjamins områder. Kort tid etter at han ble kronet til konge i Sikem av hele Israel, ble nemlig det forente riket som David og Salomo hadde hersket over, delt. Ti av stammene sluttet å støtte Rehabeam og gjorde i stedet Jeroboam til sin konge, akkurat som Jehova hadde forutsagt gjennom profeten Akija. – 1Kg 11: 29–31; 12: 1; 2Kr 10: 1.

Delingen av riket fant sted etter at en delegasjon av folket, med Jeroboam som talsmann, hadde anmodet Rehabeam om å fjerne noen av de tyngende byrdene som Salomo hadde lagt på dem. Rehabeam overveide saken. Først rådførte han seg med de eldre mennene. De rådde ham til å imøtekomme folkets anmodning og lette byrdene deres; da ville han opptre som en vis konge, og han ville bli elsket av undersåttene. Men Rehabeam forkastet deres veloverveide råd og rådførte seg med de unge mennene som han hadde vokst opp sammen med. De sa til kongen at han skulle svare folket at hans lillefinger kom til å være tykkere enn hans fars hofter, og at han ville legge mer til deres åk og tukte dem med skorpionsveper i stedet for pisker. – 1Kg 12: 2–15; 2Kr 10: 3–15; 13: 6, 7.

Med denne arrogante og egenmektige innstillingen støtte Rehabeam størstedelen av folket fra seg. Det var bare Judas og Benjamins stammer som fortsatte å støtte Davids hus, i tillegg til prestene og levittene i begge rikene. I de ti andre stammene var det også enkeltpersoner som støttet Davids hus. – 1Kg 12: 16, 17; 2Kr 10: 16, 17; 11: 13, 14, 16.

Da kong Rehabeam og Adoram (Hadoram), som var satt over dem som var utskrevet til tvangsarbeid, senere drog inn i utbryternes område, ble Adoram steinet til døde, mens  kong Rehabeam klarte å unnslippe. (1Kg 12: 18; 2Kr 10: 18) Rehabeam mønstret da en hær på 180 000 mann fra Juda og Benjamin for å legge de ti stammene under seg med makt. Men gjennom profeten Sjemaja forbød Jehova dem å kjempe mot sine brødre, siden det var han selv som hadde bestemt at riket skulle deles. Dermed unngikk man åpen krig på slagmarken, men fiendskapet mellom de to partene fortsatte så lenge Rehabeam levde. – 1Kg 12: 19–24; 15: 6; 2Kr 10: 19; 11: 1–4.

I en tid framover holdt Rehabeam seg forholdsvis nær til Jehovas lover, og i begynnelsen av hans regjeringstid bygde og befestet han en rekke byer, og han forsynte noen av dem med forråd av mat. (2Kr 11: 5–12, 17) Men da hans kongedømme var grunnfestet, forlot han tilbedelsen av Jehova og førte Juda inn i avskyelig kjønnsdyrkelse, kanskje på grunn av ammonittisk innflytelse fra sin familie på morssiden. (1Kg 14: 22–24; 2Kr 12: 1) Dette vakte Jehovas vrede, og i kong Rehabeams femte regjeringsår lot Jehova egypterkongen Sjisjak og hans allierte dra inn i Juda og erobre en rekke byer. Hvis ikke Rehabeam og fyrstene hans hadde ydmyket seg som tegn på anger, ville heller ikke Jerusalem ha gått fri. Men kong Sjisjak tok skattene fra templet og kongens hus, deriblant gullskjoldene som Salomo hadde laget, som krigsbytte. Rehabeam laget da kobberskjold som erstatning for dem. – 1Kg 14: 25–28; 2Kr 12: 2–12.

Rehabeam tok seg etter hvert 18 koner, deriblant Mahalat, Davids sønnedatter, og Ma’aka, Davids sønn Absaloms datterdatter. Ma’aka var hans favoritthustru og mor til Abija (Abijam), som var den av hans 28 sønner som ble gjort til tronarving. Rehabeam hadde også 60 medhustruer og 60 døtre. – 2Kr 11: 18–22.

Før han døde, 58 år gammel, og Abija ble konge (980 f.v.t.), gav Rehabeam sine øvrige sønner mange gaver, øyensynlig for å forhindre et opprør mot Abija etter sin død. (1Kg 14: 31; 2Kr 11: 23; 12: 16) Rehabeams liv kan best oppsummeres med denne setningen: «Han gjorde det som var ondt, for han var ikke fast besluttet i sitt hjerte på å søke Jehova.» – 2Kr 12: 14.