En avgift, eller godtgjørelse, som en låntaker betaler for å disponere noe han har lånt.

Allerede i det andre årtusen f.v.t. hadde Babylon et fullt utviklet lånesystem. Ifølge Hammurabis lov var det 20 prosents rente på lån av penger og korn, og loven bestemte at en kjøpmann som tok høyere rente, tapte det beløpet han hadde lånt ut. I motsetning til dette forbød Guds lov israelittene å låne ut mot rente til trengende landsmenn. Ingen skulle tjene på at en annen var kommet i økonomiske vanskeligheter. (2Mo 22: 25; 3Mo 25: 36, 37; 5Mo 23: 19) Og i Ordspråkene 28: 8 blir det antydet at rikdommer som noen ervervet seg ved å kreve inn renter med urette, til slutt ville tilfalle «den som viser de ringe velvilje».

Av fremmede (utlendinger) kunne israelittene imidlertid kreve rente. (5Mo 23: 20) Jødiske bibelkommentatorer mener at dette gjaldt forretningslån, ikke lån til noen som var i nød. (The Pentateuch and Haftorahs, redigert av J.H. Hertz, London 1972, s. 849.) Fremmede oppholdt seg som regel bare midlertidig i Israel og drev ofte handel, og det var derfor rimelig å forlange renter av dem, især ettersom de også lånte ut til andre mot renter.

Selv om rettskafne israelitter adlød Guds lov om ikke å ta renter på lån (Sl 15: 5; Ese 18: 5, 8, 17), ble det å låne ut mot renter tydeligvis alminnelig, noe som medførte store vanskeligheter for nødlidende låntakere. (Ne 5: 1–11; Jes 24: 2; Ese 18: 13; 22: 12) Jesus Kristus stadfestet imidlertid Guds lov hva dette angikk, og gav den en utvidet anvendelse idet han sa: «Fortsett . . . å låne ut rentefritt, uten å håpe å få noe igjen.» (Lu 6: 34, 35) Det ville ikke være riktig å la være å hjelpe en person som på grunn av stadige vanskeligheter og ikke på grunn av egen skyld var ute av stand til å betale tilbake en gjeld. Men hvis lånet ikke var nødvendig for å avhjelpe fattigdom, ville det ikke være noe i veien for at långiveren krevde rente. Jesus selv antydet at det er i orden å motta renter av investert kapital, da han i en av sine illustrasjoner fortalte om en ond slave som ble irettesatt fordi han ikke hadde overlatt sin herres penger til bankfolkene, slik at de kunne gi renter. – Mt 25: 26, 27; Lu 19: 22, 23.