De hebraiske ordene tsẹdheq og tsedhaqạh og også det greske ordet dikaiosỵne, som alle blir gjengitt med «rettferdighet», inneholder tanken om at noe er moralsk rett og riktig, om rettskaffenhet, om at noe er i overensstemmelse med en standard eller norm for hva som er rett. Begrepet «rettferdighet» blir ofte brukt i forbindelse med en dommer eller en dom og får da et visst juridisk anstrøk. (Sl 35: 24; 72: 2; 96: 13; Jes 11: 4; Åp 19: 11) I Moseloven, i 3. Mosebok 19: 36, forekommer tsẹdheq fire ganger i forbindelse med forretningstransaksjoner: «Dere skal ha nøyaktige [«rette», NB, EN; «rettferdige», AT, KJ, Le] vekter, nøyaktige lodd, en nøyaktig efa og en nøyaktig hin.»

Gud fastsetter normen. Den greskkyndige Kenneth S. Wuest sier: «Gud er den objektive norm, som fastsetter betydningsinnholdet av dikaios [rettferdig] og samtidig sørger for at dette betydningsinnholdet blir bevart konstant og uforandret, ettersom han er Den Uforanderlige.» Deretter siterer han en annen greskkyndig, Hermann Cremer, som sier: «Rettferdighet i bibelsk forstand vil si at noe er rett og riktig ifølge Guds norm og vurdert etter Guds norm, noe som kommer til uttrykk i en atferd som er i samsvar med det Gud godkjenner, og det har framfor alt å gjøre med forholdet til Gud og med det å vandre  for hans ansikt. Det er tale om det som blir kalt dikaiosune theou (Guds rettferdighet) (Rom. 3: 21; 1: 17), rettferdighet slik den finnes hos Gud og er av verdi for ham, gudlignende rettferdighet; se Ef. 4: 24. Med en rettferdighet definert på denne måten, kommer evangeliet (Rom. 1: 17) inn i en verden av nasjoner som har vært vant til å bruke en annen norm.» – Studies in the Vocabulary of the Greek New Testament, 1946, s. 37.

Lukas viser hva som ligger i det å være rettferdig, når han beskriver presten Sakarja og hans hustru, Elisabet, (døperen Johannes’ foreldre) på denne måten: «De var begge rettferdige for Gud, for de vandret uklanderlig i samsvar med alle Jehovas bud og lovbestemte krav.» (Lu 1: 6) Om noe er rettferdig, avhenger av at det er i samsvar med Guds vilje og befalinger. Hva han befaler, kan variere fra ett tidspunkt til et annet og fra én person til en annen – hans befaling til Noah om å bygge en ark er aldri blitt gjentatt, og hans påbud om omskjærelse gjelder ikke de kristne. Men Guds personlige normer, hans personlighet og det han er – noe som kommer til uttrykk i hans ord og gjerninger – blir aldri forandret og utgjør derfor en fullkommen, stabil og klippefast norm som alle hans skapningers atferd kan måles etter. – 5Mo 32: 4; Job 34: 10; Sl 92: 15; Ese 18: 25–31; 33: 17–20.

Godhet og rettferdighet. Apostelen Paulus skjelner tydeligvis mellom godhet og rettferdighet når han i forbindelse med Kristi offerdød sier: «For neppe vil noen dø for en rettferdig; skjønt for den som er god, våger kanskje noen endog å dø. Men Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Ro 5: 7, 8) En person kan sies å være «rettferdig» hvis han oppfyller sine forpliktelser, er redelig, upartisk og ærlig og ikke gjør seg skyldig i umoral eller på andre måter har en urett oppførsel – altså hvis han er kjent for å være ulastelig og rettskaffen. Men det ligger i den måten Paulus formulerer seg på, at godhet strekker seg lenger enn rettferdighet. Den som blir omtalt som «god», må naturligvis også være rettferdig, men han skiller seg på visse måter ut fra den som i første rekke er kjent for å være rettferdig. Bruken av det greske ordet viser at den som er kjent for eller skiller seg ut ved sin godhet, er en som er innstilt på å gjøre noe godt for andre, og som lar dette komme til uttrykk ved det han virkelig gjør. Han er ikke bare opptatt av å gjøre det rettferdigheten krever, men han går lenger, drevet av omtanke for andre og et ønske om å stå til tjeneste og hjelpe dem. – Jf. Mt 12: 35; 20: 10–15; Lu 6: 9, 33, 35, 36; Joh 7: 12; Apg 14: 17; Ro 12: 20, 21; 1Te 5: 15.

Paulus mener tydeligvis at den som er kjent for å være «rettferdig», nok kan vinne andres respekt og kanskje til og med oppnå deres beundring, men at han ikke appellerer så sterkt til deres hjerte at noen er villig til å dø for ham. Men den som utmerker seg ved sin godhet, som er varmhjertet, hjelpsom, hensynsfull, barmhjertig og ivrig etter å gjøre det som er til gagn for andre, vinner deres hengivenhet, og hans godhet kan appellere så sterkt til deres hjerte at noen kan være villig til å dø for ham.

Det som er «godt», blir i Bibelen stilt opp som en motsetning til det som er «ondt». (Mt 5: 45; Joh 5: 29; Ro 9: 11; 12: 9; 16: 19; 2Kt 5: 10; 1Pe 3: 11; 3Jo 11) «Rettferdige» blir derimot stilt opp som en motsetning til «syndere» (urettferdige). (Mr 2: 17; Lu 15: 7) Akkurat som en kan være en synder (fordi en ikke oppfyller rettferdighetens krav) uten nødvendigvis å være ond, kan en også være rettferdig uten nødvendigvis å være god i den ovennevnte betydningen av ordet.

Josef fra Arimatea var kjent for å være både «god og rettferdig». Men disse ordene blir naturligvis alltid brukt i relativ forstand når de refererer til ufullkomne mennesker. (Lu 23: 50; jf. Mt 19: 16, 17; Mr 10: 17, 18; se GODHET [Jehovas godhet].) Budene i Guds lov til Israel var ’hellige [fordi de var fra Gud] og rettferdige [fordi de fullt ut gjenspeilte Guds norm] og gode [fordi de i enhver henseende var til gagn for dem som fulgte dem]’. – Ro 7: 12; jf. Ef 5: 9.

Jehova – Den Rettferdige. De hebraiske ordene tsẹdheq og tsedhaqạh og det greske ordet dikaiosỵne blir ofte brukt for å beskrive at Gud handler rett – som den suverene Overherre (Job 37: 23; Sl 71: 19; 89: 14), når han avsier og fullbyrder sine dommer (Sl 9: 8; 85: 11; Jes 26: 9; 2Kt 3: 9), når han straffer sitt folk (Jes 10: 22), når han forsvarer seg selv i forbindelse med domsavsigelser (Sl 51: 4; Ro 3: 4, 5), og når han forsvarer sitt folk (Mi 7: 9).

Jehova blir kalt «rettferdighetens tilholdssted». (Jer 50: 7) Han er Den Rettferdige, og alle hans skapningers rettferdighet utspringer av deres forhold til ham. Jehova avviker aldri fra sin rettferdige norm. Hans skapninger kan derfor ha den største tillit til ham. Det står skrevet om ham: «Rettferdighet og rett er din trones grunnvoll.» – Sl 89: 14.

Rettferdig også når han viser barmhjertighet. Jehova kan i sin rettferdighet, hellighet og renhet ikke tolerere synd. (Sl 5: 4; Jes 6: 3, 5; Hab 1: 13; 1Pe 1: 15) Han kunne følgelig ikke tilgi menneskenes synder uten at rettferdighetens krav ble tilfredsstilt – eller uten at det var  juridisk grunnlag for det. I sin ufortjente godhet sørget han for et slikt grunnlag ved å sende sin Sønn til jorden for at han skulle utgjøre et sonoffer, et offer som kunne dekke synder. På denne måten kan han på et rettferdig grunnlag vise barmhjertighet overfor syndere som benytter seg av denne ordningen. Paulus forklarer dette slik: «Men nå er Guds rettferdighet blitt tilkjennegitt uten lov, . . . ja Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus . . . For alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet, og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus Jesus. . . . så han [Gud] kunne være rettferdig også når han erklærer det [fra fødselen av syndige] menneske rettferdig som tror på Jesus.» – Ro 3: 21–26; se ERKLÆRE RETTFERDIG.

Søk Guds rettferdighet. Jesus kom med denne inntrengende oppfordringen til sine tilhørere: «Fortsett da å søke først riket og [Guds] rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Mt 6: 33) En må fortsette å søke Riket; en må ønske og være lojal mot dette herredømmet, denne regjeringen. Men en må ikke glemme at det er Guds rike en skal søke. En må innrette seg etter Guds vilje, følge Guds norm for hva som er riktig, og hva som er galt, og hele tiden ’fornye sitt sinn’, slik at alle sider av ens liv er i overensstemmelse med Guds rettferdighet. (Ro 12: 2) En må «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». – Ef 4: 23, 24.

Jødene følte seg trygge og mente at de ville få del i Guds rike ved å opprette sin egen rettferdighet, men de underordnet seg ikke under Guds rettferdighet. (Ro 10: 1–3) Det var derfor Jesus sa til sine disipler: «For jeg sier dere at hvis deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, skal dere slett ikke komme inn i himlenes rike.» Disse mennene la for dagen en ytre form for rettferdighet ved at de oppfylte visse av Lovens krav og de tradisjoner som de hadde føyd til. Men de hadde i virkeligheten gjort Guds ord ugyldig på grunn av sin tradisjon, og de forkastet Kristus, den gudgitte vei som de kunne ha oppnådd sann rettferdighet gjennom. – Mt 5: 17–20; 15: 3–9; Ro 10: 4.

Ingen rettferdighet ved egne gjerninger. Det er derfor tydelig at ufullkomne mennesker aldri kunne oppnå sann rettferdighet – nå opp til Guds rettferdighet – ved Moselovens gjerninger eller ved sine egne selvrettferdige gjerninger. (Ro 3: 10; 9: 30–32; Ga 2: 21; 3: 21; Tit 3: 5) De mennesker som Gud kalte rettferdige, var mennesker som hadde vist tro på Gud, og som ikke stolte på sine egne gjerninger, men lot sin tro komme til uttrykk ved gjerninger gjort i samsvar med hans rettferdige norm. – 1Mo 15: 6; Ro 4: 3–9; Jak 2: 18–24.

Loven var rettferdig. Dette betyr ikke at Moseloven ikke inneholdt Guds rettferdige norm. Det gjorde den. Apostelen Paulus skrev: «Altså er Loven på sin side hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.» (Ro 7: 12; 5Mo 4: 8) Den tjente Guds hensikt, idet den gjorde overtredelsene kjent og tjente som en oppdrager som ledet jøder med et oppriktig hjerte til Kristus, samtidig som den hadde en skygge av de kommende goder. (Ga 3: 19, 24; He 10: 1) Men den kunne ikke bringe dem som var underlagt den, sann eller fullstendig rettferdighet. De var alle syndere, de kunne ikke holde Loven til fullkommenhet, og deres øversteprest var ute av stand til å fjerne deres synder ved sine ofringer og tjenester. De kunne derfor bare oppnå rettferdighet ved å godta den foranstaltning Gud hadde truffet ved sin Sønn. (Ro 8: 3, 4; He 7: 18–28) De som tok imot Kristus, ble erklært rettferdige, ikke fordi de hadde gjort seg fortjent til det, men som en gave, og Kristus ble for dem «visdom fra Gud, og rettferdighet og helligelse og utfrielse ved en løsepenge». Sann rettferdighet kan følgelig bare oppnås gjennom Kristus. Dette fører til at Jehova blir opphøyd, for det viser at all rettferdighet skriver seg fra ham og ikke fra mennesker eller deres gjerninger, «for at det skal være slik som det står skrevet: ’Den som roser seg, la ham rose seg i Jehova’». – 1Kt 1: 30, 31; Ro 5: 17.

Gagnlige resultater av rettferdighet. Gud elsker de rettferdige og sørger for dem. David skrev: «En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» (Sl 37: 25) Salomo sa: «Jehova skal ikke la den rettferdiges sjel sulte, men de ondes begjær skal han støte bort.» (Ord 10: 3) Gud vil dømme den bebodde jord i rettferdighet ved Jesus Kristus, og han vil skape «nye himler og en ny jord», hvor rettferdighet skal bo. (Apg 17: 31; 2Pe 3: 13) Han har lovt at de rettferdige til slutt skal ta jorden i eie; de onde skal bli fjernet fra jorden som «en løsepenge» for de rettferdige, for så lenge de onde hersker, kan de rettferdige ikke ha fred. Og de gudløses eiendeler vil bli overgitt til de rettferdige, som ordspråket sier: «Synderens velstand er gjemt til den rettferdige.» – Ord 13: 22; 21: 18.

Den som holder ut i rettferdighet, kan være forvisset om å oppnå Guds velvilje og rettskafne  menneskers anerkjennelse både nå og i all framtid, for «minnet om den rettferdige blir velsignet [og «skal bli husket til uavgrenset tid»], men de ondes navn kommer til å råtne bort». – Ord 10: 7; Sl 112: 6.

Respekt for de rettferdige. Det er forstandig å respektere dem som Jehova regner for rettferdige, og følge deres råd og veiledning, for det vil være til gagn for en. David ble irettesatt av Jehova gjennom rettferdige menn, Guds tjenere og profeter, og han sa: «Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet; og skulle han irettesette meg, ville det være olje på hodet, noe mitt hode ikke ville avvise.» – Sl 141: 5.

«Rettferdighetens brystplate.» Bibelen sier: «Vokt ditt hjerte mer enn alt annet som skal voktes, for ut fra det går livets kilder.» De kristne må derfor ta på «rettferdighetens brystplate». (Ord 4: 23; Ef 6: 14) Ettersom det falne, syndige menneskes hjerte er forrædersk og desperat, er det viktig at en holder seg til Guds rettferdighet for at ens hjerte ikke skal bli ondt. (Jer 17: 9) Hjertet trenger mye tukt og opplæring. En kristen kan bare være sikker på å få slik opplæring hvis han holder seg til Skriften, som Paulus sier er «nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». Han bør takknemlig ta imot den tukt han får av rettferdige mennesker som bruker Guds Ord med dette formålet for øye. – 2Ti 3: 16, 17.