Det hebraiske ordet som en rekke ganger er oversatt med «rettslig avgjørelse» (2Sa 8: 15; 1Kg 3: 16–28; 10: 9; 2Kg 25: 6; 2Kr 19: 8–10), er også oversatt med blant annet «rett», «dom» og «rettsbestemmelse». Som Israels Dommer, Lovgiver og Konge (Jes 33: 22) gav Jehova Gud sitt folk en omfattende lovsamling. Hans avgjørelser i spørsmål som dreide seg om lov og rett, dannet grunnlaget for avgjørelsen av saker som gjaldt enkeltpersoner, og også saker som gjaldt nasjonens indre og ytre anliggender. – Se DOMSTOL, DOMSMYNDIGHET; LOV; RETTSSAK.

Mange av disse rettslige avgjørelsene ble gitt til Israels nasjon ved Sinai-fjellet. (Ne 9: 13) Noen ganger oppstod det imidlertid situasjoner som krevde at det ble truffet en spesiell rettslig avgjørelse. Da manassitten Selofhad døde og bare etterlot seg døtre, oppstod det for eksempel et spørsmål med hensyn til om døtrene skulle få en arvelodd. Jehova traff da en avgjørelse som avklarte saken og samtidig tjente som en forskrift for behandling av lignende saker i framtiden. (4Mo 27: 1–11; 36: 1–12; se også 3Mo 24: 10–16.) På lignende måte dannet en rettslig avgjørelse som ble truffet av David om fordeling av krigsbytte, en presedens for senere tilfeller. – 1Sa 30: 23–25.

Ved å foreskrive dødsstraff for visse urette handlinger som var nokså utbredt, skilte Guds rettslige avgjørelser seg ut fra andre nasjoners lover på den tiden. Israels nabofolk tolererte homoseksuelle handlinger, incest og omgang med dyr, og også andre handlinger som var til skade for deres mentale, fysiske og åndelige velferd. (3Mo 18: 6–30; 20: 10–23) Hvis Jehovas rettslige avgjørelser ble fulgt, ville det føre til at Israels folk lå på et høyere moralsk nivå. Hvis israelittene nøye holdt hans bud, ville de med Jehovas velsignelse erfare synlige goder, noe som ville få de andre folkene til å si: «Denne store nasjonen er uten tvil et vist og forstandig folk.» (5Mo 4: 4–6) Ettersom disse budene virkelig var til velsignelse for Israel (3Mo 25: 18, 19; 5Mo 4: 1; 7: 12–15; 30: 16), er det ikke overraskende at salmisten bad om at han måtte lære Jehovas rettslige avgjørelser. (Sl 119: 108) Han verdsatte dem så høyt at han lovpriste Jehova for dem sju ganger om dagen (Sl 119: 164) og til og med stod opp ved midnatt for å takke ham for dem. – Sl 119: 62.

Selv om Moselovens rettslige avgjørelser var gode, rettferdige og hellige, tjente de bare som en oppdrager som ledet til Kristus; lovpakten ble erstattet med den nye pakt. (Ro 7: 12; Ga 3: 24; He 8: 7–13) Det kan derfor forventes at lydighet mot de bud, eller rettslige avgjørelser, som er knyttet til den nye pakt, vil resultere i langt større velsignelser enn dem det kjødelige Israel erfarte under Moseloven. – Joh 13: 34, 35; 1Kt 6: 9–11; 1Pe 1: 14, 15, 22, 23; 2: 9, 10; 1Jo 5: 3.