En sak som blir innbrakt for en domstol for å bli pådømt; en rettslig behandling, rettergang, prosedyre. Det viktigste hebraiske verbet som er knyttet til behandling av rettssaker, er riv, som betyr «trette; stride; føre en rettssak». (1Mo 26: 20; 5Mo 33: 8; Ord 25: 8) Det tilsvarende substantivet er gjengitt med blant annet «tvistemål; strid; rettssak». (2Mo 23: 2; 5Mo 17: 8; Sl 35: 23; Jes 34: 8) Det hebraiske ordet din (dom) blir i flere tilfeller gjengitt med «rettssak; rettskrav; rettstvist». (Job 35: 14; Sl 140: 12; Ord 22: 10) Formålet med en rettssak blant Guds tjenere var i første rekke å tilfredsstille Guds krav og i annen rekke å sørge for at den eller de som saken gjaldt, fikk sin rett og, om det var påkrevd, erstatning. Selv i forbindelse med personlige uoverensstemmelser mennesker imellom anså Gud seg for å være involvert, slik  det framgår av Moses’ ord til de israelittiske dommerne i 5. Mosebok 1: 16, 17.

I Edens hage ble det ført en rettssak for at det skulle bli brakt klarhet i omstendighetene i forbindelse syndefallet og de stridsspørsmål som var inne i bildet, for at disse skulle bli offentlig kjent, og for at overtrederne skulle bli domfelt. Jehova innkalte Adam og Eva til forhør. Selv om han visste alt, avhørte han dem, forela dem anklagene, spurte dem ut for å få fram kjensgjerningene og gav dem anledning til å forsvare seg. Overtrederne tilstod. Jehova avsa så dommen, og han anvendte loven med rettferdighet og ufortjent godhet idet han viste barmhjertighet mot Adam og Evas ufødte etterkommere ved å utsette fullbyrdelsen av dødsdommen en tid. – 1Mo 3: 6–19.

Jehova Gud, den øverste Dommer, fastla her et mønster for behandlingen av alle framtidige rettssaker blant sitt folk. (1Mo 3: 1–24) Rettssaker som ble ført i samsvar med Guds rettslige forordninger, tjente til å få fram kjensgjerningene og få dem behandlet, slik at rettferdigheten kunne skje fyllest, samtidig som det ble vist barmhjertighet når det var grunnlag for det. (5Mo 16: 20; Ord 28: 13; jf. Mt 5: 7; Jak 2: 13.) Hensikten med hele prosedyren var å holde Israels nasjon ren og å sikre den personlige velferd for de enkelte israelittene og for de fastboende utlendingene og innvandrerne. (3Mo 19: 33, 34; 4Mo 15: 15, 16; 5Mo 1: 16, 17) Loven inneholdt retningslinjer for behandlingen av både sivile saker og saker vedrørende mindre og større forbrytelser (deriblant forbrytelser mot Gud og mot staten), foruten misforståelser, stridigheter og vanskeligheter – saker som gjaldt både enkeltpersoner, familier, stammer og hele nasjonen.

Prosedyre. I forbindelse med tvistemål av personlig art ble partene oppfordret til å unngå strid og bilegge saken privat. (Ord 17: 14; 25: 8, 9) Hvis de ikke kunne komme til enighet, kunne de henvende seg til dommerne. (Mt 5: 25) Jesus gav veiledning i tråd med dette. (Mt 18: 15–17) Det fantes ikke noen formell eller komplisert prosedyre som skulle følges ved behandlingen av rettssaker, verken i tiden før eller under Moseloven, selv om det snek seg inn en viss formalisme etter at Sanhedrinet var opprettet. Sakene ble imidlertid behandlet på en ordnet og målrettet måte. Kvinner, slaver og fastboende utlendinger hadde også adgang til domstolene, slik at alle kunne få sin rett. (Job 31: 13, 14; 4Mo 27: 1–5; 3Mo 24: 22) Den anklagede var vanligvis til stede når det ble vitnet mot ham, slik at han kunne forsvare seg. Det ser ikke ut til at det fantes noen offentlig anklager (påtalemyndighet), verken ved de patriarkalske eller ved de israelittiske domstolene; det var heller ikke nødvendig med noen forsvarsadvokat. Behandlingen av sakene var uten kostnader for de impliserte parter.

Den som hadde et sivilt søksmål eller en anklage i en straffesak, gikk til dommerne med saken. Den annen part ble innkalt, vitnene ble samlet, og saken ble som regel behandlet på et offentlig sted, som oftest i byporten. (5Mo 21: 19; Rut 4: 1) Dommerne forhørte partene og undersøkte bevisene og vitnenes utsagn. Deretter avsa de straks sin dom, med mindre det manglet beviser eller saken var for vanskelig; i sistnevnte tilfelle ville de la saken gå videre til en høyere domstol. Den straffen den skyldige ble idømt, for eksempel pryling eller dødsstraff, ble iverksatt straks. Moseloven inneholdt ingen bestemmelser om fengselsstraff. Forvaring ble bare tatt i bruk i de tilfeller hvor man ventet på en avgjørelse fra Jehova. – 3Mo 24: 12; se DOMSTOL, DOMSMYNDIGHET; FORBRYTELSE OG STRAFF.

Skyld medførte alltid straffansvar; det fantes ingen unntak. Skyld kunne ikke overses. Når Loven krevde det, måtte det tildeles straff eller – i noen tilfeller – ytes erstatning. Deretter måtte den skyldige frambære et offer ved helligdommen for å oppnå fred med Gud. I alle tilfeller av skyld måtte det frambæres ofre til soning av synden. (3Mo 5: 1–19) Selv uoverlagte synder medførte skyld, og det måtte frambæres sonofre. (3Mo 4: 1–35) Når det gjaldt visse overtredelser, deriblant bedrageri, svik og utpressing, skulle den som angret av seg selv og bekjente det han hadde gjort, yte erstatning og frambære et skyldoffer. – 3Mo 6: 1–7.

Bevisføring. Hvis noen var vitne til drap, som gjorde landet urent, til handlinger som var et utslag av frafall eller opprørsånd, eller til visse andre alvorlige lovbrudd, var han forpliktet til å si fra og avlegge vitnesbyrd om det han visste. Han ville ellers utsette seg for Guds forbannelse, som ble uttalt offentlig. (3Mo 5: 1; 5Mo 13: 8; jf. Ord 29: 24; Est 6: 2.) Ett vitne var imidlertid ikke nok til å avgjøre en sak. Det krevdes to eller flere vitner. (4Mo 35: 30; 5Mo 17: 6; 19: 15; jf. Joh 8: 17, 18; 1Ti 5: 19; He 10: 28.) Loven krevde at vitner snakket sant (2Mo 20: 16; 23: 7), og de ble i noen tilfeller tatt i ed. (Mt 26: 63) Dette var særlig tilfellet hvis det eneste vitnet i saken også var den som mistanken falt på. (2Mo 22: 10, 11) Man så det slik at de som i forbindelse med en rettssak befant seg foran dommerne eller ved helligdommen, hadde trådt fram for Jehova Gud. Vitnene måtte derfor være klar over at de var  ansvarlige overfor ham. (2Mo 22: 8; 5Mo 1: 17; 19: 17) Et vitne måtte ikke ta imot bestikkelse, la en ond person overtale seg til å snakke usant eller planlegge vold. (2Mo 23: 1, 8) Han måtte ikke la sitt vitneutsagn bli påvirket av press fra mengden eller av at en av partene var rik eller fattig. (2Mo 23: 2, 3) Selv det nærmeste familieforhold skulle ikke avholde en fra å vitne mot en ond lovovertreder, for eksempel en frafallen eller en opprører. – 5Mo 13: 6–11; 21: 18–21; Sak 13: 3.

Hvis det viste seg at en person vitnet falskt, fikk han den samme straff som den anklagede ville ha fått hvis han var blitt funnet skyldig. (5Mo 19: 17–21) Vitner i alle saker som endte med dødsstraff, skulle selv kaste den første steinen når den dømte ble henrettet. Loven påla dem på den måten å vise sin nidkjærhet for den sanne, rene tilbedelse og for å fjerne det som var ondt, fra Israel. Dette ville samtidig avskrekke israelittene fra å vitne falskt. En person måtte være uvanlig hardhjertet for å kunne avlegge falskt vitnesbyrd når han visste at han måtte være den første til å løfte hånden i forbindelse med henrettelsen av den som var blitt dømt skyldig. – 5Mo 17: 7.

Håndgripelige beviser og indisiebeviser. Hvis noen husdyr var blitt overgitt i en annens varetekt og et av dyrene var blitt drept av et vilt dyr, kunne den som skulle ta vare på dyrene, legge fram det istykkerrevne dyret som bevis; det ville frita ham for ansvar. (2Mo 22: 10–13) Hvis en mann anklaget sin hustru for med urette å hevde at hun var jomfru da ekteskapet ble inngått, kunne pikens far renvaske henne for anklagen ved å framlegge kappen fra ektesengen for dommerne som bevis for hennes jomfruelighet. (5Mo 22: 13–21) Også ifølge de patriarkalske lovene ble saker noen ganger avgjort på grunnlag av håndgripelige beviser. (1Mo 38: 24–26) Omstendighetene ble også tatt i betraktning. Hvis en mann krenket en forlovet pike i byen og hun ikke skrek, ble dette tatt som et bevis (indisiebevis, eller omstendighetsbevis) for at hun frivillig hadde latt ham få sin vilje med henne, og hun ble betraktet som skyldig. – 5Mo 22: 23–27.

Mistanke om ekteskapsbrudd. Hvis en mann mistenkte sin hustru for å ha begått ekteskapsbrudd, men det ikke forelå noen bekjennelse, eller det ikke fantes noen øyenvitner, kunne han føre henne til presten. Hun ville så bli dømt av Jehova, som fullt ut visste hvordan det forholdt seg. Dette var ikke noe som kunne sammenlignes med ildprøvene i middelalderen. Det var ikke noe i selve framgangsmåten som kunne skade kvinnen eller vise om hun var skyldig eller uskyldig; det var Jehova som dømte henne og gjorde sin avgjørelse kjent. Hvis hun var uskyldig, ville det ikke skje henne noe, og hun skulle bli besvangret av sin ektemann. Hvis hun på den annen side var skyldig, ville det virke på hennes forplantningsorganer, slik at hun ikke kunne bli gravid. Hvis man hadde hatt de to vitner som krevdes, ville saken ikke ha blitt forelagt Jehova på denne måten, men kvinnen ville ha blitt dømt skyldig av dommerne og steinet til døde. – 4Mo 5: 11–31.

Dokumenter. Det ble også brukt opptegnelser og andre dokumenter. En mann skulle gi sin hustru en skilsmisseattest hvis han sendte henne bort. (5Mo 24: 1; Jer 3: 8; jf. Jes 50: 1.) Det fantes slektsregistre, noe som særlig framgår av 1. Krønikebok. I forbindelse med salg av fast eiendom blir det nevnt kjøpekontrakter. (Jer 32: 9–11) Det ble også skrevet mange brev. Noen av disse kan ha blitt oppbevart og kan ha spilt en rolle i forbindelse med rettssaker. – 2Sa 11: 14; 1Kg 21: 8–14; 2Kg 10: 1; Ne 2: 7.

Rettssaken mot Jesus. Historiens mest alvorlige fordreining av retten forekom i forbindelse med rettssaken mot og domfellelsen av Jesus Kristus. Forut for denne rettssaken rådslo overprestene og folkets eldste med hverandre om hvordan de skulle få Jesus drept. Dommerne var derfor forutinntatt og hadde i sitt sinn felt dommen allerede før saken var blitt behandlet. (Mt 26: 3, 4) De bestakk Judas for at han skulle forråde Jesus til dem. (Lu 22: 2–6) Ettersom de hadde ondt i sinne, arresterte de ham ikke i templet om dagen, men ventet til de kunne handle i ly av mørket, og sendte da av sted en stor gruppe menn med sverd og klubber for å arrestere ham på et avsidesliggende sted utenfor byen. – Lu 22: 52, 53.

Deretter ble Jesus først ført til huset til Annas, som tidligere hadde vært øversteprest, og som fortsatt hadde stor myndighet, ettersom hans svigersønn Kaifas var øversteprest akkurat da. (Joh 18: 13) Der ble Jesus forhørt og slått i ansiktet. (Joh 18: 22) Deretter ble han ført bundet til øverstepresten Kaifas. Overprestene og hele Sanhedrinet søkte etter falske vitner. Mange slike vitner trådte fram, men de motsa hverandre, bortsett fra to, som forvrengte Jesu ord i Johannes 2: 19. (Mt 26: 59–61; Mr 14: 56–59) Til sist tok øverstepresten Jesus i ed og spurte ham om han var Kristus, Guds Sønn. Da Jesus svarte bekreftende på dette og hentydet til profetien i Daniel 7: 13, sønderrev øverstepresten sine ytterkledninger og oppfordret retten til å dømme Jesus for å ha gjort seg skyldig i gudsbespottelse. Jesus ble kjent skyldig og dømt  til døden. Deretter spyttet de ham i ansiktet, slo ham med knyttnevene og hånte ham, noe som var i strid med Loven. – Mt 26: 57–68; Lu 22: 66–71; sml. 5Mo 25: 1, 2 med Joh 7: 51 og Apg 23: 3.

Etter denne ulovlige nattlige prosessen trådte Sanhedrinet sammen tidlig om morgenen for å stadfeste dommen og for å holde rådslagning. (Mr 15: 1) Jesus ble igjen bundet og så ført til stattholderens palass, til Pilatus, for jødene sa: «Vi har ikke lov til å drepe noen.» (Joh 18: 31) Her ble han anklaget for å forby folk å betale skatt til keiseren, og for å si at han selv var Kristus, en konge. Bespottelse mot jødenes Gud ville ikke ha vært noen alvorlig anklage i romernes øyne, men det ville det å tilskynde til opprør være. Etter at Pilatus forgjeves hadde forsøkt å få Jesus til å vitne mot seg selv, sa han til jødene at han ikke fant noen forbrytelse hos ham. Men da han fant ut at Jesus var galileer, var han glad for å kunne sende ham til Herodes, som hadde domsmyndighet over Galilea. Herodes spurte ut Jesus og håpet å få se ham gjøre et tegn, men Jesus svarte ham ikke engang. Herodes viste ham da forakt, gjorde narr av ham og sendte ham så tilbake til Pilatus. – Lu 23: 1–11.

Pilatus forsøkte nå å gi Jesus fri i samsvar med en skikk som gjaldt på den tiden, men jødene avslo tilbudet og bad om å få en opprører og morder løslatt i stedet. (Joh 18: 38–40) Pilatus lot derfor Jesus piske, og soldatene mishandlet ham igjen. Deretter førte Pilatus ham utenfor og søkte igjen å få gitt ham fri, men jødene holdt på sitt og ropte: «Pælfest ham! Pælfest ham!» Til slutt gav han befaling om at Jesus skulle pælfestes. – Mt 27: 15–26; Lu 23: 13–25; Joh 19: 1–16.

Hvilke av Guds lover krenket de jødiske prestene i forbindelse med rettssaken mot Jesus Kristus?

I forbindelse med rettssaken mot Jesus krenket jødene på en åpenbar måte en lang rekke av Guds lover. De tok imot bestikkelse (5Mo 16: 19; 27: 25), benyttet seg av sammensvergelse og fordreide retten (2Mo 23: 1, 2, 6, 7; 3Mo 19: 15, 35), avla med dommernes vitende falskt vitnesbyrd (2Mo 20: 16), lot en morder (Barabbas) gå fri, noe som innebar at de førte blodskyld over seg selv og over landet (4Mo 35: 31–34; 5Mo 19: 11–13), og laget pøbelopptøyer, idet de ’fulgte etter mengden mot onde mål’ (2Mo 23: 2, 3). Ved å kreve at Jesus ble pælfestet, overtrådte de loven om at de ikke måtte følge andre nasjoners forskrifter, og likeledes bestemmelsen om at en forbryter ikke måtte tortureres, men skulle steines, eller drepes, før han ble hengt på en pæl (3Mo 18: 3–5; 5Mo 21: 22). Dessuten anerkjente de en som ikke var av deres egen nasjon, en hedning (keiseren), som sin konge og avviste den Kongen som Gud hadde utvalgt (5Mo 17: 14, 15), og endelig gjorde de seg skyldige i mord (2Mo 20: 13).