BARE 120 år etter at Israel hadde fått sin første konge, Saul, ble nasjonen delt i to. Årsaken var kong Salomos frafall. For å behage sine utenlandske koner hadde Salomo latt avgudsdyrkelse få innpass i landet ved å bygge offerhauger for falske guder. Denne blandingsreligionen var avskyelig i Jehovas øyne. Jehova holdt imidlertid lojalt fast ved sin pakt med David og gjorde ikke ende på Davids dynasti. I stedet bestemte han at en del av nasjonen skulle bli ’revet bort’. – 1Kg 11: 7–13.

Dette skjedde i 997 f.v.t., da Salomos sønn Rehabeams egensindige handlemåte provoserte ti av stammene til å gjøre opprør og danne et eget kongerike, som hovedsakelig lå i den nordlige delen av landet, men som også omfattet simeonittiske byer som lå som enklaver forskjellige steder i Juda rikes område. Det var bare to stammer, Benjamin og Levi, som forble lojale mot Juda, det sørlige riket.

Jeroboam, den første kongen i det nordlige riket, var redd for å miste undersåttenes troskap hvis de fortsatte å delta i tilbedelsen i Jerusalem, så han grunnla sin egen religion. Han stilte opp en gullkalv i Dan, langt nord i landet, og en i Betel, bare 17 km nord for Jerusalem. Han opprettet også et eget prestedømme og innstiftet sine egne «helligdager». – 1Kg 12: 26–33.

Israel ble altså et splittet land både politisk og religiøst sett, og det ble sårbart for militære framstøt utenfra, i tillegg til at det ble herjet av borgerkrig. Tistammeriket, som var avskåret fra den rene tilbedelsen av Jehova, sank dypt ned i moralsk og åndelig forderv. Men Jehova sendte stadig sine profeter og formante folket til å vise anger.