Ringformede smykker av forskjellige slag, som ble båret av både menn og kvinner, var i alminnelig bruk blant hebreere, egyptere, assyrere, babylonere, grekere, romere og andre folk i fortiden. Man kunne ha ringer i nesen, i ørene og på fingrene. (Se NESERING; ØRERING, ØREDOBB.) Ringene ble laget av gull, sølv, messing, bronse, glass, jern og elfenben eller andre materialer, og noen av dem var besatt med smykkesteiner. Egypterne var særlig opptatt av ringer med avbildninger av skarabébillen, som for dem var et symbol på evig liv. Blant de mange smykkene som er funnet i den egyptiske farao Tut-ankh-Amons grav, er en tredobbelt ring med tre skarabeer, én av blått glass og to av gull. På noen av romernes ringer var det gravert mytologiske motiver eller også bilder av deres forfedre eller venner.

Da Jesus fortalte illustrasjonen om den bortkomne sønnen, framstilte han det slik at den tilgivende faren befalte sine slaver å sette en ring på hånden til denne sønnen ved hans hjemkomst. (Lu 15: 22) Denne handlingen var et uttrykk for farens velvilje og hengivenhet og dessuten for den verdighet, ære og status denne sønnen nå fikk tilbake. Jesu halvbror Jakob advarte de kristne mot å favorisere mennesker med praktfulle klær og gullringer på fingrene (ting som vitnet om rikdom og høy sosial status). (Jak 2: 1–9) Og uten å fordømme det å bære vakre klær og smykker pekte apostelen Peter på at den åndelige pryd er av langt større verdi. – 1Pe 3: 1–5.

Signetringer. De hebraiske ordene for ring, signetring og seglring kommer fra verbalrøtter som betyr «synke» (Jer 38: 6) og «forsegle».  (1Kg 21: 8) Disse betegnelsene kan ha sammenheng med at noen av fortidens ringer hovedsakelig ble brukt til preging av avtrykk i leire eller voks ved at de ble ’senket’ eller presset ned i det bløte materialet. Den slags ringer var av gull, sølv eller bronse, og noen var forsynt med en stein hvor eierens navn eller merke var inngravert. Slike ringer kunne bestå av fast sammensatte eller dreibare deler. Noen ringer var festet til en dekorativ snor som man sannsynligvis hengte om halsen. – 1Mo 38: 18, 25.

Signetringen til en hersker eller embetsmann var et symbol på hans myndighet. (1Mo 41: 41, 42) Den ble brukt til forsegling av offisielle dokumenter eller ting som ingen måtte forfalske eller forandre, omtrent slik man også i vår tid benytter seg av offisielle segl eller underskrifter. – Est 3: 10–13; 8: 2, 8–12; Da 6: 16, 17.

Brukt billedlig. Det ser ut til at man i oldtiden brukte ordet signetring eller seglring i overført betydning om en verdsatt gjenstand eller person. I Jeremias profeti sies det at Judas konge Konja (Jehojakin) ikke ville bli spart for ulykke om han så hadde vært ’seglringen på Jehovas høyre hånd’. Jehojakin ble avsatt etter å ha regjert en meget kort tid. (Jer 22: 24; 2Kg 24: 8–15) Til den trofaste Serubabel sa Jehova: «Jeg skal visselig sette deg som en seglring, for deg har jeg utvalgt.» (Hag 2: 23) Serubabel, som tjente Jehova i en offisiell stilling i forbindelse med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, var dyrebar for Jehova, som en signetring på hans egen hånd. Serubabel hadde fryktløst fulgt Jehovas oppfordring gjennom profetene Haggai og Sakarja og gått i gang med gjenreisningen av templet til tross for at den feilinformerte perserkongen hadde nedlagt forbud mot arbeidet. (Esr 4: 24 til 5: 2) Jehova ville fortsette å bruke Serubabel til å gjennomføre sin erklærte hensikt, og ingen menneskelig hersker ville kunne fjerne ham fra denne ærefulle tjenesten.