(Rịspa) [glødende stein el. glødende kullstykke].

En av kong Sauls medhustruer; datter av Aja. (2Sa 3: 7; 21: 11) Da Saul var død, støtte hans sønn Isjbosjet hærføreren Abner fra seg ved å kreve ham til regnskap for å ha hatt omgang med Rispa, en handling Isjbosjet oppfattet som et forsøk på å tilrane seg tronen. Dette førte til at Abner gikk over til David. – 2Sa 3: 7–21.

Rispa hadde født Saul to sønner, Armoni og Mefibosjet. Lenge etter at Saul døde, tok David disse to sønnene til Rispa sammen med fem andre etterkommere av Saul og overgav dem til gibeonittene så de kunne drepe dem for at landet skulle bli befridd for blodskyld. (Se GIBEON, GIBEONITTER.) De sju ble stilt til skue på et fjell, hvor Rispa beskyttet deres døde kropper mot fugler og ville dyr «fra begynnelsen av høsten inntil det strømmet vann ned på dem fra himlene». (2Sa 21: 1–10) Denne ikke nærmere angitte tidsperioden kan ha vart i fem eller seks måneder, hvis det ikke, slik noen mener, kom et kraftig regnvær utenom den vanlige tiden. Det ville ha vært helt eksepsjonelt hvis det hadde kommet et slikt voldsomt regnvær før i oktober. (1Sa 12: 17, 18; Ord 26: 1) David fikk til slutt høre om saken og befridde Rispa for våkingen ved å sørge for at likene ble begravet. – 2Sa 21: 11–14.