En by i Latium som en gang var nokså liten, men som med tiden ble regjeringssetet i det største verdensriket i bibelsk tid; i dag hovedstaden i Italia. Roma ligger på begge sider av elven Tiber, 25 km fra kysten, omtrent midt på den vestlige siden av den 1130 km lange italienske halvøy.

Når og av hvem Roma ble grunnlagt, er innhyllet i et slør av legender og mytologiske beretninger. Ifølge tradisjonen ble byen grunnlagt i 753 f.v.t. av Romulus, dens første konge, men graver og andre vitnesbyrd tyder på at stedet var bebodd allerede på et mye tidligere tidspunkt.

De eldste bosetningene man kjenner til, lå på sju høyder på østsiden av Tiber. Ifølge tradisjonen lå den første bosetningen på den høyden som heter Palatin. De andre seks høydene, som ligger omkring Palatinhøyden (fra nord, med urviserne), heter Quirinal, Viminal, Esquilin, Monte Celio, Aventin og Kapitol. Med tiden ble de myrlendte dalene mellom høydene drenert, og her ble det bygd boliger, forumer (torg) og sirkuser. Ifølge Plinius den eldre var bymuren i år 73 omkring 21 km lang. Etter hvert ble også høydene og dalene på vestsiden av Tiber innlemmet i byen, deriblant det området på vel 400 mål som i dag er underlagt Vatikanet. Før den store brannen på keiser Neros tid hadde byen, ifølge et forsiktig anslag, godt over en million innbyggere.

Politiske forhold. I århundrenes løp eksperimenterte Roma med mange politiske styreformer. Noen institusjoner var overtatt fra andre nasjoner og tilpasset, mens andre var rene nydannelser. I sin bok Pocket History of the World skriver H.G. Wells: «Nå var dette nye romerske rike som reiste seg og kom til å dominere den vestlige verden i det andre og første århundre f.Kr., i flere henseender noe helt annet enn alle de store riker som hittil hadde utøvd herredømmet i den siviliserte verden.» (1943, s. 149) Roma skiftet stadig karakter politisk sett etter hvert som de forskjellige styreformene kom og gikk: forbund av patriarkalske høvdinger, kongedømmer, regjeringer hvor makten var samlet hos noen få adelsfamilier, diktaturer og forskjellige former for republikansk styre hvor makten ble tildelt senatorer, konsuler og triumvirater (tremannsregjeringer). Hele tiden var det maktkamper mellom forskjellige klasser og fraksjoner. I verdensrikets siste tid var det en lang rekke keisere. Romas politiske historie er tilflekket av hat, misunnelse, intriger og drap, slik tilfellet vanligvis er med jordiske riker, og de interne stridighetene og krigene mot andre nasjoner avlet tallrike komplotter og motkomplotter.

Det at Roma oppnådde verdensherredømmet, skjedde gradvis. Først bredte byens innflytelse seg utover hele den italienske halvøy, og etter hvert bredte den seg til hele middelhavsområdet og enda mye lengre. Byens navn ble synonymt med verdensrikets.

Verdenspolitisk nådde Roma høyden av sin glans i keisertiden. (Tittelen «keiser» stammer fra det romerske familienavnet Cæsar.) Det begynte med Julius Cæsar, som i år 46 f.v.t. ble utnevnt til diktator for en tiårsperiode, men ble myrdet ved en sammensvergelse i år 44. Etter en mellomperiode da et triumvirat prøvde å styre, ble Octavian enehersker i Romerriket (31 f.v.t.–14 e.v.t.). I år 27 f.v.t. lyktes det ham å bli keiser (imperator), og han lot seg utrope til «Augustus» (en hedersbetegnelse). Det var i keiser Augustus’ regjeringstid, i år 2 f.v.t., Jesus ble født. (Lu 2: 1–7) Augustus’ etterfølger, Tiberius (14–37 e.v.t.), hersket på den tiden da Jesus utførte sin tjeneste. (Lu 3: 1, 2, 21–23) Etter ham kom Gaius (Caligula) (37–41) og så Claudius (41–54), som utstedte et dekret om at alle jøder skulle forvises fra Roma. (Apg 18: 1, 2) Claudius ble etterfulgt av Nero (54–68), den keiseren apostelen Paulus anket sin sak til. – Apg 25: 11, 12, 21; BILDER: bd. 2, s. 534.

De som etterfulgte Nero i rekken av keisere i det første århundre, var Galba (68–69), Otho og Vitellius (69), Vespasian (69–79) (det var i hans regjeringstid Jerusalem ble ødelagt), Titus (79–81) (han hadde tidligere ledet romernes vellykkede angrep på Jerusalem), Domitian (81–96) (ifølge tradisjonen var det i hans regjeringstid apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos), Nerva (96–98) og Trajan (98–117). Det var under Trajan det romerske verdensrike nådde sin største utstrekning. Det strakte seg langt utover i alle retninger – til Rhinen og Nordsjøen, til Donau, til Eufrat, til Nilens katarakter, til Saharaørkenen og til Atlanterhavet i vest. – KART: bd. 2, s. 533.

 En av keiserne i Romerrikets nedgangstid var Konstantin den store (306–337). Etter at han var kommet til makten, flyttet han hovedstaden til Bysants (Konstantinopel). I det etterfølgende århundret, i 476, falt Roma, og den germanske hærføreren Odovaker ble byens første «barbariske» konge.

Livet og forholdene i byen. Under Augustus ble byadministrasjonen inndelt i 14 distrikter, og hvert av disse ble styrt av en magistrat; magistratene ble valgt årlig ved loddtrekning. Det ble organisert sju brannkorps, kalt vigiles, hvert med ansvar for to av distriktene. Like utenfor byen på nordøstsiden var det stasjonert en spesialstyrke på omkring 10 000 mann, kalt pretorianergarden, eller den keiserlige garde, som hadde til oppgave å beskytte keiseren. Byen hadde også tre «bykohorter», som utgjorde en slags politistyrke som skulle opprettholde lov og orden.

De rikeste borgerne, de som hadde innflytelse, bodde som regel i palasslignende hus på høydene, og husholdningen ble gjerne ivaretatt av en stor tjenerstab som noen ganger kunne telle flere hundre tjenere og slaver. Nede i dalene var vanlige folk stuet sammen i veldige insulae, leiegårder, som var flere etasjer høye (keiser Augustus begrenset imidlertid høyden til 21 m). Mellom leiegårdene var det smale, krokete, skitne gater som var preget av den trafikk og det forderv som er vanlig i storbyer.

Det var i disse fattigstrøkene den historiske brannen i år 64 forårsaket de største lidelsene og krevde flest menneskeliv. Tacitus forteller om «skrekkslagne kvinner, utmattede gamlinger og hjelpeløse småbarn». (Årbøkene, XV, 38 [s. 467]) Bare 4 av de 14 distriktene unngikk å bli rammet av brannen.

Det var svært få av Romas innbyggere som kunne sies å tilhøre middelklassen; rikdommen var konsentrert hos en liten minoritet. Da Paulus kom til Roma den første gangen, var kanskje halvparten av befolkningen slaver. Slavene var gjerne enten krigsfanger, dømte forbrytere eller personer som var blitt solgt av foreldrene sine som barn, og de hadde ingen juridiske rettigheter. De fleste av den halvparten av innbyggerne som var frie menn og kvinner, var fattigfolk som praktisk talt utelukkende levde av offentlig støtte.

For å forhindre at de fattige gjorde opprør, sørget staten for to ting: mat og underholdning. Dette gav opphav til den satiriske vendingen panem et circenses, brød og sirkus, en hentydning til at dette var alt som skulle til for å tilfredsstille de fattige i Roma. Fra år 58 f.v.t. av ble det distribuert gratis korn, og også vannet, som ble ledet inn i byen ved hjelp av mange kilometer lange akvedukter, var gratis. Vin var billig. For dem som hadde lyst til å lese, fantes det biblioteker. Folk flest kunne forlyste seg ved offentlige bad og gymnasier og også ved teatrene og sirkusene. I teatrene ble det oppført greske og romerske skuespill, danseforestillinger og pantomimer. I de store amfiteatrene og sirkusene ble det holdt spennende idrettskonkurranser, vanligvis kappkjøring med hest og vogn og voldsomme gladiatorkamper hvor mennesker og dyr kjempet på liv og død. Circus Maximus hadde plass til over 150 000 tilskuere. Det var gratis adgang.

De store utgiftene til disse statlige arrangementene ble ikke belastet Romas innbyggere; etter erobringen av Makedonia i 168 f.v.t. var nemlig alle romerske borgere fritatt for skatt. I stedet ble provinsene tungt beskattet, både direkte og indirekte. – Mt 22: 17–21.

Påvirkning utenfra. Roma var på mange måter en stor smeltedigel hvor mange folkegrupper, språk, kulturer og ideer møttes og påvirket hverandre. Fra den politiske smeltedigelen vokste etter hvert romerretten fram – lover som definerte hvilke rettigheter og plikter herskere, domstoler og magistrater hadde, og som fastsatte juridiske ordninger, for eksempel borgerrettsordningen, som skulle beskytte menneskerettighetene for borgerne. (Apg 25: 16) Også innbyggerne i Romas forbundsbyer og i flere romerske kolonier kunne få slike borgerrettigheter, som medførte mange fordeler. (Apg 16: 37–39; 22: 25, 26) Hvis man ikke var født som romersk borger, kunne man kjøpe borgerrettighetene. (Apg 22: 28) Dette var ett av de virkemidlene Roma satte i verk for å forsøke å romanisere de erobrede områdene og derved styrke sitt herredømme over hele riket.

Noen av de beste eksemplene på at Roma ble påvirket utenfra, finnes i ruinene av byens statelige gamle bygninger. Overalt i denne museumsbyen kan man se hvordan romerne lånte ideer fra grekerne og andre folkeslag. Den såkalte romanske bue, som ble svært mye brukt, var ingen romersk nyvinning. Romernes store bedrifter innen byggekunst kan for øvrig i stor grad tilskrives at de brukte en primitiv form for betong som mørtel og også som en viktig bestanddel i kunstig stein.

Det store byggeprogrammet i Roma kom i gang for alvor i løpet av de siste hundre årene av republikktiden og ble så videreført med enda større kraft av keiserne. Keiser Augustus sa angående Roma at han overtok en by av teglstein,  men etterlot seg en by av marmor. Marmoren ble vanligvis brukt som forblending utenpå vegger og søyler av murstein eller betong. Byen ble bygd opp på nytt etter storbrannen i år 64. Blant de mest imponerende romerske byggverkene var forumene, templene, palassene, amfiteatrene, badene, akveduktene, kloakkanleggene og monumentene. Det kjempemessige Colosseum og en del monumenter, for eksempel Titusbuen, hvor det er et relieff som skildrer Jerusalems fall, står der den dag i dag. Flere av disse byggverkene er godt bevart. (BILDER: bd. 2, s. 536) Romerne ble også berømt for de veiene og broene de bygde rundt omkring i hele verdensriket.

Tilstrømningen av utlendinger til Roma var så stor at romerne klaget over at Roma ikke lenger var romersk. Folk strømmet til fra alle deler av riket og brakte med seg sin næringsdrift og sine skikker, tradisjoner og religioner. Mens det offisielle språket var latin, fungerte fellesgresk (koinégresk) som det internasjonale språket. Det var derfor apostelen Paulus skrev sitt brev til romerne på gresk. Den greske innflytelsen satte sitt tydelige preg på litteraturen og også på den måten barn og unge ble undervist på. Gutter – og noen ganger også jenter – ble formelt oppdratt og utdannet etter atensk mønster: De ble skolert i gresk litteratur og retorikk, og sønnene til de velstående borgerne ble sendt til en av filosofiskolene i Aten.

Religion. Også alle slags former for falsk religion fikk fotfeste i Roma. Som historikeren John Lord beskriver det: «Overtroen kulminerte i Roma, for der fantes det prester og gudsdyrkere fra alle de land som byen hersket over – ’Isis’ mørkhudete døtre, med tromme og tamburin og lettferdig mine; folk som dyrket den persiske Mithras; kastrerte asiater; prester for Kybele, med sine ville danser og skjærende hyl; tilbedere av den store gudinnen Diana; barbariske krigsfanger, med teutonerprestenes riter; syrere, jøder, kaldeiske astrologer og tessaliske trollmenn’.» – Beacon Lights of History, 1912, bd. III, s. 366, 367.

 Utøvelse av slike religioner og deltagelse i de ville sexorgiene som var forbundet med dem, åpnet døren på vidt gap for moralsk forfall blant romerne, enten de befant seg høyt eller lavt på rangstigen. Ifølge Tacitus, som selv var en fornem romersk borger, var keiser Claudius’ troløse og blodtørstige hustru Messalina et eksempel på dette. – Årbøkene, XI, 1–34 [s. 294–314].

Blant de religionene som ble utøvd i Roma inntok keiserdyrkelsen en fremtredende plass. Keiseren ble regnet som en gud. Keiserdyrkelsen spilte en særlig viktig rolle i provinsene, hvor det ble bygd templer hvor man ofret til ham som til en gud. (BILDE: bd. 2, s. 536) I sin bok A History of Rome sier George Botsford: «Keiserdyrkelsen skulle bli den sterkeste kraft i religionen i den romerske verden inntil kristendommen ble antatt.» En innskrift som er blitt funnet i Lilleasia, sier om keiseren: «Han er den faderlige Zevs og hele menneskeslektens frelser, den som oppfyller alle bønner, ja gir oss mer enn vi ber om. For land og hav har fred; byene blomstrer; overalt er det harmoni og velstand og lykke.» Det at de kristne ikke deltok i denne kulten, var en av de viktigste grunnene til at de ble forfulgt, noe som den ovennevnte forfatteren sier følgende om: «Det at de nektet å dyrke keiserens genius, eller skytsånd, ble naturligvis framstilt som mangel på ærbødighet og som høyforræderi.» – 1905, s. 214, 215, 263.

Kristendommen kommer til Roma. På pinsedagen i år 33 var «besøkende fra Roma, både jøder og proselytter» vitne til resultatene av at den hellige ånd var blitt utøst, og noen av dem må ha vært blant de omkring 3000 som ble døpt ved denne anledningen. (Apg 2: 1, 10, 41) Da de vendte tilbake til Roma, forkynte de utvilsomt om sin kristne tro, og det ble dannet en meget sterk og aktiv kristen menighet i byen; Paulus skrev til de kristne i Roma at det ble «talt om deres tro i hele verden». (Ro 1: 7, 8) Både Tacitus (Årbøkene, XV, 45 [s. 471]) og Sveton (Romerske keisere, Nero, 16, s. 280) nevner de kristne i Roma.

Paulus skrev til de kristne i Roma ca. år 56, og omkring tre år senere kom han til Roma som fange. Han hadde hatt et ønske om å besøke byen tidligere, under andre omstendigheter (Apg 19: 21; Ro 1: 15; 15: 22–24), men selv som fange fikk han avlagt et grundig vitnesbyrd ved å forkynne for folk som besøkte ham i det huset hvor han var i fangenskap. Under disse forholdene fortsatte han i to år å ’forkynne Guds rike for dem og undervise om de ting som gjelder Herren Jesus Kristus, med den største frimodighet i tale, uten hindring’. (Apg 28: 14–31) Selv pretorianergarden, den keiserlige garde, ble kjent med budskapet om Riket. (Flp 1: 12, 13) Som forutsagt avla altså Paulus ’et grundig vitnesbyrd også i Roma’. – Apg 23: 11.

I løpet av dette toårige fangenskapet i Roma fikk Paulus tid til å skrive, og han skrev brevene til efeserne, filipperne, kolosserne og Filemon. Øyensynlig på omtrent samme tid skrev Markus sin evangelieberetning i Roma. Paulus skrev sitt brev til hebreerne ca. år 61, enten kort tid før han ble løslatt, eller like etterpå. (He 13: 23, 24) Det var under sitt andre fangenskap i Roma, omkring år 65, han fikk besøk av Onesiforos, og det var også da han skrev sitt andre brev til Timoteus. – 2Ti 1: 15–17.

Man vet at Paulus, Lukas, Markus, Timoteus og en del andre kristne var i Roma i det første århundre (Flp 1: 1; Kol 4: 10, 14), men det finnes ingen sikre vitnesbyrd om at Peter noen gang var der, slik tradisjonen vil ha det til. Fortellingene om at Peter skal ha lidd martyrdøden i Roma, bygger bare på tradisjonen. – Se PETERS FØRSTE OG ANDRE BREV.

Roma ble etter hvert beryktet for hard forfølgelse av de kristne, særlig under keiserne Nero og Domitian. Forfølgelsen hadde sammenheng med to trekk ved kristendommen: (1) de kristnes iver etter å misjonere og omvende mennesker til kristendommen og (2) de kristnes kompromissløse holdning til det å gi Gud det som Guds er, i stedet for å gi det til keiseren. – Mr 12: 17.