(Rụben) [Se, en sønn!]

1. Den førstefødte av Jakobs tolv sønner. Moren hans var Jakobs minst avholdte hustru, Lea, som gav gutten navnet Ruben fordi, som hun sa: «Jehova har sett til min elendighet, for nå kommer min mann til å begynne å elske meg.» (1Mo 29: 30–32; 35: 23; 46: 8; 2Mo 1: 1, 2; 1Kr 2: 1) Ettersom Jehova fortsatte å vise Lea sin gunst, kom Ruben og hans fem helbrødre (Simeon, Levi, Juda, Jissakar og Sebulon) til å utgjøre halvparten av Israels opprinnelige stammeoverhoder; de øvrige seks (Josef, Benjamin, Dan, Naftali, Gad og Asjer) var halvbrødre til Ruben. – 1Mo 35: 23–26.

Noen av Rubens gode egenskaper kom til uttrykk da han overtalte ni av brødrene sine til å kaste Josef ned i en tørr cisterne i stedet for å drepe ham; han hadde nemlig tenkt å vende tilbake  i all hemmelighet og hjelpe Josef opp av cisternen. (1Mo 37: 18–30) Da disse brødrene over 20 år senere ble anklaget for spionasje i Egypt og snakket om at dette kom av det de hadde gjort mot Josef, minnet Ruben de andre om at han ikke hadde støttet planene deres om å drepe Josef. (1Mo 42: 9–14, 21, 22) Og da Jakob nektet å la Benjamin bli med dem på den andre reisen til Egypt, var det Ruben som tilbød seg å stille sine to sønner som sikkerhet, idet han sa: «Mine egne to sønner kan du slå i hjel hvis jeg ikke fører [Benjamin] tilbake til deg.» – 1Mo 42: 37.

Som Jakobs førstefødte sønn hadde Ruben i utgangspunktet krav på førstefødselsretten, noe som innebar at han hadde rett til to andeler av det hans far etterlot seg. Da Jakob lå for døden, velsignet han sønnene sine. Spørsmålet var nå: Kom Ruben til å få førstefødselsretten? Som familieoverhode hadde patriarken Jakob fungert som Jehovas prest for hele familien og hadde frambåret ofre på familiens alter og ledet familien i bønn og gitt veiledning i spørsmål som hadde med tilbedelsen å gjøre. Som far hadde han dessuten administrert hele familien og alle tjenerne og hatt overoppsynet med hele buskapen og alle eiendelene. Kom dette ansvaret til å bli overdratt til Ruben?

Jakob henvendte seg først til Ruben og sa: «Ruben, du er min førstefødte, min kraft og den første frukt av min mannskraft, med fortrinn i verdighet og fortrinn i styrke. Skaff deg ikke fortrinn, med din hensynsløse tøylesløshet som vannmasser, for du har steget opp i din fars seng. Den gangen vanhelliget du mitt leie. Han steg opp på det!» – 1Mo 49: 3, 4.

Jakob trakk her fram en hendelse som innebar at Ruben ikke lenger var kvalifisert til å inneha de privilegier han hadde sett fram til å få. Ruben hadde vanæret sin far. Han hadde gjort seg skyldig i umoral og blodskam med sin fars medhustru Bilha, hans elskede hustru Rakels tjenestepike. Dette skjedde kort tid etter at Rakel døde i forbindelse med at hun fødte Benjamin. Beretningen sier ingenting om hvorvidt Ruben krenket tjenestepiken Bilha for å forhindre at hun tok Rakels plass i Jakobs hjerte og derved kom til å bli vist større gunst enn Rubens mor, Lea, eller hvorvidt han rett og slett gav etter for et begjær etter Bilha. Den sier ganske enkelt: «Og mens Israel bodde i telt der i landet, hendte det at Ruben en gang gikk bort og lå med Bilha, sin fars medhustru, og Israel fikk høre om det.» (1Mo 35: 22) Den greske oversettelsen Septuaginta tilføyer: «Og det var ondt i hans øyne.» – 1Mo 35: 21, LXX, Thomson.

Ruben ble ikke forstøtt eller vist bort på grunn av dette. Det var først mange år senere, da Jakob velsignet sønnene sine, at Jakob under inspirasjon sa til Ruben: «Skaff deg ikke fortrinn.» Disse ordene innebar at Ruben ble fratatt de privilegier han normalt skulle ha fått som den førstefødte. Årsaken til dette var at han hadde handlet ’med hensynsløs tøylesløshet som vannmasser’. Han hadde vist seg å være enten ustabil lik vannmasser eller uregjerlig og voldsom lik vannmasser som bryter gjennom en demning eller plutselig kommer strømmende nedover en uttørret elvedal. Ruben skulle ha vist selvkontroll. Han skulle ha vist respekt for sin fars verdighet og for de to sønnene som faren hadde fått med sin medhustru Bilha.

2. Navnet Ruben står også for den stammen som Rubens etterkommere utgjorde, og for det landområdet som stammen fikk som sin arvelodd. Rubens stamme bestod av etterkommerne av hans fire sønner, Hanok, Pallu, Hesron og Karmi, som ble stamfedre til stammens hovedslekter. – 1Mo 46: 8, 9; 2Mo 6: 14; 1Kr 5: 3.

Ett år etter utgangen av Egypt ble Elisur, Sjede’urs sønn, utnevnt til høvding for hele Rubens stamme. (4Mo 1: 1, 4, 5; 10: 18) Rubens stamme var hele tiden blant de minst folkerike av de tolv stammene. Ved en folketelling som ble holdt i det andre året av vandringen i ødemarken, ble det mønstret 46 500 rubenitter fra tjueårsalderen og oppover som var skikket til å utføre militærtjeneste. Omkring 39 år senere hadde det tilsvarende tallet falt litt, til 43 730. – 4Mo 1: 2, 3, 20, 21; 26: 5–7.

I Israels leir lå Rubens stamme på sørsiden av tabernaklet, mellom etterkommerne av Simeon og Gad. I marsjordenen fulgte denne avdelingen på tre stammer, med Ruben i spissen, etter den avdelingen som bestod av de tre stammene Juda, Jissakar og Sebulon. (4Mo 2: 10–16; 10: 14–20) Det var også i denne rekkefølgen stammene frambar sine offergaver ved innvielsen av tabernaklet. – 4Mo 7: 1, 2, 10–47.

Da levitten Korah gjorde opprør mot Moses, sluttet tre rubenitter seg til ham i opprøret. Det var On, sønn av Peleth, og Datan og Abiram, som var sønner av Eliab. Disse anklaget Moses for å forsøke å «spille fyrste» over dem og for å unnlate å føre dem til ’noe land som fløt med melk og honning’. Nemuel, som var bror til Datan og Abiram, deltok tydeligvis ikke i opprøret. (4Mo 16: 1, 12–14; 26: 8, 9) Jehova viste at opprøret i virkeligheten var et uttrykk for mangel på respekt for ham, idet han fikk jorden til å åpne seg og sluke opprørerne og familiene deres levende  sammen med alle eiendelene deres. – 4Mo 16: 23–33; 5Mo 11: 6; se ABIRAM nr. 1.

Tildeling av arvelodd. Kort tid før israelittene gikk inn i det lovte land, bad stammene Ruben og Gad om å få tildelt et område øst for Jordan som arvelodd, et område som var blitt erobret fra de to kongene Sihon og Og. De mente at dette var et ideelt område for dem fordi de hadde svært mange dyr. Moses innfridde dette ønsket og tildelte området til disse to stammene og halve Manasse stamme på den betingelse at stammenes kampdyktige menn fulgte med over Jordan og hjalp de andre stammene med å erobre Kanaan, et vilkår som Ruben, Gad og halve Manasse villig godtok. – 4Mo 32: 1–38; Jos 1: 12–18; 4: 12, 13; 12: 6; 13: 8–10.

Grensene for Rubens arvelodd ble dermed fastsatt allerede før israelittene gikk over Jordan; Moses tildelte den sørlige delen av Sihons rike til Rubens stamme. Området strakte seg fra Arnon-elvedalen, en naturlig grense mot Moab i sør, til like nord for Dødehavet, hvor grensen mot Gads stammes område gikk. (4Mo 34: 13–15; 5Mo 3: 12, 16; 29: 8; Jos 13: 15–23; 18: 7) I øst grenset Rubens område mot Ammon, mens Dødehavet og Jordan-elven dannet vestgrensen. (Jos 15: 1, 6; 18: 11, 17) En av de seks tilfluktsbyene, Beser, lå i Rubens område. Denne byen og noen andre byer i Rubens område ble skilt ut for levittene. – 5Mo 4: 41–43; Jos 20: 8; 21: 7, 36; 1Kr 6: 63, 78, 79.

Moses befalte at når israelittene var kommet inn i Kanaans kjerneområde, skulle Rubens stamme, sammen med Gad, Asjer, Sebulon, Dan og Naftali, være representert på Ebal-fjellet, hvor man skulle framsi en rekke forbannelser, mens de andre stammene skulle ha sine representanter på Garisim-fjellet, hvor man skulle framsi velsignelser. (5Mo 27: 11–13) Etter at Moses hadde gitt disse instruksene, velsignet han Ruben og de andre stammene. Til rubenittene sa han: «Måtte Ruben leve og ikke dø ut, og måtte hans menn ikke bli få.» – 5Mo 33: 1, 6.

Da Josvas felttog i Kanaan var over, kalte Josva sammen de væpnede styrkene fra Ruben, Gad og halve Manasse, roste dem for at de hadde holdt sitt løfte til Moses, og sendte dem så hjem med en velsignelse. (Jos 22: 1–8) Da de kom til Jordan, bygde de et meget stort alter på vestbredden, en handling som ble misforstått og kunne ha ført til et brudd med de andre stammene og til og med til borgerkrig. Men da de forklarte at det ikke skulle frambæres ofre på alteret, men at det ganske enkelt skulle være et vitne om trofasthet mellom stammene på hver side av Jordan, fikk alteret et navn, sannsynligvis «Vitne», for, som de sa: «Det er et vitne mellom oss om at Jehova er den sanne Gud.» – Jos 22: 9–34.

Senere historie. Da Barak og Debora mange år senere sang en mektig seierssang, mintes de at rubenittene hadde unnlatt å følge dem i kampen mot Sisera. «Blant Rubens avdelinger var hjertets ransakelser store» på grunn av dette. (Dom 5: 15, 16) På Sauls tid slo Rubens stamme seg sammen med nabostammene og vant en stor seier over hagrittene og deres forbundsfeller, «for det var til Gud de ropte om hjelp i krigen, og han bønnhørte dem fordi de satte sin lit til ham». (1Kr 5: 10, 18–22) Deretter var rubenittene med på å bosette seg i hagrittenes område, og det bodde tydeligvis rubenitter der inntil assyrerne underla seg Israel på 700-tallet f.v.t., da rubenittene var blant de første som ble ført i landflyktighet. (1Kr 5: 6, 22b, 26) Enkeltpersoner som tilhørte Rubens stamme, og også stammen som et hele blir nevnt i beretningen om David, både i forbindelse med tiden før han ble konge, og i forbindelse med hans regjeringstid. – 1Kr 11: 26, 42; 12: 37, 38; 26: 32; 27: 16.

I profetier. I de profetiske bøkene Esekiel og Åpenbaringen, som er skrevet i symbolske vendinger, inntar Ruben en viktig plass blant stammene. Esekiel så for eksempel i et syn en spesiell landstripe, kalt «bidraget», mellom stammenes områder. Her så han Jehovas tempel, byen Jehova-Sjammah («Jehova er der») og områder som tilhørte prestene og levittene, og dessuten områder som tilhørte høvdingen. Umiddelbart nord for denne landstripen lå Juda, og nord for Juda igjen lå Ruben. (Ese 48: 6–22, 35) Rubens port på nordsiden av Jehova-Sjammah, den hellige by, lå dessuten ved siden av Judas port. (Ese 48: 31) Og i Johannes’ syn angående beseglingen av det åndelige Israels tolv stammer blir Ruben nevnt som nummer to, etter Juda stamme. – Åp 7: 4, 5.