Før i tiden sådde man gjerne ved å spre såkornet utover et jordstykke for hånd. Såmannen hadde såkornet i en fold i kledningen sin eller i en beholder. Han strødde kornet utover foran seg med en lang, feiende bevegelse med hånden. I Israel varte såtiden omtrent fra oktober til begynnelsen av mars, idet forskjellige slags korn og frø ble sådd i tur og orden.

Jehovas velsignelse. Det er Jehova som sørger for såkorn og står bak vekstprosessen, og det er han som gir solskinn og regn og derved gjør det mulig at marken frambringer mange ganger så mye som det kvantum som blir sådd. (2Sa 23: 3, 4; Jes 55: 10) Alle mennesker, både rettferdige og urettferdige, nyter på denne måten godt av Skaperens godhet. – Mt 5: 45; Apg 14: 15–17.

Jehova Gud fører imidlertid ikke i alminnelighet en spesiell kontroll med de faktorene som gjør det mulig at planter vokser. Det hender derfor at onde mennesker får en rik høst, mens rettferdige får sin avling redusert eller ødelagt på grunn av ugunstige omstendigheter. – Jf. Job 21: 7–24.

På den annen side er det slik at Jehova, når det tjener hans hensikt, kan velsigne en såmann og gi ham en god avling eller også sørge for at høsten blir dårlig, avhengig av om såmannen er trofast og lydig mot Ham eller ikke. Jehova hadde for eksempel til hensikt å gjøre Israel til et stort og tallrikt folk i det lovte land, og han velsignet derfor sine lydige tjenere i rikt mål. Da Isak oppholdt seg i Kanaan, ble han så rikt velsignet av Jehova at han fikk opptil hundre mål korn for hvert mål han sådde, til tross for at han ble plaget av landets innbyggere. – 1Mo 26: 12.

Israelittenes åndelige tilstand hadde avgjørende betydning for hvor stor avling de fikk. Før de gikk inn i det lovte land, sa Jehova til dem:  «Hvis dere fortsetter å vandre etter mine forskrifter og å holde mine bud og dere virkelig følger dem, da skal . . . treskingen hos dere . . . sannelig vare til druehøsten, og druehøsten vil vare til såingen.» Avlingene ville bli så store at innhøstningen ikke ville være ferdig før tiden var inne til å så på nytt. (Jf. Am 9: 13.) På den annen side advarte Gud dem og sa: «Hvis dere ikke lytter til meg og ikke følger alle disse bud, . . . kommer [dere] simpelthen til å så deres korn til ingen nytte, ettersom deres fiender med sikkerhet kommer til å spise det opp.» Og han tilføyde: ’Deres jord vil ikke gi sin grøde.’ (3Mo 26: 3–5, 14–16, 20; jf. Hag 1: 6.) Senere, på profeten Jeremias tid, gikk det slik Jehova hadde sagt i sin advarsel. Jehova gav da følgende beskrivelse av de dårlige forholdene de opplevde: «De har sådd hvete, men torner har de høstet.» – Jer 12: 13.

Israels lover om såing. I den loven som ble gitt ved Moses, sa Gud at landet skulle bli tilsådd i seks år, men at ingen såing eller høsting skulle finne sted i det sjuende året (sabbatsåret) eller i jubelåret. (2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 3, 4, 11) Dette tjente til å sette israelittenes tro på prøve og gav dem mer tid til å beskjeftige seg med åndelige ting. Det var også bra for jorden.

Ettersom landet tilhørte Jehova, var det i en viss forstand hellig, og hans folk var hellig. Israelittene måtte derfor være påpasselige så de unngikk enhver form for besmittelse. Hvis et dødt urent dyr, for eksempel en død rotte eller øgle, falt på våte plantefrø, ble frøene urene og skulle ikke brukes, men hvis frøene var tørre, var de rene. Dette skyldtes utvilsomt at fuktigheten ville bidra til at urenheten spredte seg gjennom alle frøene. – 3Mo 11: 31, 37, 38.

Det var dessuten ikke tillatt å så en blanding av forskjellige slags sæd, men det var tillatt å så forskjellige slags frø på samme åker hvis hvert slag hadde sitt eget, atskilte felt. (3Mo 19: 19; Jes 28: 25) Dette kan ha vært en påminnelse til israelittene om at de som Guds folk under hans kongedømme skulle holde seg atskilt fra andre folk. Hvis en israelitt brøt denne loven og blandet to slags sæd, ble hele avlingen ’noe som var viet’. Det skulle tilfalle helligdommen. – 5Mo 22: 9; jf. 3Mo 27: 28; 4Mo 18: 14.

Brukt billedlig. En av salmistene gav en billedlig beskrivelse av Jehovas omsorg for og velsignelse av den resten som vendte tilbake fra Babylon. Han skrev: «De som sår med tårer, skal høste med gledesrop. Den som ufortrødent går ut, endog gråtende, og bærer med seg en sekk full av såkorn, skal med sikkerhet komme inn med et gledesrop, bærende på sine kornband.» (Sl 126: 1, 5, 6) De som drog tilbake fra Babylon, gledet seg over at de hadde fått friheten tilbake, men de kan ha grått når de sådde korn i forsømt jord som ikke hadde vært dyrket på 70 år. Jehova hadde imidlertid ført dem tilbake for sitt navns skyld, og de som ufortrødent gikk ut og sådde og gav seg i kast med gjenreisningsarbeidet, fikk nyte frukten av sitt strev. Da arbeidet med å gjenoppbygge templet opphørte en viss tid, holdt Jehova tilbake landets grøde, men gjennom profetene Haggai og Sakarja ble folket igjen ansporet til virksomhet og oppnådde på nytt Jehovas gunst. – Hag 1: 6, 9–11; 2: 15–19.

Jehova benytter såing og vekst som et bilde på hvor virkningsfullt og pålitelig hans ord er. – Jes 55: 10, 11.

Flid og gavmildhet. Salomo framsatte et prinsipp i forbindelse med det å være raus og arbeidsom. Han skrev: «Den som akter på vinden, kommer ikke til å så; og den som ser på skyene, kommer ikke til å høste.» En som holder seg tilbake og venter på at det skal komme en tid da han synes at alt ligger perfekt til rette for det arbeidet Gud har pålagt ham, eller som søker en unnskyldning for å unnlate å utføre det, vil ikke få noe fra Gud. Salomo anbefaler flid, for han sier videre at det er Gud «som gjør alle ting», og at menneskene ikke er klar over alle Guds måter å virke på. Derfor gir han følgende råd: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes, enten her eller der, eller om begge deler vil være like gode.» – For 11: 4–6.

Apostelen Paulus tenker øyensynlig i de samme baner når han ansporer de kristne i Korint til gavmildhet i forbindelse med å yte hjelp til brødrene i Jerusalem, som led nød og hadde mistet mange av sine eiendeler under den forfølgelsen jødene hadde utsatt dem for. Paulus sa: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig. . . . Gud er dessuten i stand til å la all sin ufortjente godhet strømme over overfor dere, for at dere, samtidig som dere alltid fullt ut har tilstrekkelig til å klare dere i alt, skal ha rikelig til enhver god gjerning. . . . Han som rikelig forsyner såmannen med korn til å så og brød til å spise, han skal forsyne dere med såkorn og mangedoble det og la fruktene av deres rettferdighet øke.» Deretter peker Paulus på de gode resultatene dette medfører i tillegg til Guds gunst og materiell velstand, nemlig at en slik gavmildhet framkaller takksigelse til Gud og fører til at Gud blir æret, samtidig med at de som blir hjulpet, blir fylt med kjærlighet til dem som yter hjelpen,  og ber for disse. Dette får også kjærligheten i menigheten til å vokse. – 2Kt 9: 6–14.

Forkynnelsen av det gode budskap. Jesus Kristus sammenlignet det å forkynne ordet, det gode budskap om Riket, med det å så. Han var den som i første rekke sådde Rikets sannheter, og døperen Johannes hadde også virket som såmann. Jesu disipler ble sendt ut for å høste på de markene som var blitt tilsådd, og som var hvite til innhøstning. Han sa derfor til dem: «Allerede nå får den som høster, lønn og samler frukt til evig liv, så den som sår, og den som høster, kan glede seg sammen. . . . Én er den som sår, og en annen den som høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe strev med. Andre har strevd [med å så], og dere har gått inn til nytten av deres strev [ved å høste].» – Joh 4: 35–38.

Også i illustrasjonen om såmannen sammenlignet Jesus forkynnelsesarbeidet med såing. Såkornet i denne lignelsen er «ordet om riket». Jesus pekte på at de forholdene sæden blir sådd under, kan ha betydning for om den spirer og gror i menneskenes hjerte. – Mt 13: 1–9, 18–23; Lu 8: 5–15.

Hveten og ugresset. I en annen illustrasjon sammenlignet Jesus seg med en som sår god sæd, og han sa at den gode sæd er «rikets sønner». En annen såmann, en fiende som sår ugress i åkeren, er Djevelen. Det er åpenbart at Jesus her forutsa at det skulle komme et frafall som ville innebære at det innenfor den kristne menighet skulle stå fram noen mennesker som med urette gav seg ut for å være Guds tjenere, men som forsøkte å besmitte menigheten og lede disiplene på avveier. – Mt 13: 24–30, 36–43; jf. Apg 20: 29; 2Kt 11: 12–15; 2Te 2: 3–9; 1Ti 4: 1; 2Ti 4: 3, 4; 2Pe 2: 1–3.

Om å ’så med henblikk på kjødet’. Etter at apostelen Paulus har beskrevet åndens frukt og kjødets gjerninger og oppfordret alle til å prøve sin egen gjerning, sier han: «Bli ikke villedet: Gud kan ikke holdes for narr. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse av sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv av ånden.» – Ga 5: 19–23; 6: 4, 7, 8.

Et eksempel på hva det vil si å så med henblikk på kjødet, og hva det fører til, blir nevnt av Paulus i Romerne 1: 24–27. Andre eksempler har man i den utuktige mannen i Korint som gjorde seg skyldig i incest (blodskam), og i Hymeneus og Aleksander, som agiterte for uren lære og handlet bespottelig, og som ble overgitt til Satan «til kjødets tilintetgjørelse», det vil si for at slike kjødelige elementer skulle bli fjernet fra menigheten. – 1Kt 5: 1, 5; 1Ti 1: 20; 2Ti 2: 17, 18.

Undervisning av og omsorg for menigheten. Da Paulus skrev til menigheten i Korint, sammenlignet han den undervisning og hjelp han hadde gitt menigheten, med det å så, og han forklarte at han på grunn av sine ytelser hadde rett til å få materielle goder fra menigheten som en hjelp til å fortsette sin tjeneste. Men han gjorde ikke bruk av denne retten, for at han ikke skulle legge noen hindring i veien for det gode budskap. – 1Kt 9: 11, 12.

Akkurat som en jordbruker sår sæd i fred, blir også det gode budskap sådd i fred, uten krangel, splid, spetakkel og maktbruk. De som sår, er fredelige mennesker, ikke kranglevorne, stridslystne eller oppfarende. Det må være fredelige forhold i den kristne menighet for at såingen skal resultere i rettferdighets frukt. – Jak 3: 18.

Oppstandelsen. Da Paulus redegjorde for oppstandelsen til liv i himmelen, sammenlignet han det at et fysisk legeme blir begravet, med at et korn blir sådd. Han skrev: «Noen vil likevel si: ’Hvordan skal de døde bli oppreist? Ja, med hva slags legeme kommer de?’ Du ufornuftige menneske! Det du sår, blir ikke gjort levende uten at det først dør; og når det gjelder det du sår, sår du ikke det legemet som skal bli til, men et nakent korn, det kan være av hvete eller av et hvilket som helst av de andre kornslagene; men Gud gir det et legeme slik som det har behaget ham, og til hvert av såkornene dets eget legeme. . . . Og det er himmelske legemer og jordiske legemer . . . Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det blir oppreist i uforgjengelighet. . . . Det blir sådd et fysisk legeme, det blir oppreist et åndelig legeme. . . . For dette forgjengelige må ikle seg uforgjengelighet, og dette dødelige må ikle seg udødelighet.» – 1Kt 15: 35–53.

De som er blitt utvalgt av Gud til å være hans Sønns medarvinger og oppnå uforgjengelighet og udødelighet, må dø og gi avkall på sitt kjødelige legeme for å kunne få et himmelsk legeme i en oppstandelse. Dette kan sammenlignes med at et korn som blir sådd og «dør», det vil si går i oppløsning, er helt annerledes i form og utseende enn den planten som vokser opp av det.

Den såing som er nevnt i Jesaja 28: 24, og dens billedlige betydning, blir omtalt i artikkelen PLØYING.