Det hebraiske ordet ben og det greske ordet huiọs, som begge betyr «sønn», blir ofte brukt i en videre betydning enn bare som en betegnelse på en persons direkte mannlige avkom. Betegnelsen «sønn» kan bli brukt om en adoptivsønn (Joh 1: 45; He 11: 24), om en etterkommer, for eksempel en sønnesønn eller en sønnesønns sønn (2Mo 1: 7; 2Kr 35: 14; Jer 35: 16; Mt 12: 23), og om en svigersønn. – Sml. 1Kr 3: 17 med Lu 3: 27 (Sjealtiel var etter alt å dømme Jekonjas sønn og Neris svigersønn). Se også Lu 3: 23, hvor det står at Josef var «sønn av Heli», mens han åpenbart var hans svigersønn. (Her forekommer ikke ordet huiọs, «sønn», i den greske teksten, men det er underforstått.)

En mann ble ofte tiltalt og omtalt som sønn av den og den. Det kunne enten være hans fars navn eller en forfaders navn som ble oppgitt for at det skulle være klart hvilken mann det var snakk om. David ble for eksempel kalt «Isais sønn». (1Sa 22: 7, 9) Det hebraiske ordet ben og det arameiske ordet bar, som begge betyr «sønn», ble ofte knyttet til farens navn som en forstavelse, slik at sønnen fikk et tilnavn, som for eksempel Bar-Jesus («sønn av Jesus»). (Apg 13: 6) I noen oversettelser blir forstavelsen ikke oversatt, i andre blir den oversatt i de fleste tilfeller, og i atter andre blir oversettelsen angitt i margen. Forstavelsen kunne også bli gjort til en del av navnet på grunn av omstendighetene i forbindelse med barnets fødsel. Dette gjelder for eksempel navnet Ben-Ammi, som betyr «sønn av mitt folk (dvs. mine slektninger)», altså ikke sønn av fremmede, og navnet Ben-Oni, som betyr «min sorgs sønn», et navn Benjamin fikk av sin døende mor, Rakel. – 1Mo 19: 38; 35: 18.

Ordet «sønner» blir også ofte brukt som et ledd i en beskrivelse, som i følgende eksempler:  «orientalerne» (bokst.: «Østens sønner» [1Kg 4: 30; Job 1: 3, NW, fotn.]); ’de salvede’ (bokst.: «oljens sønner» [Sak 4: 14, NW, fotn.]); «profetsønnene» (et uttrykk som angir at de hørte med til gruppen av profeter [1Kg 20: 35]); «en av salveblanderne» (bokst.: «en sønn av salveblanderne» [Ne 3: 8]); «tidligere landflyktige» («landflyktighetens sønner» [Esr 10: 7, 16, NW, fotn.]); «udugelige menn», uslinger («belials sønner» [1Sa 2: 12, NW, fotn.]). De som følger en bestemt handlemåte eller legger bestemte egenskaper for dagen, blir blant annet kalt «Den Høyestes sønner», «lysets sønner og dagens sønner», «rikets sønner», «den ondes sønner», «Djevelens sønn» og «ulydighetens sønner». (Lu 6: 35; 1Te 5: 5; Mt 13: 38; Apg 13: 10; Ef 2: 2) Med henblikk på den dom eller det resultat som kan vente enkelte på grunn av deres atferd, kan de likeledes bli kalt «en som er hjemfallen til Gehenna» (bokst.: en Gehennas sønn), og «tilintetgjørelsens sønn». (Mt 23: 15; Joh 17: 12; 2Te 2: 3) Jesaja, som profeterte om hvordan Gud skulle tukte Israel, kalte israelittene «mine treskede, og sønn av min treskeplass». – Jes 21: 10.

Engler, som er skapt av Gud, blir kalt «Guds sønner». (Job 1: 6; 38: 7) Adam var en «Guds sønn» fordi han var skapt av Gud. (Lu 3: 38) De dommerne og herskerne i Israel som Guds ord var rettet mot, ble kalt «Den Høyestes sønner», utvilsomt fordi de representerte Guds styre gjennom sine embeter, selv om de hadde overtrådt Guds lov. (Sl 82: 6) De som Gud utvelger til å være medarvinger med hans Sønn, Jesus Kristus, blir kalt «Guds sønner». – Ro 8: 14–17.

Et sterkt ønske om mannlig avkom. I fortiden hadde ektepar et sterkt ønske om å få mannlig avkom. (1Mo 4: 1, 25; 29: 32–35) Salmisten uttrykte det slik: «Sønner er en arv fra Jehova. . . . Som piler i en veldig manns hånd, slik er ungdoms sønner. Lykkelig er den sunne og sterke mann som har fylt sitt kogger med dem.» (Sl 127: 3–5) Gjennom sønnene ble ættelinjen sikret. Forfedrenes navn ble bevart i kommende generasjoner, og nedarvet jordeiendom ble i familien. (4Mo 27: 8) Israelittiske kvinner ønsket seg sønner, kanskje i håp om at en av deres sønner ville vise seg å være den «ætt» som skulle bli til velsignelse for menneskene i samsvar med Guds løfte til Abraham. (1Mo 22: 18; 1Sa 1: 5–11) Da tiden var inne til det, henvendte engelen Gabriel seg til Maria, en jomfru av Juda stamme, og tiltalte henne som «du høyt begunstigede». Han sa videre: «Du skal unnfange i ditt morsliv og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn; og Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone.» – Lu 1: 28, 31, 32; se også GUDS SØNN(ER).