En hvileperiode som kjennetegnes av at den bevisste aktivitet opphører. Menneskene trenger søvn for å opprettholde liv og helse. Fordi Jesus var fullt klar over hvor viktig det er med hvile, var han opptatt av at hans disipler skulle få tid til å hvile seg. (Mr 6: 31) Det som blir sagt om Jesus selv, viser at også fullkomne mennesker trenger hvile og søvn. – Jf. Mr 4: 38.

Hardt arbeid (For 5: 12), en ren samvittighet (jf. Sl 32: 3–5) og det at man er fri for unødig bekymring og dessuten setter sin lit til Jehova (Sl 3: 5; 4: 8; Ord 3: 24–26), kan i høy grad bidra til at man sover godt og blir uthvilt. Tjenere for Gud som er tilfreds med å ha det nødvendige til livets opphold (jf. 1Ti 6: 8), behøver ikke å bruke så mye tid på slit og strev at de gir avkall på nødvendig søvn og likevel ikke høster virkelig gagn av sitt arbeid. – Jf. Sl 127: 1, 2.

Naturligvis hender det at Guds tjenere har søvnløse netter. Hvis det ikke skyldes sykdom eller andre problematiske omstendigheter, kan det kanskje komme av at de bekymrer seg for noen av sine trosfeller eller tenker på hva de kan gjøre for å fremme den sanne tilbedelse. (2Kt 6: 3–5; 11: 23, 27; jf. Sl 132: 3–5, hvor det ikke hentydes til bokstavelig søvn, men til det å ta det med ro og slutte å arbeide med en sak.) Men Guds tjenere behøver ikke å bekymre seg unødig om materielle eiendeler, slik at det går ut over deres søvn. (For 5: 12; jf. Mt 6: 25–34.) På den annen side finner ugudelige og onde mennesker tilfredsstillelse i å gjøre ondt. «De får ikke sove hvis de ikke får gjort noe ondt, og deres søvn er tatt fra dem hvis de ikke får noen til å snuble.» – Ord 4: 16.

Selv om søvn er viktig, bør man ikke ’elske søvn’. (Ord 20: 13) «Latskap får en til å falle i dyp søvn» og gjør en uvirksom når en heller burde utrette noe. (Ord 19: 15) De som foretrekker å sove eller være uvirksomme når de burde arbeide, har slått inn på en vei som til slutt fører til fattigdom. – Ord 6: 9–11; 10: 5; 24: 33, 34.

I motsetning til mennesker blir Jehova Gud ikke trett og døsig, slik at han må sove. Hans tjenere kan derfor være forvisset om at han til enhver tid kan gi dem den hjelp de trenger. (Sl 121: 3, 4) Det hender imidlertid at han blir sammenlignet med en som sover, men bare når han av gode grunner holder seg tilbake fra å gå til handling, for eksempel til gagn for dem som utgir seg for å være hans folk, men som viser seg å være troløse. – Sl 44: 23; 78: 65.

Om ikke å sove i åndelig forstand. Apostelen Paulus ansporet de kristne i Roma til å være våkne og ikke sove eller være uvirksomme eller likegyldige med hensyn til sitt ansvar. Han skrev: «Dere kjenner tiden, at det allerede er den time da dere må våkne opp av søvne, for vår frelse er nærmere nå enn da vi ble troende. Natten er langt fremskreden; dagen er kommet nær. La oss derfor legge av de gjerninger som hører mørket til, og la oss ikle oss lysets våpen. La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i vill festing og fyllelag, ikke i ulovlig omgang og løsaktig oppførsel, ikke i strid og skinnsyke.» (Ro 13: 11–13; jf. Ef 5: 6–14; 1Te 5: 6–8; Åp 16: 15.) De som deltar i urette handlinger eller utbrer falsk lære, sover med hensyn til det som er rettferdig, og må våkne opp hvis de skal få Guds godkjennelse.

Døden sammenlignet med søvn. Det er påvist at menneskenes søvn foregår i forskjellige sykluser. En søvnsyklus består av en periode med dyp søvn etterfulgt av en periode med lettere søvn. Det er meget vanskelig å vekke mennesker som befinner seg i en fase med dyp søvn. De vet overhodet ikke hvor de er, og hva som skjer omkring dem. Det er ingen bevisst aktivitet hos dem. På tilsvarende måte sies det om de døde at de «vet slett ingen ting». (For 9: 5, 10; Sl 146: 4) Døden kan derfor sammenlignes med søvn. Dette gjelder for både mennesker og dyr. (Sl 13: 3; Joh 11: 11–14; Apg 7: 60; 1Kt 7: 39; 15: 51; 1Te 4: 13) Salmisten skrev: «Ved din refselse, Jakobs Gud, har både vognstyreren og hesten falt i dyp søvn.» (Sl 76: 6; jf. Jes 43: 17.) Hvis det ikke hadde vært slik at Gud har til hensikt å vekke mennesker opp av dødens søvn, ville de aldri våkne mer. – Jf. Job 14: 10–15; Jer 51: 39, 57; se OPPSTANDELSE.

«Død» og «søvn» kan også bli nevnt som to motsetninger. Kristus Jesus sa om en død pike: «Den lille piken er ikke død, men hun sover.» (Mt 9: 24; Mr 5: 39; Lu 8: 52) Ettersom han aktet å føre henne tilbake fra døden, kan han ha ment at piken ikke hadde opphørt å eksistere for bestandig, men ville bli som en som var blitt vekket opp av søvnen. Denne piken var heller ikke blitt begravet, og hun hadde ikke vært død så lenge at hennes legeme hadde begynt å gå i forråtnelse, slik tilfellet var med Lasarus’ legeme. (Joh 11: 39, 43, 44) Jesus kunne uttale seg slik på grunnlag av den myndighet han hadde fått av sin Far, han som «gjør de døde levende og kaller de ting som ikke er, som om de var». – Ro 4: 17; jf. Mt 22: 32.

Det er verdt å merke seg at uttrykket «sove» i Bibelen blir brukt om dem som dør på grunn av  den død som er nedarvet fra Adam. De som dør den «annen død», blir ikke omtalt som om de sover. Det framgår derimot av Bibelen at de er fullstendig utslettet, tilintetgjort for alltid, som om de er brent opp av en ild som ikke kan slokkes. – Åp 20: 14, 15; jf. He 10: 26–31, hvor den død som rammet dem som brøt Moseloven, blir nevnt som en motsetning til den langt strengere straff som blir utmålt til kristne som med vilje begynner å praktisere synd; He 6: 4–8.