En gjennomsiktig eller gjennomskinnelig edelsten; en varietet av mineralet korund. Safirer finnes i mange farger, men de som har dypblå fargetoner, er høyest verdsatt. De safirene som er omtalt i Bibelen, var øyensynlig blå.

En av steinene i øversteprestens ’domsbryststykke’ var en safir. – 2Mo 28: 15–18; 39: 11.

Job, som levde i tiden omkring 1600-tallet f.v.t., beskrev de anstrengelsene som ble gjort av folk som gravde dype sjakter for å finne gull og edelstener, og han nevnte safiren blant de sjeldne steinene som ble funnet. Men uansett hvor verdifulle safirene er, og hvor vanskelige de er å få tak i, sa Job også at visdommen er langt mer verd, og at den ikke kan betales med slike steiner. – Job 28: 4–6, 12, 16.

Brukt billedlig. Edelstenenes vakre glans og deres behagelige, betagende og imponerende virkning på en som betrakter dem, har fått en billedlig anvendelse i beskrivelser av syner av Guds herlighet. Etter at lovpakten var opprettet, fikk Moses, Aron, Nadab, Abihu og 70 av Israels eldste et syn av Jehova. I dette synet var det under hans føtter «noe som så ut som et arbeid av safirheller og som himlene selv i renhet». (2Mo 24: 8–11) I syner av Jehovas herlighet fikk Esekiel to ganger se «noe som lignet en trone», og som «så ut som safirstein». – Ese 1: 1, 26–28; 10: 1–4.

Da Jehova som Sions ektemann og eier talte om at Sion skulle bli gjenreist og forskjønnet, sa han: «Jeg vil legge din grunnvoll med safirer.» (Jes 54: 5, 11) I apostelen Johannes’ syn av det himmelske nye Jerusalem blir det likeledes åpenbart at en av dets grunnsteiner var en safir. – Åp 21: 2, 19.