(Sạlomo) [fra en rot som betyr «fred»].

En sønn av kong David i Judas slektslinje; konge over Israel fra 1037 til 998 f.v.t. Etter å ha fortalt at den sønnen David og Batseba fikk som følge av sitt ekteskapsbrudd, ble syk og døde, sier Bibelen: «Og David begynte å trøste sin hustru Batseba. Og han gikk inn til henne og lå med henne. Med tiden fødte hun en sønn, og han fikk navnet Salomo. Og Jehova elsket ham. Han sendte derfor bud ved profeten Natan og gav ham navnet Jedidja, for Jehovas skyld.» (2Sa 12: 24, 25) Salomo fikk senere tre helbrødre: Sjimea, Sjobab og Natan. – 1Kr 3: 5.

Jehovas løfte til David. Før Salomo ble født, hadde Jehova åpenbart for David at han skulle få en sønn som skulle få navnet Salomo, og at denne sønnen skulle bygge et hus for Jehovas navn. Det at sønnen også fikk navnet Jedidja (som betyr «elsket av Jah»), tjente tydeligvis som et tegn til David på at Jehova nå hadde velsignet ekteskapet med Batseba, og at han godkjente avkommet. Men det var ikke dette navnet sønnen ble kjent ved. Navnet Salomo (avledet av en rot som betyr «fred») refererte utvilsomt til den pakten Jehova hadde inngått med David hvor han sa at David, som hadde utgytt mye blod i krig, ikke skulle bygge Jehovas hus, slik det lå ham på hjertet å gjøre. (1Kr 22: 6–10) Ikke så å forstå at det hadde vært galt av David å føre krig, men Jehovas forbilledlige rike var i bunn og grunn et fredelig og fredsfremmende rike; hensikten med krigføringen var å utrydde ondskap og fjerne dem som stod Jehovas overherredømme imot, å utvide Israels grenser til landet omfattet hele det området som Gud hadde fastsatt, og å legge grunnlaget for rettferdighet og fred. Davids kriger utrettet dette for Israel. Salomos styre var i det store og hele fredelig.

Adonjas forsøk på å overta tronen. Etter at Salomos fødsel er omtalt, nevnes Salomo neste gang i den bibelske beretning i forbindelse med at David er blitt gammel. Utvilsomt på grunn av Jehovas løfte hadde David sverget overfor Batseba at det var Salomo som skulle etterfølge ham på tronen. Dette kjente profeten Natan til. (1Kg 1: 11–13, 17) Det blir ikke sagt noe om hvorvidt  Salomos halvbror Adonja kjente til denne eden eller visste at det var dette som var Davids hensikt. I hvert fall prøvde Adonja å overta tronen på en måte som lignet på det forsøket Absalom tidligere hadde gjort. Fordi kongen var skrøpelig, og fordi han selv hadde støtte hos hærføreren Joab og presten Abjatar, var han kanskje sikker på at han skulle lykkes. Det var ikke desto mindre en forrædersk handling, et forsøk på å tilrane seg tronen mens David ennå levde, uten verken Davids eller Jehovas godkjennelse. Adonjas fordekthet kom også til uttrykk ved at han arrangerte en ofring ved En-Rogel hvor han hadde tenkt å la seg utrope til konge, og innbød kongens sønner og Judas menn, kongens tjenere, men utelot Salomo, profeten Natan, presten Sadok og de «veldige mennene» som hadde kjempet sammen med David, deriblant deres leder, Benaja. Dette vitner om at Adonja regnet Salomo som en rival, en hindring for gjennomføringen av planene. – 1Kg 1: 5–10.

Salomo blir konge. Profeten Natan, som alltid var trofast mot Jehova og mot David, var årvåken. Først sendte han Batseba inn til David for å underrette ham om sammensvergelsen, og så kom han selv inn og spurte kongen om han hadde gitt sin godkjennelse til at Adonja nå ble utropt til konge. David handlet raskt og besluttsomt. Han befalte Natan og presten Sadok å føre Salomo til Gihon under beskyttelse av Benaja og hans menn. Salomo skulle ri på kongens egen muldyrhoppe (dette var en stor ære; i dette tilfellet betydde det at Salomo var kongens etterfølger). (Jf. Est 6: 8, 9.) Davids instrukser ble fulgt, og Salomo ble salvet og utropt til konge. – 1Kg 1: 11–40.

Da Adonja og hans medsammensvorne hørte musikken ved Gihon, som ikke lå så langt unna, og hørte hvordan folket ropte: «Leve kong Salomo!», flyktet de i frykt og forvirring. Salomo unnlot å skjemme tronbestigelsen ved å kreve hevn, noe som utgjorde et forhåndsglimt av den fred som skulle komme til å kjennetegne hans styre. Hadde utfallet av saken blitt annerledes, ville trolig Salomo ha blitt drept. Salomo sendte nå bud til helligdommen, hvor Adonja hadde søkt tilflukt, og fikk ham ført fram for seg. Etter å ha informert ham om at han skulle få fortsette å leve med mindre det ble funnet noe ondt hos ham, lot han ham gå til sitt eget hus. – 1Kg 1: 41–53.

Davids befaling til Salomo. Før David døde, gav han Salomo en høytidelig befaling om å «oppfylle forpliktelsen overfor Jehova [sin] Gud ved å vandre på hans veier, ved å rette [seg] etter hans forskrifter, hans bud og hans rettslige avgjørelser og hans vitnesbyrd». Han gav ham dessuten instrukser om ikke å la Joab og Sjime’i «fare med fred ned til Sjeol» og om å vise kjærlig godhet mot gileaditten Barsillais sønner. (1Kg 2: 1–9) Det var trolig forut for dette David gav Salomo instrukser om byggingen av templet og gav ham den byggeplanen «som ved inspirasjon hadde kommet til ham». (1Kr 28: 11, 12, 19) David befalte Israels fyrster, som var til stede, å hjelpe hans sønn Salomo og være med på å bygge Jehovas helligdom. Ved denne anledningen salvet folket Salomo til konge for annen gang og salvet også Sadok til prest. (1Kr 22: 6–19; kap. 28; 29: 1–22) Det viste seg snart at Jehova velsignet Salomos styre, og Salomo begynte å «sitte på Jehovas trone som konge i sin far Davids sted og å ha framgang» og å «vinne styrke i sitt kongedømme». – 1Kr 29: 23; 2Kr 1: 1.

Adonjas opprørske anmodning. Det varte ikke lenge før Salomo ble nødt til å handle i samsvar med Davids instrukser angående Joab. Dette ble foranlediget av noe som Adonja gjorde; det viste seg nemlig at Adonja fortsatt hadde ærgjerrige planer, til tross for at Salomo hadde vist ham stor barmhjertighet. Adonja henvendte seg til Salomos mor, Batseba, og sa: «Du vet godt at kongedømmet skulle ha blitt mitt, og det var mot meg hele Israel hadde vendt sitt ansikt, for at jeg skulle bli konge; men kongedømmet vendte seg og kom til å tilhøre min bror, for det var på grunn av Jehova at det ble hans.» Her erkjente Adonja at det var Jehova som stod bak innsettelsen av Salomo, men den anmodningen han deretter framsatte, var enda et listig forsøk på å tilrane seg tronen. Han sa til Batseba: «Jeg ber deg, si til kong Salomo . . . at han skal gi meg Abisjag fra Sjunem til hustru.» Adonja følte kanskje at han hadde mange nok tilhengere til at han med Joabs og Abjatars støtte kunne starte et opprør og styrte Salomo hvis han fikk giftet seg med Davids pleierske (som ble ansett for å ha vært Davids medhustru, selv om David aldri hadde hatt omgang med henne). Skikken var at en avdød konges hustruer og medhustruer bare kunne bli gift med kongens rettmessige etterfølger, så det å inngå ekteskap med slike hustruer og medhustruer var ensbetydende med å gjøre krav på tronen. (Jf. 2Sa 16: 21, 22.) Da Batseba, som ikke gjennomskuet Adonjas dobbeltspill, brakte anmodningen videre til Salomo, tolket Salomo den straks som et forsøk på å oppnå kongemakten og sendte Benaja ut for å ta livet av Adonja. – 1Kg 2: 13–25.

Abjatar blir avsatt; Joab blir drept. Nå rettet Salomo oppmerksomheten mot Adonjas  medsammensvorne. Abjatar ble avsatt fra prestetjenesten som en oppfyllelse av Jehovas ord mot Elis hus (1Sa 2: 30–36), men han ble ikke drept, fordi han hadde båret Arken framfor David og hadde vært i nød sammen med ham. Sadok overtok stillingen som øversteprest etter Abjatar. I mellomtiden flyktet Joab, som hadde hørt om det Salomo hadde gjort, til helligdommen, hvor han grep fatt i alterhornene, men etter ordre fra Salomo drepte Benaja ham på stedet. – 1Kg 2: 26–35.

Sjime’i blir henrettet. Salomo tok dessuten Sjime’i i ed og påla ham visse restriksjoner, ettersom denne mannen hadde nedkalt ondt over David. Da Sjime’i omkring tre år senere overtrådte restriksjonene, fikk Salomo ham drept. Nå hadde Salomo gjort alt det som David hadde pålagt ham å gjøre. – 1Kg 2: 36–46.

Salomos kloke anmodning. Tidlig i Salomos regjeringstid frambar folket ofre på mange forskjellige ’offerhauger’, ettersom det ikke var blitt bygd noe hus for Jehovas navn – skjønt tabernaklet stod i Gibeon og paktens ark befant seg i et telt på Sion. Selv om Jehova hadde sagt at han skulle knytte sitt navn til Jerusalem, tolererte han åpenbart denne praksisen i påvente av at templet skulle bli bygd. (1Kg 3: 2, 3) I Gibeon, som var kjent som «den store offerhaugen», ofret Salomo en gang ett tusen brennofre. Her viste Jehova seg for ham i en drøm og sa: «Be om det du vil jeg skal gi deg.» I stedet for å be om rikdom, herlighet og seier over sine fiender bad Salomo om et vist, forstandig og lydig hjerte, så han kunne dømme Israel. Salomos ydmyke anmodning var til så stort behag for Jehova at Han gav ham både det han bad om, og rikdom og ære – «så det ikke vil være din like blant kongene alle dine dager». Jehova tilføyde imidlertid følgende formanende ord: «Og hvis du vandrer på mine veier ved å overholde mine forordninger og mine bud, slik som din far David vandret, vil jeg også forlenge dine dager.» – 1Kg 3: 4–14.

Da to prostituerte kvinner kort tid senere la fram en vanskelig sak om hvem av dem som var mor til et spedbarn, viste Salomo at Gud hadde gitt ham visdom til å dømme. Dette styrket i høy grad hans anseelse i folkets øyne. – 1Kg 3: 16–28.

Byggeprosjekter. (BILDER: bd. 1, s. 748, 750, 751) I sitt fjerde regjeringsår, i 1034 f.v.t., i årets andre måned (måneden siv [april/mai]), begynte Salomo å bygge Jehovas hus på Moria-fjellet. (1Kg 6: 1) Det hersket fred og ro på byggeplassen – man hørte verken hammer eller øks eller noe annet jernredskap der – ettersom steinene ble tilhogd før de ble fraktet dit. (1Kg 6: 7) Hiram, kongen i Tyrus, samarbeidet ved å skaffe til veie sedertømmer og einertømmer, som ble byttet mot hvete og olje. (1Kg 5: 10–12; 2Kr 2: 11–16) Han stilte også arbeidere til rådighet, deriblant en meget dyktig håndverker ved navn Hiram, som var sønn av en tyrisk mann og en hebraisk kvinne. (1Kg 7: 13, 14) Salomo skrev ut 30 000 mann til tvangsarbeid og sendte disse til Libanon i månedlige skift på 10 000 mann. Hvert skift var hjemme i to måneder om gangen. I tillegg til disse var det 70 000 bærere og 80 000 steinhoggere. De to sistnevnte gruppene bestod av ikke-israelitter. – 1Kg 5: 13–18; 2Kr 2: 17, 18.

Innvielsen av templet. Det veldige byggeprosjektet varte i sju og et halvt år og ble avsluttet i 1027 f.v.t., i den åttende måneden, bul. (1Kg 6: 37, 38) Det ser ut til at det tok en del tid å få alle redskapene på plass og ordne alt, for beretningen opplyser at Salomo helliget og innviet templet i den sjuende måneden, etanim, i forbindelse med løvhyttehøytiden. (1Kg 8: 2; 2Kr 7: 8–10) Innvielsen må derfor ha funnet sted i den sjuende måneden i 1026, elleve måneder etter at bygningen var ferdig, ikke i 1027, en måned før bygningen var ferdig, slik noen har oppfattet det.

Andre har framholdt den teori at innvielsen ble holdt i Salomos 24. år (1014 f.v.t.), etter at han også hadde fullført sitt eget hus og andre offentlige bygninger, et arbeid som tok over 13 år, det vil si etter totalt 20 år med byggearbeid. Dette synet støttes av den greske oversettelsen Septuaginta, hvor det i 1. Kongebok 8: 1 (3. Kongebok 8: 1 i LXX, Bagster) er skutt inn noen ord som ikke er med i den massoretiske tekst, slik at ordlyden er: «Og det skjedde da Salomo hadde fullført byggingen av Herrens hus og sitt eget hus etter tjue år, at kong Salomo samlet alle Israels eldste i Sion, for å føre Herrens paktsark ut fra Davidsbyen, det vil si Sion, i måneden atanin.» En sammenligning av beretningene i Kongebøkene og Krønikebøkene tyder imidlertid på at denne konklusjonen ikke er riktig.

Beretningen i 1. Kongebok, kapitlene 6 til 8, beskriver byggingen og fullføringen av templet og nevner så Salomos 13-årige prosjekt for oppføring av offentlige bygninger. Deretter gir den igjen en utførlig beskrivelse av byggingen av templet og det at «de tingene som var blitt helliget av hans far David», ble ført inn i templet. Etter dette omtales innvielsen. Det ser ut til at oppføringen av de offentlige bygningene bare blir nevnt parentetisk (1Kg 7: 1–8), som en avrunding og fullføring av beretningen om byggeprosjektene. Beretningen i   2. Krønikebok 5: 1–3 synes å vise mer direkte at innvielsen fant sted så snart templet var ferdig og alt inventaret var på plass, for der står det: «Til slutt var det ferdig, alt det arbeidet som Salomo skulle utføre for Jehovas hus, og Salomo begynte å føre inn de tingene som var blitt helliget av hans far David; og sølvet og gullet og alle redskapene la han blant skattene i den sanne Guds hus. Det var da Salomo gikk i gang med å kalle sammen Israels eldste og alle stammeoverhodene.» Etter en detaljert beskrivelse av hvordan prestene bar paktens ark opp fra Davidsbyen og førte den inn i templet og plasserte den der, blir innvielsen beskrevet. – 2Kr 5: 4–14; kap. 6 og 7.

Noen har trukket i tvil den oppfatning at innvielsen fant sted året etter at templet var blitt fullført, fordi 1. Kongebok 9: 1–9 sier at Jehova viste seg for Salomo etter at «kongens hus» var ferdig, og sa at han hadde hørt Salomos bønn. (Jf. 2Kr 7: 11–22.) Dette skjedde i Salomos 24. år, etter at det 20-årige byggeprogrammet var fullført. Tok det Gud tolv år å besvare den bønnen Salomo hadde bedt ved innvielsen av templet? Nei, for ved innvielsen, straks Salomo hadde bedt bønnen, «kom det ild ned fra himlene og begynte å fortære brennofferet og slaktofrene, og Jehovas herlighet fylte huset». Dette var en mektig tilkjennegivelse av at Jehova hadde hørt bønnen; det var et svar i handling, og folket anerkjente det som nettopp det. (2Kr 7: 1–3) At Gud senere viste seg for Salomo, viste at han ikke hadde glemt den bønnen Salomo hadde bedt tolv år tidligere; nå besvarte han bønnen verbalt og forsikret Salomo om at han hadde handlet og skulle handle i samsvar med den. Ved denne anledningen, som var andre gang han viste seg for Salomo, gav han også Salomo en ny formaning om å forbli trofast i likhet med sin far, David.

Salomos bønn. I sin bønn ved innvielsen av templet omtalte Salomo Jehova som den Gud som er over alt og alle, en Gud som er lojal, viser kjærlig godhet og oppfyller sine løfter. Selv om templet var et hus for Jehova, forstod Salomo at ikke engang «himlene, ja himlenes himmel», kunne romme ham. Han er den som hører og besvarer bønner, rettferdighetens Gud, den som lønner de rettferdige og fører gjengjeldelse over de onde, men tilgir syndere som angrer og vender om til ham. Han er ikke en naturgud, men han har så absolutt herredømme over naturkreftene, over dyrelivet, ja til og med over jordens nasjoner. Han er ikke bare hebreernes nasjonalgud, men er Gud for alle mennesker som søker ham. I sin bønn gav Salomo uttrykk for et ønske om at Jehovas navn måtte bli stort på hele jorden. Han viste at han hadde kjærlighet til rett og rettferdighet, til Guds folk, Israel, og til fremmede som søkte Jehova. – 1Kg 8: 22–53; 2Kr 6: 12–42.

Ved innvielsen gjorde alle prestene tjeneste; ved denne anledningen var det ingen grunn til å holde seg til de presteskiftene som David hadde innført. (2Kr 5: 11) At det var bruk for alle prestene, framgår av at det foruten kornofrene ble frambåret 22 000 stykker kveg og 120 000 sauer som brennofre og fellesskapsofre i løpet av de sju dagene høytiden varte (det hele ble avsluttet med en høytidssamling den åttende dagen). Det var så mange ofre som skulle frambæres, at det store kobberalteret viste seg å være for lite; Salomo måtte hellige en del av forgården for at det skulle bli plass til å frambære alle ofrene. – 1Kg 8: 63, 64; 2Kr 7: 5, 7.

Senere satte Salomo prestene til å utføre tjeneste på skift, avdeling for avdeling, og levittene til å utføre sine plikter, i samsvar med den ordningen David hadde innført. Fra nå av skulle alle israelittene komme sammen ved templet for å feire de årlige høytidene og bringe ofre til Jehova.

Offentlige bygninger. I løpet av de 13 årene som fulgte etter at templet var fullført, bygde Salomo et nytt kongelig palass på Moria-fjellet, like sør for templet, slik at det lå nesten helt inntil templets ytre forgård, men litt lavere. Like ved palasset bygde han Tronforhallen, Søyleforhallen og Libanon-skoghuset. Alle disse bygningene lå i det skrånende terrenget mellom toppen av tempelhøyden og den lavereliggende utløperen hvor Davidsbyen lå. Salomo bygde også et hus til sin egyptiske hustru; hun skulle ikke «bo i huset til David, Israels konge,» sa han, «for de steder som Jehovas ark er kommet til, er noe hellig». – 1Kg 7: 1–8; 3: 1; 9: 24; 11: 1; 2Kr 8: 11.

Landsomfattende byggevirksomhet. Etter at Salomo var ferdig med å oppføre de offentlige bygningene, gikk han i gang med et landsomfattende byggeprogram. Han satte etterkommere av de kanaaneerne som israelittene ikke hadde ’viet til tilintetgjørelse’ da de erobret landet, til å utføre tvangsarbeid som slaver, men ingen israelitter ble pålagt et slikt slavearbeid. (1Kg 9: 20–22; 2Kr 8: 7–10) Han gjenoppbygde og befestet Geser (som farao hadde tatt fra kanaaneerne og gitt som gave til sin datter, Salomos hustru) og også Øvre og Nedre Bet-Horon, Ba’alat og Tamar. I tillegg bygde han forrådsbyer, vognbyer og byer for hestfolket. Hele riket, også områdene øst for Jordan, nøt godt av  denne byggevirksomheten. Videre forsterket han Vollen. Og han ’fylte igjen åpningen i muren i Davidsbyen’. (1Kg 11: 27) Det kan være at det her siktes til det at han bygde (eller forsterket, eventuelt forlenget) «Jerusalems mur hele veien rundt». (1Kg 3: 1) Han befestet også Hasor og Megiddo; arkeologer har avdekket deler av meget sterke murer og befestede portanlegg som de tror er rester av Salomos festningsverker i disse byene, som i dag ligger i ruiner. – 1Kg 9: 15–19; 2Kr 8: 1–6.

Hans rikdom og herlighet. Salomo drev omfattende handel. Flåten hans førte, i samarbeid med Hirams flåte, store mengder gull fra Ofir, så vel som store mengder «algumtre» og edelstener. (1Kg 9: 26–28; 10: 11; 2Kr 8: 17, 18; 9: 10, 11) Hester og vogner ble importert fra Egypt, og handelsmenn fra hele den daværende verden brakte en overflod av varer til landet. Salomos inntekter i løpet av et år beløp seg til 666 talenter gull (ca. 1,8 mrd. kr), og da er ikke det sølvet og gullet og de andre varene som kjøpmennene brakte til landet, regnet med. (1Kg 10: 14, 15; 2Kr 9: 13, 14) Dessuten kom «alle kongene på jorden» hvert år med gaver fra sine land: gjenstander av gull og sølv, balsamolje, våpen, hester, muldyr og mye annet. (1Kg 10: 24, 25, 28, 29; 2Kr 9: 23–28) Til og med aper og påfugler ble importert på Tarsis-skipene. (1Kg 10: 22; 2Kr 9: 21) Salomo hadde etter hvert 4000 «båser med hester og vogner» (1Kg 10: 26 sier 1400 vogner) og 12 000 stridshester (el. muligens hestfolk). – 2Kr 9: 25.

Ingen konge på hele jorden var så rik som Salomo. (1Kg 10: 23; 2Kr 9: 22) Tronen hans var mer praktfull enn alt man kjente til i andre riker. Selve tronen var av elfenben kledd med rent, fint gull. Den hadde en rund baldakin baktil, det var seks trinn opp til tronen, med seks løver på hver side, og det stod dessuten en løve ved siden av hvert armlene. (1Kg 10: 18–20; 2Kr 9: 17–19) Alle kongens drikkekar var av gull, ja «det var ikke noe av sølv; det ble slett ikke regnet for noe i Salomos dager». (2Kr 9: 20) Både i Salomos hus og i templet var det harper og andre strengeinstrumenter av slikt algumtre som man aldri før hadde sett maken til i Juda. – 1Kg 10: 12; 2Kr 9: 11.

Matvarer til hoffet. Til Salomos hoff ble det for hver dag levert «tretti kor-mål [6600 l] fint mel og seksti kor-mål [13 200 l] vanlig mel, ti stykker fett kveg og tjue stykker kveg som hadde gått på beite, og hundre sauer, foruten noen hjorter og gaseller og råbukker og gjødde gjøker». (1Kg 4: 22, 23) Tolv fogder førte tilsyn med matvareleveransene, én fogd for hver måned. De førte tilsyn med hver sin del av landet. I denne forbindelse var ikke landet inndelt etter stammegrensene, men etter landbruksregioner. Forsyningene omfattet fôr til Salomos mange hester. – 1Kg 4: 1–19, 27, 28.

Dronningen av Saba besøker Salomo. En av de fornemste gjestene som kom fra et fremmed land for å se Salomos herlighet og rikdom, var dronningen av Saba. Salomos ry hadde nådd ut til «alle folkene på jorden», og hun kom reisende langveisfra «for å prøve ham med innviklede spørsmål». Hun talte til ham om «alt det som lå henne på hjertet», og «det viste seg at det ikke var noe anliggende som var skjult for kongen, og som han ikke gjorde rede for overfor henne». – 1Kg 10: 1–3, 24; 2Kr 9: 1, 2.

Da dronningen også hadde sett den prakt som preget templet og Salomos hus, og hadde sett Salomos bord, munnskjenkene, oppvarternes klesdrakt og de brennofrene som kongen regelmessig ofret ved templet, «viste det seg at det ikke var mer ånd i henne», og hun utbrøt: «Se, jeg var ikke blitt fortalt halvparten. Du har i visdom og velstand overgått det ryktet som jeg hørte.» Deretter priste hun tjenerne lykkelige fordi de tjente en slik konge. Alt dette ledet henne til å lovprise og velsigne Jehova Gud, som hadde vist sin kjærlighet til Israel ved å innsette Salomo som konge for at han skulle avsi rettslige avgjørelser og øve rettferdighet. – 1Kg 10: 4–9; 2Kr 9: 3–8.

Hun overrakte så Salomo en storslått gave: 120 talenter gull (324 mill. kr) og store mengder edelstener og balsamolje. Salomo gav på sin side dronningen alt det hun bad om, og gav henne i tillegg en meget rundhåndet gave som i verdi kanskje oversteg det hun hadde gitt ham. – 1Kg 10: 10, 13; 2Kr 9: 9, 12.

Velstanden under hans styre. Jehova velsignet Salomo med visdom, ære og rikdom så lenge han holdt fast ved den sanne tilbedelse, og hele Israels nasjon nøt Jehovas gunst. David var blitt brukt til å undertvinge Israels fiender og grunnfeste kongedømmet og sikre rikets grenser. Beretningen sier: «Og Salomo var hersker over alle rikene fra Elven [Eufrat] til filisternes land og til Egypts grense. De kom med gaver og tjente Salomo alle hans levedager.» (1Kg 4: 21) I Salomos regjeringstid var det fred. «Juda og Israel var mange, så tallrike som sandkornene som er ved havet; de spiste og drakk og gledet seg.» «Og Juda og Israel fortsatte å bo trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre, fra Dan til Be’er-Sjeba, alle Salomos dager.» – 1Kg 4: 20, 25; KART: bd. 1, s. 748.

 Salomos visdom. Beretningen sier: «Og Gud fortsatte å gi Salomo visdom og forstand i svært rikt mål og et hjerte som favnet vidt, som sanden som er på havets strand. Og Salomos visdom var mer omfattende enn alle orientalernes visdom og all Egypts visdom.» Så blir det nevnt noen andre som hadde uvanlig stor visdom: esrahitten Etan (øyensynlig en sanger på Davids tid som skrev Salme 89) og tre andre vise israelitter. Salomo var visere enn disse, ja «hans ry nådde ut blant alle nasjonene rundt omkring. Og han kunne framsi tre tusen ordspråk, og hans sanger ble ett tusen og fem». Hans kunnskap omfattet plante- og dyrelivet, og det framgår av de ordspråkene han nedskrev, og av Forkynnerens bok og Høysangen, som han også førte i pennen, at han hadde inngående kjennskap til menneskenaturen. (1Kg 4: 29–34) I Forkynneren kommer det fram at han grunnet og mediterte mye for å finne «tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord». (For 12: 10) Han opplevde mye og tilegnet seg lærdom ved å ferdes blant høy og lav og legge nøye merke til folks levevis, arbeid, mål og forhåpninger, ja menneskenes omskiftelige liv i sin alminnelighet. Han opphøyde kunnskapen om Gud og hans lover og understreket framfor alt at ’frykt for Jehova er begynnelsen til kunnskap og visdom’, og at hele den forpliktelse mennesket har, er å ’frykte den sanne Gud og holde hans bud’. – Ord 1: 7; 9: 10; For 12: 13; se FORKYNNERENS BOK.

Han viker av fra rettferdighetens vei. Så lenge Salomo var trofast i tilbedelsen av Jehova Gud, hadde han framgang. Han skrev tydeligvis sine ordspråk, Forkynnerens bok og Høysangen (og minst én av salmene, nemlig Salme 127) i den perioden da han tjente Jehova trofast. Men han begynte med tiden å sette Guds lov til side. Beretningen sier: «Og kong Salomo elsket mange fremmede hustruer foruten faraos datter: moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidonske og hetittiske kvinner, fra de nasjonene som Jehova hadde sagt dette om til Israels sønner: ’Dere skal ikke gå inn blant dem, og de på sin side skal ikke komme inn blant dere; de vil med sikkerhet bøye deres hjerte til å følge deres guder.’ Dem holdt Salomo seg til, idet han elsket dem. Og han fikk etter hvert sju hundre hustruer, fyrstinner, og tre hundre medhustruer; og hans hustruer bøyde gradvis hans hjerte. Og på den tiden da Salomo ble gammel, hadde hans hustruer bøyd hans hjerte til å følge andre guder; og det viste seg at hans hjerte ikke var helt med Jehova hans Gud, som hans far Davids hjerte hadde vært. Og Salomo begynte å vandre etter Asjtoret, sidonernes gudinne, og etter Milkom, ammonittenes avskyelighet. Og Salomo begynte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, og han fulgte ikke Jehova helt og fullt som sin far David. Det var på den tiden Salomo gikk i gang med å bygge en offerhaug for Kemosj, Moabs avskyelighet, på det fjellet som ligger foran Jerusalem, og for Molek, Ammons sønners avskyelighet. Og det samme gjorde han for alle sine fremmede hustruer, som frambrakte offerrøyk og ofret til sine guder.» – 1Kg 11: 1–8.

Selv om dette skjedde «på den tiden da Salomo ble gammel», er det ingen grunn til å anta at det skyldtes senilitet, for Salomo var nokså ung da han ble konge, og han regjerte i 40 år. (1Kr 29: 1; 2Kr 9: 30) Beretningen sier ikke at Salomo fullstendig sluttet med å tilbe ved templet og ofre der. Han prøvde tydeligvis å blande flere religioner for å gjøre sine fremmede hustruer til lags. Dette førte til at «Jehova ble forbitret på Salomo, fordi hans hjerte hadde bøyd seg bort fra Jehova, Israels Gud, som hadde vist seg for ham to ganger». Jehova lot Salomo få vite at han derfor kom til å rive en del av kongedømmet fra ham. Av respekt for David og for Jerusalems skyld ville han ikke gjøre det i Salomos levetid, men han skulle gjøre det mens Salomos sønn var konge. Salomos sønn skulle få beholde bare én stamme (foruten Juda), og det viste seg at det ble Benjamin. – 1Kg 11: 9–13.

Motstandere av Salomo. Fra nå av begynte Jehova å oppreise motstandere mot Salomo, i første rekke Jeroboam av Efraims stamme, som etter hvert, i Rehabeams regjeringstid, fikk ti stammer til å oppgi sin lojalitet mot tronen, og som grunnla det nordlige riket, som kom til å bli kalt Israel. Som ung var Jeroboam på grunn av sin arbeidsomhet blitt utvalgt av Salomo til å føre tilsyn med det pliktarbeidet som Josefs hus utførte. Andre som voldte Salomo vanskeligheter, var edomitten Hadad og Reson, en fiende av David som ble konge i Syria. – 1Kg 11: 14–40; 12: 12–15.

Det at kong Salomo trakk seg bort fra Gud, virket negativt inn på hans styre. Det ble undertrykkende, trolig fordi hans styre medførte høye, sterkt stigende utgifter som belastet økonomien. Det var dessuten misnøye blant dem som han hadde utskrevet til tvangsarbeid, og utvilsomt også blant de israelittiske oppsynsmennene som var satt over dem. Ettersom Salomo ikke lenger holdt seg helhjertet til Jehova Gud, ville ikke Jehova lenger velsigne ham og gi ham framgang og den visdom han trengte for å styre med rett og rettferdighet og løse de problemene som oppstod. Som Salomo selv hadde sagt: «Når de  rettferdige blir mange, fryder folket seg, men når den onde hersker, sukker folket.» – Ord 29: 2.

At det var en slik situasjon som oppstod, framgår tydelig av beretningen om det som skjedde kort tid etter Salomos død, mens Rehabeam var konge. Ved profeten Akija hadde Gud tidligere sendt et budskap til Jeroboam om at Gud skulle gi ham ti stammer, og om at Gud skulle bygge ham et varig hus, slik Han hadde bygd et varig hus for David, hvis han bare ville følge Hans forskrifter. Salomo hadde så prøvd å drepe Jeroboam, som flyktet til Egypt, hvor en etterfølger av faren til Salomos egyptiske hustru nå hersket. Jeroboam ble i Egypt til Salomo var død. Deretter stilte han seg i spissen for folket da det framførte en klage for Rehabeam, og da det til slutt gjorde opprør. – 1Kg 11: 26–40; 12: 12–20.

Selv om Salomo hadde vendt sitt hjerte bort fra Jehova, «la [han] seg til hvile hos sine forfedre og ble begravet i Davidsbyen, hans fars by». – 1Kg 11: 43; 2Kr 9: 31.

Jesus, Salomos rettmessige arving. Matteus følger Salomos etterkommere fram til Josef, Jesu adoptivfar, og viser derved at Jesus hadde den juridiske retten til Davids trone etter den kongelige slektslinjen. (Mt 1: 7, 16) Lukas følger Jesu avstamning bakover gjennom Heli (øyensynlig Marias far) og gjennom Natan, en annen sønn av David og Batseba, altså Salomos helbror. (Lu 3: 23, 31) De to slektslinjene møtes i Serubabel og Sjealtiel og deler seg så igjen. (Mt 1: 12, 13; Lu 3: 27) Maria, Jesu mor, stammet fra Natan, mens Josef, Jesu adoptivfar, stammet fra Salomo. Det vil si at Jesus både i kjødelig og i juridisk forstand var en etterkommer av David, med full rett til tronen. – Se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI.

Nødvendig å vokte hjertet. Så lenge Salomo fortsatte å ha «et lydig hjerte», noe han til å begynne med var svært opptatt av, nøt han Jehovas gunst og hadde framgang. Det at det til slutt gikk dårlig med ham, viser at det ikke er kunnskap, gode evner, makt, rikdom og berømmelse som er det viktigste, og at det å vende seg bort fra Jehova er ensbetydende med å kaste vrak på sin visdom. Salomos eget råd holdt stikk: «Vokt ditt hjerte mer enn alt annet som skal voktes, for ut fra det går livets kilder.» (1Kg 3: 9; Ord 4: 23) Det som skjedde med Salomo, illustrerer hvor forrædersk og desperat syndige menneskers hjerte er, og det viser også at selv det beste hjerte kan bli ledet på avveier hvis man ikke hele tiden er årvåken. Det gir god beskyttelse å elske det som Jehova elsker, hate det som han hater, og hele tiden søke hans veiledning og gå inn for å gjøre det som behager ham. – Jer 17: 9; Ord 8: 13; He 1: 9; Joh 8: 29.

Profetier om Messias. Det er mange likhetspunkter mellom Salomos styre og den store Konge Jesu Kristi forutsagte styre. Det styre som Salomo utøvde så lenge han var lydig mot Jehova, er på mange måter et forbilde på det messianske rike. Jesus Kristus, som var «mer enn Salomo», kom som en fredens mann, og han har vist seg å utføre et åndelig byggearbeid knyttet til gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse blant sine salvede disipler i Jehovas store åndelige tempel. (Mt 12: 42; 2Kt 6: 16; Joh 14: 27; 16: 33; Ro 14: 17; Jak 3: 18) Både Salomo og Jesus tilhørte Davids slektslinje. Navnet Salomo, som er avledet av en rot som betyr «fred», står godt til den herliggjorte Jesus Kristus, ’Fredsfyrsten’. (Jes 9: 6) Salomos andre navn, Jedidja, som betyr «elsket av Jah», harmonerer godt med Guds eget utsagn om sin Sønn Jesus Kristus i forbindelse med at han ble døpt: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» – Mt 3: 17.

Salme 72 er en bønn for Salomos styre: «Måtte fjellene bære fred til folket . . . I hans dager skal den rettferdige spire, og fred i overflod, inntil månen ikke er mer. Og han skal ha undersåtter fra hav til hav [øyensynlig Middelhavet og Rødehavet (2Mo 23: 31)] og fra Elven [Eufrat] til jordens ender.» – Sl 72: 3–8.

Angående Salme 72: 7 («inntil månen ikke er mer») sier Cooks Commentary: «Denne passasjen er viktig fordi den viser at salmisten tydelig så for seg en Konge hvis herredømme skulle vare til tidenes ende. Det er den som gir hele komposisjonen dens messianske karakter.» Og angående vers 8 sier han: «Kongedømmet skulle være universelt, strekke seg til jordens ender. Det israelittiske rikes utstrekning under David og Salomo var tilstrekkelig til å vekke håp om dette, og salmisten kan ha oppfattet det som en garanti for at det skulle bli en realitet, men sett i sammenheng med de foregående versene er denne erklæringen helt klart messiansk.»

I en profeti som nesten alle kommentatorer betrakter som messiansk, tar profeten Mika utgangspunkt i en beskrivelse av forholdene under Salomos styre: «Juda og Israel fortsatte å bo trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre, . . . alle Salomos dager.» (1Kg 4: 25; Mi 4: 4) I Sakarjas profeti (Sak 9: 9, 10) blir Salme 72: 8 sitert, og Matteus anvender Sakarjas profeti på Jesus Kristus. – Mt 21: 4, 5.