Et av de navnene som Bibelen bruker på den store innsjøen som i dag vanligvis kalles Dødehavet. Det er i Salthavet (Yam ha-Melah) elven Jordan har sitt utløp.

Navn. Navnet «Salthavet», som er det første og hyppigste navnet på dette havet i Bibelen, er meget passende, ettersom dette er en av de mest saltholdige ansamlingene av vann på jorden. (1Mo 14: 3; 4Mo 34: 3, 12; Jos 15: 2, 5) Det blir også kalt Araba-havet (5Mo 4: 49; 2Kg 14: 25), ettersom det ligger i den store sprekkedalen som Araba er en del av. Noen ganger blir navnet «Salthavet» tilføyd etter «Araba-havet», som for å spesifisere hvilket hav det siktes til. (5Mo 3: 17; Jos 3: 16; 12: 3) Salthavet lå ved det lovte lands østgrense og ble derfor også kalt «havet i øst», mens Middelhavet ble kalt «havet i vest». (Ese 47: 18; Joe 2: 20; Sak 14: 8) Josefus, som kjente til at store klumper bitumen, eller asfalt, av og til stiger opp til overflaten her, brukte navnet Asfaltsjøen. (Den jødiske krig, København 1997, bok 1, kap. 33, pkt. 5 [s. 103]; bok 4, kap. 8, pkt. 4 [s. 275, 276]) Det var etter alt å dømme først på 100-tallet e.v.t. sjøen fikk navnet Dødehavet. Det arabiske navnet er Bahr Lut, «Lots hav».

Beskrivelse. Salthavet er avlangt, ca. 15 km bredt og 75 km langt; lengden varierer litt med årstidene. Kystlinjen blir i sørøst brutt opp av den store halvøya al-Lisan (tungen), som i dag deler innsjøen i to; de to delene er imidlertid forbundet ved hjelp av en kanal. Den sørlige delen er temmelig grunn, mens den nordlige, som utgjør hoveddelen av innsjøen, er 400 m dyp på det dypeste. Vannspeilet ligger ca. 400 m under Middelhavets overflate og er dermed jordoverflatens laveste punkt.

Østbredden (nord for al-Lisan) består hovedsakelig av sandsteinsklipper som stiger bratt opp til Moabs høyslette. Flere kløfter, med Arnon-elvedalen som den største, skjærer gjennom disse øde høydedragene og fører vann ut i Salthavet. Øst og sør for halvøya er det en slette hvor det er rikelig med vann, ettersom det renner flere elver der. Området ved sørenden av Salthavet er en saltslette. På vestsiden av sjøen er ikke kalksteinsklippene så bratte som på østsiden. Disse judeiske fjellene er mer terrasseformet og skrånende, men de er temmelig øde, ettersom ingen permanente elver eller bekker renner mellom dem og ned til sjøen. Det er mulig å ferdes langs strendene og skråningene på vestsiden. På  et høyt fjell med flat topp og bratte sider rett overfor al-Lisan ligger festningen Masada, som Herodes bygde ut og forsterket, og hvor romerne i år 73 beseiret de siste jødene som holdt stand mot romerhæren. Lenger nord ligger oasen En-Gedi. Ved nordenden renner elven Jordan ut i sjøen, og ferskvannet fra elven blander seg med det svært salte vannet.

Vannet. Vannet i Salthavet er omkring ni ganger så salt som verdenshavene. Innsjøen har ikke noe utløp – det vannet som blir tilført den, fordamper i den intense varmen, og mineralsaltene blir tilbake. Saltkonsentrasjonen er så høy at det ikke kan leve fisk i sjøen, heller ikke saltvannsfisk; de få fiskene som finnes i brakkvannet der hvor ferskvannet blander seg med saltvannet, dør hvis de kommer ut i selve havet. Dette hjelper en til å forstå Esekiels beskrivelse av en elv som rant ut fra Jehovas tempel og ned i «havet i øst» og helbredet den øvre delen av dette havet, slik at det begynte å vrimle av fisk der, omtrent som i Middelhavet, og slik at det ble grunnlag for en blomstrende fiskerinæring. (Ese 47: 8–10, 18) Vannets høye massetetthet (egenvekt) gjør at personer og gjenstander flyter godt, og bidrar også til at overflaten er glatt; en lett bris skaper ikke krusninger her.

Sodoma og Gomorra. De fleste mener at Sodoma og Gomorra lå nær sørenden av Salthavet. Kongene i disse to byene var blant dem som kjempet på «Siddim-lavsletten, det vil si Salthavet», og den måten dette blir uttrykt på, antyder at Siddim-lavsletten med tiden ble dekket av Salthavet. (1Mo 14: 3) Det området hvor Sodoma og Gomorra lå, og hvor Lot bosatte seg, var ’et vannrikt område, som Jehovas hage’. (1Mo 13: 10–12) Ennå i dag er det frodig vegetasjon på slettene langs den sørøstlige bredden, og man kan dyrke hvete, bygg, dadler og vindruer der. De store mengdene med asfalt og salt, særlig i dette sørlige området, stemmer også godt med Bibelens beretning om Sodoma og Gomorra. – 1Mo 14: 10; 19: 24–26.