De hebraiske ordene som blir brukt om salver, betegner ikke bare bløte, halvfaste salvepreparater som smelter når de påføres huden, men også oljepreparater, som er flytende ved normale temperaturer. – 2Mo 30: 25; Sl 133: 2.

Som i dag ble salver også i fortiden mest brukt i kosmetisk og medisinsk øyemed, og det var hovedsakelig oljen i preparatene som gjorde nytte. Den evnen som olje og fett har til å absorbere og binde dufter, gjorde det mulig for salveblanderne å framstille parfymerte preparater som var høyt verdsatt for sin vellukt. (Høy 1: 3) Oljens rensende og mykgjørende egenskaper, kombinert med duften av tilsetningsstoffene, gjorde slike salver egnet til å motvirke hudirritasjon og gnagsår og til å dempe ubehagelig kroppslukt i varme land hvor det ofte var knapphet på vann. Å tilby gjester en slik salve når de kom på besøk, var et kjærkomment uttrykk for gjestfrihet, noe Jesus påpekte da en kvinne gned inn føttene hans med velluktende olje. – Lu 7: 37–46.

Når man behandlet et lik med tanke på begravelsen, brukte man spesielle duftende salver som utvilsomt først og fremst virket desinfiserende og lukthemmende. (2Kr 16: 14; Lu 23: 56) Med denne anvendelsen av salver og oljer i tankene forklarte Jesus at det at han ble salvet i Simon den spedalskes hus med en svært kostbar velluktende olje som hadde en duft som fylte huset, billedlig talt var ’en forberedelse til hans begravelse’. (Mt 26: 6–12; Joh 12: 3) Kostbare velluktende oljer, for eksempel den nardusen som ble brukt i dette tilfellet, ble som regel oppbevart i forseglede, vakre små krukker eller flasker av alabast. – Mr 14: 3; se ALABAST, ALABASTKRUKKE.

Hellig salvingsolje og røkelse. Den første «salve» Bibelen nevner, er den hellige salvingsoljen som ble brukt i forbindelse med helligelsen av tabernaklet, dets inventar og presteskapet. (2Mo 30: 25–30) Det var forbudt å bruke denne spesielle salvingsoljen privat, og det var dødsstraff for å overtre forbudet. Denne loven illustrerer hvilken hellighet som var forbundet med tabernaklet og dem som tjente der. – 2Mo 30: 31–33.

Jehova gav Moses oppskriften på den hellige salvingsoljen. Bare «de mest utsøkte velluktende stoffer» skulle brukes: myrra, velluktende kanel, velluktende kalmus, kassia og den reneste olivenolje, alt i spesifiserte mengder. (2Mo 30: 22–24) Jehova gav også Moses oppskriften på den hellige røkelsen. Det dreide seg ikke bare om et stoff som ville gløde og avgi røyk; dette var en helt spesiell, velluktende røkelsesblanding. (2Mo 30: 7; 40: 27; 3Mo 16: 12; 2Kr 2: 4; 13: 10, 11) Den ble framstilt av spesifiserte mengder staktedråper, røkelsesonyks, velluktende galbanum og ren virak, og Gud beskrev det videre som «en krydderblanding, en salvelagers arbeid, saltet, ren, hellig». Noe av røkelsen ble støtt til fint pulver og ble trolig siktet, slik at man fikk et ensartet produkt som passet til sitt spesielle bruk. Privat bruk av denne røkelsen skulle straffes med døden. – 2Mo 30: 34–38.

Både i salvingsoljen og i den hellige røkelsen ble det brukt velluktende balsamolje. (2Mo 25: 6; 35: 8, 28) Det virker rimelig å anta at de velluktende stoffene som ble brukt i den hellige salvingsoljen, ble støtt til pulver og kokt i oljen (jf. Job 41: 31), og at oljen så fikk stå til klaring før den ble tappet om og filtrert.

Salvingsoljen og den velluktende røkelsen ble ikke framstilt ved prøving og feiling, for Jehova sa allerede før man gikk i gang: «Enhver som har et vist hjerte, gir jeg herved visdom i hjertet, så de kan lage . . . salvingsoljen og den velluktende røkelsen til helligdommen.» (2Mo 31: 6–11; 35: 10–15; 37: 29; 39: 33, 38) Noen av prestene ble deretter utpekt til å lage disse blandingene og til å føre tilsyn med beholdningen av dem. (1Kr 9: 30; 4Mo 4: 16) Da israelittene falt fra den rene tilbedelse, fant Jehova imidlertid ikke lenger behag i at man framstilte og brukte spesiell salvingsolje og røkelse. – Jes 1: 13.

Økonomisk betydning. Det var ikke bare i templet man brukte salver, velluktende stoffer  og røkelse. På Salomos tid hadde man «all slags vellukt» og velluktende pulver til parfymering av hus, klær, senger og mennesker; disse stoffene ble brukt av de kongelige og av andre som hadde råd til dem. (Est 2: 12; Sl 45: 8; Ord 7: 17; Høy 3: 6, 7; 4: 10) Og det var ikke bare det levittiske presteskap som hadde lov til å lage slike blandinger. Det fantes både menn og kvinner som var dyktige salveblandere, og på Nehemjas tid omtales «salveblanderne» som en egen yrkesgruppe. – 1Sa 8: 13; Ne 3: 8.

I oldtidens verden bidrog den utbredte interessen for velluktende produkter til at det oppstod en omfattende handel ikke bare med de ferdige forbruksvarene, men også med de råstoffene som man brukte til framstillingen av disse produktene. I tillegg til myrra, som særlig ble brukt i salver, og virak, som ble brukt i røkelse, ble mange andre stoffer, som nardus, safran, krydderrør, kanel, aloe, kassia og forskjellige krydderier, harpikser og aromatiske planter, ofte transportert svært langt før de nådde fram til salveblandernes gryter og parfymerier. – Høy 4: 14; Åp 18: 11, 13.