Bibelen bruker ofte det hebraiske ordet sukh og det greske aleifo om det å gni noen inn med olje. (Da 10: 3; Rut 3: 3; Joh 11: 2) Men når det dreier seg om en spesiell salving med olje, bruker den vanligvis det hebraiske ordet masjạch, som ordet masjịach (Messias) er avledet av, og det greske ordet khrịo, som khristọs (Kristus) er avledet av. (2Mo 30: 30; 3Mo 4: 5, NW, fotn.; Lu 4: 18; Apg 4: 26) Denne skjelningen opprettholdes nokså konsekvent både i De hebraiske og i De greske skrifter. I noen bibeloversettelser blir imidlertid denne fine nyansen ikke formidlet, idet alle disse ordene blir oversatt med verbet «salve».

Inngnidning med olje. I Midtøsten var det vanlig å gni kroppen inn med olje, noe som blant annet bidrog til å beskytte utsatte deler av kroppen mot det intense solskinnet. Oljen bidrog også til å holde huden myk og smidig. Vanligvis brukte man olivenolje, ofte tilsatt velluktende stoffer, og som regel gned man seg inn med olje etter at man hadde badet. (Rut 3: 3; 2Sa 12: 20) Ester gjennomgikk en tolv måneders massasjebehandling – seks måneder med myrraolje og seks måneder med balsamolje – før hun ble ført fram for kong Ahasverus. (Est 2: 12) Det var også vanlig å gni inn de døde med olje før de ble begravet. – Mr 14: 8; Lu 23: 56.

Da Jesus sendte de tolv apostlene ut to og to, gned de mange av dem som de helbredet, inn med olje. Helbredelsen skyldtes ikke oljen, men kom av at Guds hellige ånd utvirket mirakler. Oljen, som hadde visse helbredende og styrkende egenskaper, tjente som et symbol på det at man ble helbredet og fikk ny styrke. – Mr 6: 13; Lu 9: 1; jf. Lu 10: 34.

Å få hodet gnidd inn med olje var et tegn på at man nøt noens gunst. (Sl 23: 5) Efraims overhoder behandlet noen judeiske krigsfanger godt ved å gni dem inn med olje og føre dem til Jeriko, i samsvar med profeten Odeds anvisning. (2Kr 28: 15) Jehova sa at han som et uttrykk for mishag kunne komme til å forårsake mangel på olje til å gni seg inn med. (5Mo 28: 40) Å avstå fra å gni kroppen inn med olje ble betraktet som et tegn på sorg. (2Sa 14: 2; Da 10: 2, 3) Å gni inn hodet til en gjest med olje ble betraktet som et uttrykk for gjestfrihet og høflighet, slik det framgår av det Jesus sa da en kvinne gned inn føttene hans med velluktende olje. – Lu 7: 38, 46.

Jesus sa til disiplene sine at de skulle gni hodet inn med olje og vaske ansiktet når de fastet. Poenget var at de skulle se normale ut og ikke, liksom de hyklerske jødiske religiøse lederne, stille sin fromhet og selvfornektelse til skue for å gjøre inntrykk på folk. – Mt 6: 16, 17.

Jakob skriver at de som er åndelig syke og trenger hjelp, i åndelig forstand bør bli ’gnidd inn med olje’ i Jehovas navn. At det her siktes til åndelig sykdom, framgår av at den syke skal «kalle til seg menighetens eldste», ikke en lege, og av uttalelsen: «Hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.» (Jak 5: 13–16) Jesus bruker et lignende bilde når han råder de kristne i Laodikea til å ’kjøpe øyensalve av ham til å smøre sine øyne med, for at de skal se’. – Åp 3: 18.

Salving. Når en person ble salvet med olje, ble oljen helt over hodet hans slik at den rant ned over skjegget og over kragen på klærne. (Sl 133: 2) I bibelsk tid var det vanlig blant både hebreerne og en del andre folkeslag å salve herskere seremonielt som en bekreftelse av innsettelsen i stillingen. (Dom 9: 8, 15; 1Sa 9: 16; 2Sa 19: 10) Samuel salvet Saul til konge etter at Gud hadde utpekt Saul. (1Sa 10: 1) David ble salvet til konge tre ganger – først av Samuel, senere av Judas menn og til slutt av alle stammene. (1Sa 16: 13; 2Sa 2: 4; 5: 3) Aron ble salvet etter at han var blitt utnevnt til øversteprest. (3Mo 8: 12) Deretter ble noe av salvingsoljen og noe av offerblodet stenket på klærne til Aron og hans sønner, men det var bare Aron som fikk olje helt over hodet. – 3Mo 8: 30.

Gjenstander som ble helliget, ble også salvet. Jakob tok den steinen som han hadde hvilt hodet på da han hadde en inspirert drøm, reiste  den som en støtte og salvet den, noe som utgjorde en markering av at dette var et hellig sted. Han kalte dessuten stedet Betel, som betyr «Guds hus». (1Mo 28: 18, 19) Kort tid senere viste Jehova til det at denne steinen var blitt salvet. (1Mo 31: 13) I Sinai-ødemarken salvet Moses, på Jehovas befaling, tabernaklet og alt som tilhørte det, som et symbol på at disse tingene var innviede og hellige. – 2Mo 30: 26–28.

I noen tilfeller ble en person betraktet som salvet fordi han var utnevnt av Gud, selv om det ikke ble helt olje over hodet hans. Det forholdt seg for eksempel slik da Jehova gav Elia befaling om å salve Hasael til konge over Syria, Jehu til konge over Israel og Elisja til profet i hans sted. (1Kg 19: 15, 16) Beretningen videre viser at en av de profetsønnene som samarbeidet med Elisja, salvet Jehu med bokstavelig olje til å være konge over Israel. (2Kg 9: 1–6) Men det finnes ingen opplysninger om at noen salvet Hasael eller Elisja med olje. Moses ble omtalt som en Kristus, en salvet, selv om han ikke ble salvet med olje, fordi han var utnevnt av Jehova til å tjene som hans profet og representant, Israels leder og befrier. (He 11: 24–26) Et annet godt eksempel er perserkongen Kyros, som Jesaja hadde forutsagt at Jehova skulle bruke som sin salvede. (Jes 45: 1) Kyros ble ikke salvet med olje av en av Jehovas representanter, men fordi han ble utnevnt av Jehova til å utføre en bestemt gjerning, kunne det sies at han var salvet.

Oppskriften på salvingsoljen ble oppgitt i den loven Jehova gav til Moses. Dette var en spesiell blanding med de mest utsøkte ingredienser – myrra, velluktende kanel, velluktende kalmus, kassia og olivenolje. (2Mo 30: 22–25) Det var dødsstraff for å lage denne blandingen til personlig, uautorisert bruk. (2Mo 30: 31–33) Dette understreket den store betydning og den hellighet som var forbundet med utnevnelser som ble bekreftet ved salving med hellig olje.

Jesus fra Nasaret oppfylte mange profetier i De hebraiske skrifter og viste seg å være Jehovas Salvede. Han kunne altså med rette kalles Messias, eller Kristus; begge disse titlene overbringer tanken om å være salvet. (Mt 1: 16; He 1: 8, 9) Han ble ikke salvet med bokstavelig olje, men med Jehovas ånd. (Mt 3: 16) Ved å salve ham med sin ånd utnevnte Jehova ham til Konge, Profet og Øversteprest, og han ble derfor omtalt som Jehovas Salvede. (Sl 2: 2; Apg 3: 20–26; 4: 26, 27; He 5: 5, 6) I sin hjemby, Nasaret, bekreftet Jesus at han var salvet, ved å anvende profetien i Jesaja 61: 1 på seg selv, en profeti som blant annet inneholder setningen: «Jehova har salvet meg.» (Lu 4: 18) Jesus Kristus er den eneste i Bibelens beretning som ble salvet til både profet, øversteprest og konge. Jesus ble salvet «med jublende gledes olje mer enn [sine] partnere [dvs. de andre kongene i Davids slektslinje]». Dette kunne sies fordi han ble salvet direkte av Jehova selv, ikke med olje, men med hellig ånd, ikke til en jordisk kongestilling, men til en himmelsk kongestilling som var knyttet til stillingen som himmelsk Øversteprest. – He 1: 9; Sl 45: 7.

I likhet med Jesus kan de som følger i Jesu fotspor, og som er blitt åndsavlet og salvet med hellig ånd, omtales som salvede. (2Kt 1: 21) Liksom Aron ble salvet direkte til å være overhode for presteskapet, mens hans sønner ikke hver især fikk olje helt over hodet, ble Jesus salvet direkte av Jehova, mens hans menighet av åndelige brødre mottar sin salving kollektivt gjennom Jesus Kristus. (Apg 2: 1–4, 32, 33) Slik er de blitt utnevnt av Gud til å være konger og prester sammen med Jesus Kristus i himmelen. (2Kt 5: 5; Ef 1: 13, 14; 1Pe 1: 3, 4; Åp 20: 6) Apostelen Johannes viser at den salvingen med hellig ånd som de kristne mottar, lærer dem. (1Jo 2: 27) Den bemyndiger dem og gjør dem kvalifisert til den kristne tjeneste for den nye pakt. – 2Kt 3: 5, 6.

Jehova har stor kjærlighet til sine salvede og har stor omsorg for dem, og han våker omhyggelig over dem. (1Kr 16: 22; Sl 2: 2, 5; 20: 6; 105: 15; Lu 18: 7) David erkjente at det var Jehova Gud som valgte ut og utnevnte sine salvede, og at det var Jehova som skulle dømme dem. Hvis man rekker ut hånden for å skade Jehovas salvede eller andre som han har utnevnt, pådrar man seg Jehovas mishag. – 1Sa 24: 6; 26: 11, 23; se INNSETTELSE; KONGE (Representanter som var utnevnt av Gud); KRISTUS; MESSIAS.