(Samạria) [tilhørende Sjemer-klanen].

1. Den byen som kong Omri begynte å bygge omkring midten av 900-tallet f.v.t.; den tjente som hovedstad i nordriket Israel i over 200 år. Omri kjøpte det fjellet som byen ble bygd på, av Sjemer for to talenter sølv, noe som i dag svarer til ca. 90 000 kr. (1Kg 16: 23, 24) Fjellet hadde navn etter Sjemer, og også byen fikk det. – Am 4: 1; 6: 1.

Beliggenhet. Samaria blir identifisert med ruinbyen Shomeron, som ligger like ved den arabiske landsbyen Sebastia, 55 km nord for Jerusalem og 11 km nordvest for Sikem. Byen lå i Manasses område. Når Samaria blir omtalt som Efraims «hode», siktes det til byens posisjon som tistammerikets hovedstad, idet Efraim var den  fremste stammen i dette riket. (Jes 7: 9) Samaria lå i nærheten av, eventuelt på samme sted som, «Sjamir i Efraims fjellområde», hjembyen til Tola, som tjente som dommer i dommertiden. – Dom 10: 1, 2.

Samaria-fjellets nokså flate topp, som måler ca. 2 km i retningen øst-vest, var et ideelt sted å bygge en by på. Den bratte stigningen på 90 m fra den omkringliggende sletten gjorde det lett å forsvare byen. Utsikten var dessuten fantastisk. Mot nord, øst og sør lå det høyere fjelltopper, mens terrenget skrånet nedover i vest fra en høyde på 463 m og ned til det blå Middelhavet 34 km unna.

Mye av Samarias historie er knyttet til de 14 egensindige kongene i Israel fra og med Omri til og med Hosjea. – 1Kg 16: 28, 29; 22: 51, 52; 2Kg 3: 1, 2; 10: 35, 36; 13: 1, 10; 14: 23; 15: 8, 13, 14, 17, 23, 25, 27; 17: 1.

På Akabs tid. Etter at Omri var død, fortsatte hans sønn Akab, som regjerte i 22 år, arbeidet med å bygge ut byen. Han oppførte blant annet et Ba’al-tempel, reiste et alter for Ba’al og reiste «den hellige pælen» som skulle dyrkes – alt sammen vitnesbyrd om den kanaaneiske religionen som ble støttet og fremmet av Akabs fønikiske hustru, Jesabel. (1Kg 16: 28–33; 18: 18, 19; 2Kg 13: 6) Akab forskjønnet dessuten Samaria med et vakkert ’elfenbenshus’ som muligens var møblert med «løybenker av elfenben», slike benker som dem profeten Amos omtalte hundre år senere. (1Kg 22: 39; Am 3: 12, 15; 6: 1, 4) Arkeologer har funnet mer enn 500 elfenbensfragmenter, mange av dem kunstferdig utskåret, i Samarias ruiner.

I den siste delen av Akabs regjeringstid beleiret syrerkongen Ben-Hadad II Samaria og sverget på at han skulle ødelegge byen så fullstendig at det ikke kom til å være nok støv der til å fylle hendene til soldatene hans. Jehova gav imidlertid Israel seieren for at Akab skulle kjenne at Jehova er Den Allmektige Gud. (1Kg 20: 1–21) I et nytt slag mindre enn et år senere måtte Ben-Hadad overgi seg, men Akab lot ham gå da han lovte å gi en del byer tilbake til Israel og dessuten sa at Akab kunne ’ta seg gater i Damaskus’, liksom Ben-Hadads far hadde tatt seg gater i Samaria. (1Kg 20: 26–34) I disse ’gatene’ var det tydeligvis blitt anlagt basarer, eller markeder, til fremme av handelsinteressene til Ben-Hadads far. Til tross for dette var Akab trist og nedslått da han vendte tilbake til Samaria, ettersom Jehova hadde sagt til ham at han selv måtte bøte med livet fordi han hadde spart Ben-Hadads liv. – 1Kg 20: 35–43.

Denne dommen ble fullbyrdet i det tredje året etter dette, da Akab hadde bedt Judas konge, Jehosjafat, om å hjelpe ham med å gjenerobre Ramot-Gilead fra Syria. De to kongene holdt hoff ved inngangen til Samarias port, hvor de ignorerte Jehovas profet og lyttet til de falske profetenes bedragerske råd. Deretter drog de ut i striden. (1Kg 22: 1–28; 2Kr 18: 2, 9) Akab forkledde seg, men ble truffet av en pil som en av fiendens bueskyttere skjøt ut uten å ha gjenkjent ham som Israels konge. Akab blødde i hjel i vognen sin. Han ble ført tilbake til hovedstaden for å bli begravet, og vognen ble skylt ved Samaria-dammen. (1Kg 22: 29–38) Denne dammen kan være identisk med en nokså grunn, men stor, rektangulær dam som arkeologer har avdekket på dette stedet.

Dommen over Akabs hus ble fullstendig fullbyrdet av Jehu, som Jehova salvet til å tjene som domsfullbyrder. (2Kg 9: 6–10) Etter at Jehu hadde drept Akabs sønn Jehoram, Akabs dattersønn Akasja og Akabs enke, Jesabel (2Kg 9: 22–37), sørget han, ved å utveksle brev med fyrstene og de eldste i Samaria, for at Akabs 70 øvrige sønner ble halshogd. «Vit da,» erklærte Jehu, «at ikke noe av Jehovas ord, det som Jehova har talt mot Akabs hus, vil falle uoppfylt til jorden; og Jehova selv har gjort det han talte ved sin tjener Elia.» – 2Kg 10: 1–12, 17.

I Samaria og det omkringliggende området uttalte også Jehovas profeter Elia og Elisja budskaper fra Jehova Gud, og begivenheter som var forbundet med disse budskapene, utspilte seg der. Akabs sønn Akasja falt for eksempel gjennom gitteret i takkammeret i sitt palass i Samaria (2Kg 1: 2–17), den spedalske syreren Na’aman kom til Samaria i håp om å bli helbredet (2Kg 5: 1–14), og en syrisk militær styrke som ble sendt ut for å ta Elisja til fange, ble slått med en form for mental blindhet (såkalt sjeleblindhet) og ført til Samaria, hvor mennene fikk mat og drikke og deretter ble sendt hjem (2Kg 6: 13–23). I Akabs sønn Jehorams regjeringstid beleiret syrerne Samaria, noe som førte til en alvorlig hungersnød – noen spiste til og med sine egne barn. Men som en oppfyllelse av en profeti som ble uttalt av Elisja, opphørte hungersnøden på én natt da Jehova fikk syrerne til å flykte i panikk og etterlate forsyningene sine. – 2Kg 6: 24–29; 7: 1–20.

Rival til Jerusalem. Fra tid til annen førte rivaliseringen og fiendskapet mellom Samaria og Jerusalem, hovedstedene i de to rikene, til at det brøt ut krig. Da kongen i sørriket Juda en gang forberedte et angrep på Edom, sendte han på  Jehovas befaling 100 000 leiesoldater fra nordriket Israel hjem. Selv om leiesoldatene fikk utbetalt 100 sølvtalenter (4,5 mill. kr), ble de så rasende at de plyndret Judas byer «fra Samaria helt til Bet-Horon». (2Kr 25: 5–13) I seiersrusen etter å ha beseiret Edom innlot Judas konge seg i en strid med kongen i Samaria, og striden ble ikke bilagt før alt gullet og sølvet fra Jehovas hus og fra kongens skattkammer i Jerusalem var blitt ført til Samaria. (2Kg 14: 8–14; 2Kr 25: 17–24) Da israelittene en del år senere hadde slått Juda-kongen Akas, sendte de imidlertid de fangene og det krigsbyttet som var blitt ført til Samaria, tilbake for å unngå å bli rammet av Jehovas vrede. – 2Kr 28: 5–15.

Byen Samaria ble til slutt ødelagt på grunn av avgudsdyrkelse, moralsk forderv og vedvarende ringeakt for Guds lover og prinsipper. (2Kg 17: 7–18) Gang på gang advarte Jehova herskerne og folket ved profetene Jesaja (8: 4; 9: 9), Hosea (7: 1; 8: 5, 6; 10: 5, 7; 13: 16), Amos (3: 9; 8: 14), Mika (1: 1, 5, 6) og andre (1Kg 20: 13, 28, 35–42; 22: 8), foruten ved Elia og Elisja. Senere, etter at Samaria var blitt ødelagt, omtalte andre profeter byen som et advarende eksempel for dem som forkaster den veiledning Jehova gir. – 2Kg 21: 10–13; Jer 23: 13; Ese 16: 46, 51, 53, 55; 23: 4, 33.

Senere historie. I 742 f.v.t. ble Samaria beleiret av assyrerkongen Salmanassar V, men byen holdt stand i nesten tre år. Da den til slutt falt, i 740, ble mange av de fremtredende innbyggerne ført i landflyktighet til Mesopotamia og Media. Det er uvisst om det var Salmanassar V eller hans etterfølger, Sargon II, som til slutt erobret byen. – 2Kg 17: 1–6, 22, 23; 18: 9–12; se SARGON.

Bibelens detaljerte beskrivelse av Samarias historie slutter med byens fall for assyrerne. Etter dette blir byen ofte, skjønt ikke alltid (2Kg 23: 18; Apg 8: 5), nevnt som en påminnelse om hvordan det går med dem som gjør opprør mot Jehova. (2Kg 18: 34; 21: 13; Jes 10: 9–11; 36: 19) Etter mordet på Gedalja, som fant sted etter at Jerusalem var blitt ødelagt, kom 80 menn fra Sikem, Sjilo og Samaria ned mot Mispa, hvor de møtte snikmorderen, Ismael. Ismael drepte de fleste av disse mennene, men han sparte noen av dem, de som lovte å vise ham hvor de hadde skjulte forråd av hvete, bygg, olje og honning. – Jer 41: 1–9.

En del av Samarias historie fra Aleksander den stores tid av er beskrevet i verdslige kilder. I romertiden skyldtes byens prakt Herodes den stores byggeprosjekter. Herodes forandret byens navn til Sebaste (hunkjønnsform av et gresk navn som svarer til det latinske navnet Augustus) til ære for Augustus, den første keiseren. I dag er dette navnet bevart i det arabiske navnet Sebastia. Det er derfor ikke overraskende at utgravninger på stedet har avdekket levninger fra flere forskjellige perioder i historien; noen av disse stammer fra Israel-kongenes tid.

2. Det nordlige rikets, tistammeriket Israels, område. Navnet på hovedstaden, Samaria, ble noen ganger brukt om hele dette området. At Akab for eksempel ble omtalt som ’Samarias konge’, betydde ikke bare at han var konge over byen, men at han var konge over de ti stammene. (1Kg 21: 1) Og uttrykket «Samarias byer» refererte til byer rundt omkring i hele tistammeriket, ikke bare byer som lå omkring hovedstaden. (2Kg 23: 19; det samme uttrykket forekommer i 1Kg 13: 32, som om det ble brukt allerede før byen Samaria ble bygd. Det kan være at dette skal forstås profetisk. En annen mulighet er at det kan være tilføyd av den som samlet beretningen i Kongebøkene.) Hungersnøden «i Samaria» på Akabs tid var hard i hele riket og rammet faktisk også Fønikia; den strakte seg i hvert fall fra Kerit-elvedalen på østsiden av Jordan til Sarefat ved Middelhavet. (1Kg 17: 1–12; 18: 2, 5, 6) Gjenopprettelsesprofetien angående «Samaria-fjellene» må ha fått sin anvendelse på hele det området som var underlagt Samaria. – Jer 31: 5.

 Det ser ut til at Tiglat-Pileser III var den første som førte israelitter bort fra Samarias område. Blant dem som ble deportert til Assyria, var fremtredende innbyggere fra stammene øst for Jordan – Ruben, Gad og halve Manasse stamme. (1Kr 5: 6, 26) Da nordriket til slutt falt, ble flere ført i landflyktighet. (2Kg 17: 6) Men denne gangen lot assyrerkongen folk fra andre deler av sitt rike bosette seg i israelittenes byer; denne forflytningspolitikken ble videreført av Asarhaddon og Asenappar (Assurbanipal). – 2Kg 17: 24; Esr 4: 2, 10.

Det begynte å bli mange løver i landet, trolig fordi landet, eller store deler av det, hadde ligget øde en tid. (Jf. 2Mo 23: 29.) De nye innbyggerne hadde tydeligvis den overtroiske oppfatning at det kom av at de ikke visste hvordan landets gud skulle dyrkes. Assyrerkongen sendte derfor en israelittisk prest som drev med kalvedyrkelse, tilbake fra landflyktigheten. Presten lærte dem om Jehova, men på samme måte som Jeroboam hadde gjort det; de lærte derfor en del om Jehova, men fortsatte med å dyrke sine egne falske guder. – 2Kg 17: 24–41.

3. Et område som Jesus noen ganger reiste igjennom, og hvor apostlene senere forkynte det kristne budskap. Nøyaktig hvor grensene for dette området gikk, er uvisst, men området lå mellom Galilea (i nord) og Judea (i sør) og strakte seg fra elven Jordan og vestover til kystslettene ved Middelhavet. Det omfattet i hovedsak de områdene som en gang hadde tilhørt Efraims stamme og den halvdelen av Manasse stamme som bosatte seg vest for Jordan.

Av og til gikk Jesus gjennom Samaria på vei til og fra Jerusalem, ettersom Samaria lå mellom Judea og Galilea. (Lu 17: 11; Joh 4: 3–6) Vanligvis avstod han imidlertid fra å forkynne i dette området, og da han sendte ut de tolv for å forkynne, sa han til dem at de ikke skulle gå inn i byene i Samaria, men «i stedet hele tiden [gå] til de bortkomne sauene av Israels hus», det vil si jødene. – Mt 10: 5, 6.

Men denne begrensningen gjaldt bare en kort tid. Like før Jesus steg opp til himmelen, sa han til sine disipler at de skulle forkynne det gode budskap også i Samaria og dessuten bringe budskapet ut til den fjerneste del av jorden. (Apg 1: 8, 9) Da det brøt ut forfølgelse i Jerusalem, begynte derfor disiplene, særlig Filip, å forkynne i Samaria. Peter og Johannes ble senere sendt dit, noe som førte til ytterligere utbredelse av kristendommen. – Apg 8: 1–17, 25; 9: 31; 15: 3.