En flat såle av lær, tre eller annet fibermateriale som ble festet til foten med remmer (vanligvis av lær) som ble ført mellom stortåen og den neste tåen, rundt hælen og over vristen. I noen tilfeller kan remmene ha vært lengre og gått rundt ankelen.

Egyptiske sandaler hadde vanligvis en oppadvendt tåspiss. Noen assyriske sandaler hadde ingen såle under den forreste delen av foten, men bare en kort bakre såle med bakkappe som dekket hælen og sidene av foten; den var festet til foten med remmer. Romerne brukte sandaler og skal også ha brukt sko lik dem som blir brukt i dag. Overklassen og de kongelige i Assyria, Roma og andre steder brukte mer kunstferdige sandaler eller støvellignende sko. Noen beduiner som holder til i traktene omkring Sinai-fjellet, har sandaler som er laget av dugong (et sellignende havpattedyr, en sjøku). Jehova sier at han billedlig talt har satt på Jerusalem sko av «selskinn» (hebr. tạchasj). – Ese 16: 10.

Det sies at prestene i Israel var barføtt når de gjorde tjeneste i tabernaklet eller i templet. (Jf. 2Mo 3: 5; Jos 5: 15; Apg 7: 33.) Å gå barføtt utendørs var imidlertid et tegn på sorg eller ydmykelse. – 2Sa 15: 30; Jes 20: 2–5; se til sammenligning befalingen til Esekiel (24: 17, 23).

På en lang reise var det vanlig å ha med et ekstra par sandaler, ettersom sålene kunne bli utslitt eller remmene kunne ryke. Da Jesus sendte ut apostlene og senere de 70 disiplene, sa han at de ikke skulle ta med to par sandaler, men stole på at de som tok imot det gode budskap, ville vise dem gjestfrihet og sørge for dem. – Mt 10: 5, 9, 10; Mr 6: 7–9; Lu 10: 1, 4.

Brukt billedlig. Under Moseloven skulle en enke ta sandalen av den som nektet å inngå svogerekteskap med henne. Loven sa i den forbindelse: «Hans navn i Israel skal være: ’Huset til ham som fikk sandalen dratt av.’» Dette var et vanærende uttrykk. (5Mo 25: 9, 10) Overdragelsen av eiendom eller av en gjenkjøpsrett ble stadfestet ved at en sandal ble overgitt til den annen part. – Rut 4: 7–10; se SVOGEREKTESKAP.

Med ordene «over Edom skal jeg kaste min sandal» (Sl 60: 8; 108: 9) kan Jehova ha ment at Edom ville bli undertvunget, ettersom det i gammel tid var vanlig å vise at man overtok et stykke land ved å kaste sandalen sin på det. Det kan også ha vært et uttrykk for forakt for Edom, ettersom Moab i det samme skriftstedet blir omtalt som Jehovas «vaskefat». I dagens Midtøsten er det å kaste sandalen sin et tegn på forakt.

David påla Salomo å straffe Joab fordi han i fredstid hadde ’latt krigsblod komme i sandalene som han hadde på føttene’ – et billedlig uttrykk for den blodskyld han hadde pådratt seg ved å drepe hærførerne Abner og Amasa. (1Kg 2: 5, 6) Dette, sammen med den omstendighet at den som tok på seg sandalene sine, skulle til å foreta seg noe utenfor huset sitt (eller hvor han måtte oppholde seg; jf. Apg 12: 8), kaster lys over det at Paulus oppfordret de kristne til å ha «fredens gode budskaps utrustning som sko på føttene». – Ef 6: 14, 15.

Å løse remmene på en annens sandaler eller å bære en annens sandaler ble betraktet som en simpel oppgave, en oppgave som slaver ofte tok seg av. Johannes brukte dette bildet for å  anskueliggjøre sin underordnede stilling i forhold til Kristus. – Mt 3: 11; Mr 1: 7.