(Sạnkerib) [fra akkadisk: Sin (måneguden) har gitt meg brødrene tilbake].

Sønn av Sargon II; konge i Assyria. Han arvet et mektig rike etter sin far, men måtte bruke det meste av sin regjeringstid på å nedkjempe oppstander, særlig i byen Babylon.

Det ser ut til at Sankerib i sin fars regjeringstid var stattholder eller hærfører i den nordlige delen av Assyria. Etter at han overtok tronen, voldte dette området ham tilsynelatende ikke store problemer. De fleste av hans vanskeligheter kom sørfra eller vestfra. Kaldeeren Merodak-Baladan (Jes 39: 1) vendte tilbake fra Elam, som Sankeribs far, Sargon, hadde fordrevet ham til, og lot seg utrope til konge over Babylon. Sankerib rykket ut mot ham og hans elamittiske allierte og beseiret dem ved Kisj. Men Merodak-Baladan unnslapp og skjulte seg i tre år. Sankerib gikk inn i Babylon og satte Bel-Ibni på tronen som visekonge. Deretter satte han i gang andre straffeekspedisjoner for å holde folkene i fjellområdene omkring Assyria i sjakk.

Deretter drog Sankerib under det han omtaler som sitt «tredje felttog», mot «Hatti», en benevnelse som tydeligvis refererer til Fønikia og Palestina. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 287.) I dette området hadde de fleste rikene nå gjort opprør mot det assyriske åk. Blant dem som ikke ville underkaste seg det assyriske overherredømme, var Juda-kongen Hiskia (2Kg 18: 7), men det er ikke noe som tyder på at han hadde inngått forbund med noen av de andre rikene som var involvert i oppstanden.

I Hiskias 14. regjeringsår (732 f.v.t.) rykket Sankeribs styrker vestover og inntok Sidon, Aksib, Akko og andre byer på den fønikiske kyst, og deretter drog de mot sør. Det fortelles at Moab, Edom, Asjdod og andre riker lot seg skremme og sendte tributt som tegn på underkastelse. Det gjenstridige Asjkalon ble tatt med makt i likhet med de nærliggende byene Joppe og Bet-Dagon. En assyrisk innskrift anklager adelen og borgerne i filisterbyen Ekron for å ha overgitt sin konge, Padi, til Hiskia, som ifølge Sankerib «ulovlig holdt ham i fengsel». (Ancient Near Eastern Texts, s. 287; jf. 2Kg 18: 8.) Innbyggerne i Ekron  skal ha bedt Egypt og Etiopia om hjelp til å motstå eller avverge det assyriske angrepet.

Bibelen viser at Sankerib omtrent på den tiden angrep Juda, og at han beleiret og inntok mange av landets befestede byer. Hiskia sendte da bud til Sankerib i Lakisj og tilbød seg å betale den tributt som assyrerkongen måtte pålegge ham. (2Kg 18: 13, 14) Sankeribs erobring av Lakisj er framstilt på en frise som viser kongen sittende på en trone foran den beseirede byen, hvor han mottar byttet fra byen mens noen av fangene blir torturert.

Bibelen nevner ikke noe om hvorvidt kong Padi – hvis han virkelig var fange hos Hiskia – nå ble løslatt, men den viser at Hiskia betalte den tributten på 300 talenter sølv (ca. 13 500 000 kr) og 30 talenter gull (ca. 81 000 000 kr) som Sankerib forlangte. (2Kg 18: 14–16) Nå sendte imidlertid Sankerib en komité på tre embetsmenn til Jerusalem med krav om at kongen og innbyggerne overgav seg til ham og senere lot seg føre i landflyktighet. Det hånlige assyriske budskapet rettet seg særlig mot det at Hiskia satte sin lit til Jehova. Gjennom sin talsmann hevdet Sankerib skrytende at Jehova ville være like maktesløs som gudene i de landene som allerede hadde falt for den assyriske overmakt. – 2Kg 18: 17–35.

Da den assyriske komiteen vendte tilbake til Sankerib, var han i kamp med Libna. Sankerib fikk nå høre at det ble sagt «om Tirhaka, kongen i Etiopia: ’Se, han har dratt ut for å kjempe mot deg’». (2Kg 19: 8, 9) Sankerib taler i sine innskrifter om et slag ved Eltekeh (15 km nordnordvest for Ekron), hvor han hevder at han beseiret en egyptisk hær og styrkene til «Etiopias konge». Han beskriver så hvordan han inntok Ekron og gjeninnsatte Padi på tronen der. – Ancient Near Eastern Texts, s. 287, 288.

Jehova tilintetgjør Sankeribs hær. Hva Jerusalem angår, sendte Sankerib trusselbrev til Hiskia med advarsler om at han ikke hadde gitt opp sin beslutning om å innta den judeiske hovedstaden. (Jes 37: 9–20) Men beretningen viser at assyrerne ikke så mye som ’skjøt en pil inn i den eller kastet opp en beleiringsvoll mot den’. Jehova, som Sankerib hadde hånt, sendte en engel som på én natt «slo i hjel hundre og åttifem tusen i assyrernes leir», slik at Sankerib «vendte tilbake med skamfullt ansikt til sitt eget land». – Jes 37: 33–37; 2Kr 32: 21.

Sankeribs innskrifter nevner ikke et ord om den ulykken som rammet hans styrker. Men som professor Jack Finegan sier: «I betraktning av den skrytende tonen som generelt sett preger de assyriske kongenes innskrifter, . . . er det neppe å vente at Sankerib skulle fortelle om et slikt nederlag.» (Light From the Ancient Past, 1959, s. 213) Det er likevel interessant å lese Sankeribs versjon av begivenhetene, som er gjengitt på det som kalles Sankeribs prisme. Én utgave er oppbevart i British Museum (Taylor-prismet) og en annen i det orientalske institutt ved Chicago universitet. Teksten lyder i utdrag: «Med hensyn til Hiskia, jøden som ikke ville underkaste seg mitt åk, beleiret jeg 46 av hans sterke byer og befestninger og de utallige små landsbyene i nærheten og inntok (dem) ved hjelp av (jord)voller som var godt trampet til, og beleiringsmaskiner som (dermed) ble brakt nær (murene), (foruten ved) angrep av fotsoldater, (ved bruk av) underjordiske passasjer, bresjer og underminering. Jeg drev ut (av dem) 200 150 mennesker, unge og gamle, menn og kvinner, hester, muldyr, esler, kameler, storfe og småfe uten tall og regnet (dem) som bytte. Ham selv [Hiskia] sperret jeg inne i Jerusalem, hans kongelige residens, som en fugl i bur. . . . Hans byer, som jeg hadde plyndret, skilte jeg ut fra hans land og gav dem til Mitinti, kongen i Asjdod, Padi, kongen i Ekron, og Sillibel, kongen i Gaza. . . . Hiskia selv . . . sendte senere til meg i Ninive, min prektige by, foruten 30 talenter gull 800 talenter sølv, edelstener, antimon, store blokker rødstein, senger (innlagt) med elfenben, nimedu-stoler (innlagt) med elfenben, elefanthuder, ibenholt, buksbomved (og) alle slags verdifulle skatter, sine (egne) døtre, konkubiner, mannlige og kvinnelige musikere. For å avlevere tributten og for å vise sin ærbødighet som slave sendte han sin (personlige) budbærer.» – Ancient Near Eastern Texts, s. 288.

I denne skrytende versjonen er antallet sølvtalenter forhøyet fra 300 til 800, og noen av de andre detaljene i forbindelse med tributten er uten tvil også overdrevet. Men i andre henseender bekrefter den på en bemerkelsesverdig måte den bibelske beretningen og viser at Sankerib ikke hevdet å ha inntatt Jerusalem. Det er imidlertid verdt å merke seg at Sankerib framstiller det som om Hiskia betalte tributten etter at assyrerne truet med å beleire Jerusalem, mens den bibelske beretningen viser at den ble betalt før dette. Om den sannsynlige grunnen til denne forandringen av rekkefølgen sier Funk and Wagnalls New Standard Bible Dictionary (1936, s. 829): «Avslutningen på dette felttoget til S[ankerib] er hyllet i mørke. Hva han foretok seg etter erobringen av Ekron, . . . er fortsatt et mysterium. I sine annaler plasserer S[ankerib] sin avstraffelse av Hiskia, sin herjing av Juda land og sin fordeling av Judas landområde og byer på dette  punkt. Det ser ut til at denne rekkefølgen av begivenheter skal dekke over noe han ikke ønsker å nevne.» Ifølge Bibelens beretning vendte Sankerib i hast tilbake til Ninive etter at hans tropper var blitt slått av Gud; hans bakvendte beretning framstiller det derfor slik at Hiskia betalte ham tributten gjennom et spesielt sendebud i Ninive. Det er verdt å merke seg at gamle innskrifter og beretninger ikke taler om at Sankerib foretok flere felttog mot Palestina, selv om han ifølge historikerne regjerte i ytterligere 20 år.

Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre e.v.t., skriver at babyloneren Berossos (som antagelig levde på 200-tallet f.v.t.) gjengav det som fant sted, slik: «Da [Sankerib] vendte tilbake til Jerusalem etter sitt felttog mot Egypt, oppdaget han at styrken under Rapsakes kommando var i fare på grunn av pest, for Gud hadde hjemsøkt hans hær med en pestsykdom, og i løpet av den første natten under beleiringen hadde ett hundre og åttifem tusen mann dødd sammen med sine hærførere og offiserer.» (Jewish Antiquities, X, 21 [i, 5]) Noen kommentatorer forsøker å forklare katastrofen ved å henvise til en beretning som Herodot skrev på 400-tallet f.v.t. Herodot hevder at den assyriske leir «om natten [ble] oversvømmet av jordrotter som fortærte både pilekogger, buer og skjoldhåndtak», slik at assyrerne ikke var i stand til å invadere Egypt. (Herodots historie, Oslo 1998, II, 141) Det er tydelig at denne beretningen ikke stemmer med Bibelens beretning, og Herodots beskrivelse av assyrernes felttog stemmer heller ikke med de assyriske innskriftene. Berossos’ og Herodots beretninger vitner imidlertid om at Sankeribs styrker under dette felttoget ble rammet av plutselige og alvorlige vanskeligheter.

Sankeribs problemer var imidlertid ikke over, og etter at han hadde vendt tilbake til Assyria, måtte han slå ned enda et opprør i Babylon, som Merodak-Baladan stod bak. Denne gangen innsatte Sankerib sin sønn Assurnadinsjumi som konge i Babylon. Seks år senere iverksatte Sankerib et felttog mot elamittene, men de slo snart tilbake ved å invadere Mesopotamia. De tok Assurnadinsjumi til fange og satte sin egen konge på Babylons trone. En årelang kamp om herredømmet over området fulgte, inntil den rasende Sankerib hevnet seg på Babylon ved å jevne byen med jorden, en handling uten sidestykke i betraktning av Babylons stilling som «den hellige by» for hele Mesopotamia. De resterende årene av Sankeribs herredømme forløp tydeligvis uten at det inntraff noen større begivenheter.

Man mener at Sankerib døde omkring 20 år etter sitt felttog mot Jerusalem. Dette tallet bygger på assyriske og babylonske opptegnelser, men deres pålitelighet kan dras i tvil. Hvordan det enn forholdt seg, er det verdt å merke seg at Bibelen ikke sier at Sankerib døde like etter at han vendte tilbake til Ninive. Den sier bare at han ’senere gikk inn i sin guds [Nisroks] hus’, og at hans sønner Adrammelek og Sareser «slo ham i hjel med sverdet» og så flyktet til Ararat-landet. (2Kr 32: 21; Jes 37: 37, 38) Dette blir bekreftet av en innskrift av hans sønn og etterfølger Asarhaddon. – Ancient Records of Assyria and Babylonia av D. Luckenbill, 1927, bd. II, s. 200, 201; se ASARHADDON.

Byggverk. Det assyriske verdensrike ble således ikke særlig utvidet under Sankerib, men i Ninive, som han igjen hadde gjort til rikets hovedstad, gjennomførte han et storstilt byggeprogram. Det veldige palasset han lot oppføre, var et kompleks av haller, forgårder og praktfulle saler med en samlet grunnflate på 450 × 210 m. Sankerib ledet vann til byen fra et sted som lå 48 km unna, og bygde i den forbindelse den såkalte Jerwan-akvedukten over elven Gomel. Dette vannet ble blant annet brukt til vanning av hager og parkanlegg og til den vollgraven som omgav byen og var en del av dens forsvarsverker.