Det hebraiske ordet ʼemẹth, som ofte blir gjengitt med «sannhet», kan betegne det som er trofast, sant og pålitelig, det som står fast, det som er fastslått som en kjensgjerning. (2Mo 18: 21; 34: 6; 5Mo 13: 14; 17: 4; 22: 20; Jos 2: 12; 2Kr 18: 15; 31: 20; Ne 7: 2; 9: 33; Est 9: 30; Sl 15: 2; For 12: 10; Jer 9: 5) Det greske ordet alẹtheia står som en motsetning til løgn, falskhet og urettferdighet og betegner det som er i samsvar med kjensgjerningene, eller det som er rett og riktig. (Mr 5: 33; 12: 32; Lu 4: 25; Joh 3: 21; Ro 2: 8; 1Kt 13: 6; Flp 1: 18; 2Te 2: 10, 12; 1Jo 1: 6, 8; 2: 4, 21) Flere andre ord på grunnspråkene kan også, alt etter sammenhengen, gjengis med «sannhet».

Jehova, sannhetens Gud. Jehova er «sannhetens Gud». (Sl 31: 5) Han er trofast i alt det han gjør. Hans løfter er pålitelige, for han kan ikke lyve. (4Mo 23: 19; 1Sa 15: 29; Sl 89: 35; Tit 1: 2; He 6: 17, 18) Han dømmer i samsvar med det som er sannhet, det vil si i samsvar med hvordan ting virkelig forholder seg, og ikke etter det ytre. (Ro 2: 2; jf. Joh 7: 24.) Alt som kommer fra ham, er rent og uten feil. Hans rettslige avgjørelser, lover, bud og ord er sannhet. (Ne 9: 13; Sl 19: 9; 119: 142, 151, 160) De er alltid rette og står i skarp kontrast til alt som er urettferdig og galt.

Skaperverkets vitnesbyrd. Skaperverket er et vitnesbyrd om Guds eksistens. Ifølge Paulus var det likevel noen som til tross for at de «kjente Gud», undertrykte denne sannhet. I stedet for å tjene Gud i samsvar med sannheten om hans evige kraft og guddommelighet laget de avguder, som de tilbad. Ettersom avguder ikke er virkelige guder, er de en usannhet, en løgn. (Jer 10: 14) Disse menneskene, som kjente sannheten om Gud, byttet den bort «mot løgnen og dyrket skapningen og ytet den hellig tjeneste i stedet for Ham som skapte». Denne løgn i form av avgudsdyrkelse resulterte i at de hengav seg til alle slags fordervede handlinger. – Ro 1: 18–31.

I kontrast til menneskenes syndighet. De ikke-jødiske folkeslagenes fordervede handlinger og jødenes ulydighet mot Guds lov skadet på ingen måte Skaperen personlig. Hans sannferdighet, hellighet og rettferdighet stod i stedet i skarp kontrast til alt dette, noe som var til ære for ham. Men selv om menneskenes urette handlinger får Guds rettferdighet til å tre enda sterkere fram, kan ingen hevde at Gud er urettferdig når han fullbyrder dommen over dem som handler urett. Som Guds skapning har mennesket ingen rett til å skade seg selv ved å synde.

Det var dette argumentet Paulus brukte i sitt brev til romerne da han skrev: «Hvis vår urettferdighet bringer Guds rettferdighet i forgrunnen, hva skal vi da si? Gud er vel ikke urettferdig når han utøser sin vrede? (Jeg taler slik et menneske taler.) Måtte det aldri skje! Hvordan skal Gud ellers dømme verden? Men hvis Guds sannhet på grunn av min løgn [jf. Sl 62: 9] er blitt gjort mer fremtredende, til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som en synder? Og hvorfor ikke si, slik som vi falskelig blir beskyldt for, og slik som noen hevder at vi sier: ’La oss gjøre de onde ting for at de gode ting kan komme’? Dommen over disse menneskene er i samsvar med rettferdigheten.» (Ro 3: 5–8) Gud har ikke utfridd sitt folk for at de skal følge en syndig kurs, men for at de skal leve et liv i rettferdighet, slik at de kan bringe ære til ham. Apostelen sier senere i sitt brev: «Fortsett heller ikke å framstille deres lemmer  for synden som urettferdighets våpen, men framstill dere selv for Gud som de levende fra de døde, og deres lemmer for Gud som rettferdighets våpen.» – Ro 6: 12, 13.

Hva vil det si at Jesus Kristus selv er «sannheten»?

I likhet med sin Far, Jehova, er Jesus Kristus «full av ufortjent godhet og sannhet». (Joh 1: 14; Ef 4: 21) Da han var på jorden, holdt han alltid fram sannheten, slik han hadde fått den fra sin Far. (Joh 8: 40, 45, 46) «Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn.» (1Pe 2: 22) Jesus framstilte tingene slik de virkelig var. Foruten at han var ’full av sannhet’, var han selv «sannheten», og sannheten kom ved ham. Han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» (Joh 14: 6) Og apostelen Johannes skrev: «Loven ble gitt ved Moses; den ufortjente godhet og sannheten er kommet ved Jesus Kristus.» – Joh 1: 17.

Johannes’ ord betyr ikke at Moseloven var beheftet med feil. Den var også sann, i overensstemmelse med Guds norm for hellighet, rettferdighet og godhet. (Sl 119: 151; Ro 7: 10–12) Loven tjente imidlertid som en oppdrager som ledet til Kristus (Ga 3: 23–25), og den hadde en skygge, eller et profetisk bilde, av større virkeligheter. (He 8: 4, 5; 10: 1–5) Ettersom Loven tilveiebrakte en skygge, var den, selv om den var sann, ikke den fulle sannhet og måtte derfor vike plassen for de virkeligheter som den inneholdt forbilder på. Denne tanken blir understreket av apostelen Paulus i hans brev til kolosserne: «La . . . ingen dømme dere angående spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat; for disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkeligheten hører Kristus til.» (Kol 2: 16, 17) Følgelig ’kom sannheten ved Jesus Kristus’ i den forstand at han brakte de ting som Loven inneholdt forbilder på, inn i virkelighetens, eller sannhetens, verden. Ettersom Jesus ikke var en skygge, men virkeligheten, var han «sannheten». Jesus ble også ’en tjener for Guds sannferdighets skyld’ ved at han oppfylte Guds løfter til jødenes forfedre ved sin tjeneste til gagn for de omskårne jødene og proselyttene. – Ro 15: 8; se JESUS KRISTUS (Han ’vitnet om sannheten’).

Apostelen Paulus’ ord om at ’Loven har sannhetens hovedtrekk’, antyder ikke at Moseloven inneholdt noe som var usant (Ro 2: 20), men viser at den ikke var den hele og fulle sannhet.

«Sannhetens ånd.» Den ånd som utgår fra Jehova Gud, er ren og hellig. Den er «sannhetens ånd». (Joh 14: 17; 15: 26) Jesus Kristus sa til sine disipler: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når denne kommer, sannhetens ånd, skal han lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale av egen tilskyndelse, men de ting han hører, skal han tale, og han skal forkynne dere de kommende ting.» – Joh 16: 12, 13.

Guds ånd ville lære dem alt de trengte å vite for å kunne utføre sin gjerning. Den ville minne dem om og gi dem forståelse av ting de tidligere hadde hørt Jesus si, men ikke hadde forstått. (Joh 14: 26) Den ville også forkynne dem «de kommende ting». Dette kunne innbefatte at den ville kaste lys over betydningen av Jesu død og oppstandelse, ettersom dette ennå hørte framtiden til og var blant de ting disiplene ikke forstod. (Mt 16: 21–23; Lu 24: 6–8, 19–27; Joh 2: 19–22; 12: 14–16; 20: 9) Senere satte Guds ånd Jesu disipler også i stand til å forutsi framtidige begivenheter. (Apg 11: 28; 20: 29, 30; 21: 11; 1Ti 4: 1–3) Som «sannhetens ånd» kunne Guds hellige ånd aldri være en kilde til villfarelse, men den ville beskytte disiplene mot vranglære. (Jf. 1Jo 2: 27; 4: 1–6.) Den ville vitne om sannheten om Jesus Kristus. Fra og med pinsedagen i år 33 vitnet Guds ånd ved at den hjalp Jesu disipler til å forstå de profetiene som tydelig viste at Jesus var Guds Sønn. På grunnlag av disse profetiene vitnet disiplene for andre. (Joh 15: 26, 27; jf. Apg 2: 14–36; Ro 1: 1–4.) Men allerede før pinsedagen hadde «sannhetens ånd» vitnet om at Jesus var Guds Sønn (1Jo 5: 5–8), for det var ved hjelp av denne ånd Jesus ble salvet og satt i stand til å utføre kraftige gjerninger. – Joh 1: 32–34; 10: 37, 38; Apg 10: 38; se ÅND.

Guds Ord er sannhet. Guds Ord framstiller tingene slik de virkelig er, idet det åpenbarer Jehovas egenskaper, hensikter og bud og beskriver menneskenes sanne tilstand. Guds sannhetsord viser hva som kreves for at en skal bli helliget, eller satt til side for å bli brukt av Jehova i tjenesten for ham, og så forbli i denne hellige tilstand. Derfor kunne Jesus be angående sine disipler: «Hellige dem ved hjelp av sannheten; ditt ord er sannhet.» (Joh 17: 17; jf. Jak 1: 18.) Deres lydighet mot den åpenbarte sannhet i Guds Ord førte til at de ble helliget, idet deres sjeler ble renset ved hjelp av sannheten. (1Pe 1: 22) Derved skilte de seg ut og var «ikke en del av verden», som ignorerte Guds sannhet. – Joh 17: 16.

’Å vandre i sannheten.’ De som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må vandre i hans  sannhet og tjene ham i sannhet. (Jos 24: 14; 1Sa 12: 24; Sl 25: 4, 5; 26: 3–6; 43: 3; 86: 11; Jes 38: 3) Dette vil blant annet si at de retter seg etter Guds krav og tjener ham i trofasthet og oppriktighet. Jesus sa til en samaritansk kvinne: «Den time kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere. Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» (Joh 4: 23, 24) En slik tilbedelse kan ikke være basert på fantasiforestillinger, men må være i samsvar med kjensgjerningene og det Gud har åpenbart i sitt Ord om seg selv og sine hensikter.

Kristendommen er «sannhetens vei» (2Pe 2: 2), og de som hjelper andre med å fremme kristendommens interesser, blir «medarbeidere i sannheten». (3Jo 8) Hele den kristne lære, som med tiden ble en del av Guds skrevne Ord, er «sannheten» eller «det gode budskaps sannhet». For å oppnå frelse er det en absolutt nødvendighet å holde seg til denne sannhet, å ’vandre’ i den. (Ro 2: 8; 2Kt 4: 2; Ef 1: 13; 1Ti 2: 4; 2Ti 4: 4; Tit 1: 1, 14; He 10: 26; 2Jo 1–4; 3Jo 3, 4) Når noen har en rett oppførsel, vitner sannheten – det at deres atferd er i samsvar med Guds Ord, og resultatene av deres livsførsel – om at de er eksempler som er verd å etterligne. (3Jo 11, 12) Når noen på den annen side viker av fra kristendommens grunnleggende lære, enten ved å ha en urett oppførsel eller ved å spre falsk lære, «vandrer» de ikke lenger i sannheten. Slik forholdt det seg med dem som insisterte på at det var nødvendig å la seg omskjære for å oppnå frelse. Deres lære var i strid med den kristne sannhet, og de som antok den, sluttet med å adlyde sannheten og vandre i den. (Ga 2: 3–5; 5: 2–7) Og da Peter ved sin opptreden med urette gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder, irettesatte Paulus ham for at han ikke «vandret» i samsvar med «det gode budskaps sannhet». – Ga 2: 14.

«En sannhetens søyle og støtte.» Den kristne menighet tjener som «en sannhetens søyle og støtte», idet den bevarer sannheten ren og forsvarer den og verner om den. (1Ti 3: 15) Det er derfor særlig viktig at de som er betrodd det ansvar å føre tilsyn med menigheten, kan bruke «sannhetens ord på rette måte». Ved rett bruk av Guds Ord kan de bekjempe falsk lære i menigheten og veilede «dem som ikke er velvillig innstilt, ettersom Gud kanskje vil gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten». (2Ti 2: 15–18, 25; jf. 2Ti 3: 6–8; Jak 5: 13–20.) Ikke alle er kvalifisert til å veilede, eller undervise, på denne måten i menigheten. Menn som har bitter skinnsyke og er stridslystne, har ingen grunn til å skryte og påstå at de er kvalifisert til å undervise. Som disippelen Jakob skrev: «Hvem er vis og forstandig blant dere? La ham ved sin gode livsførsel vise sine gjerninger med en mildhet som hører visdom til. Men hvis dere har bitter skinnsyke og stridslyst i deres hjerter, så skryt ikke og lyv ikke mot sannheten.» – Jak 3: 13, 14.

For at den kristne menighet skal kunne være «en sannhetens søyle og støtte», må dens medlemmer gjøre sannheten kjent ved sin gode oppførsel. (Ef 5: 9) De må konsekvent holde fast ved en rett oppførsel, som om de ’har sannheten spent som belte om sine hofter’. (Ef 6: 14) Foruten at de kristne selv må bevare sin renhet, må de også være opptatt av menighetens renhet. Da apostelen Paulus understreket hvor viktig det er å beskytte den kristne menighet mot å bli besmittet av lovløse personer, skrev han: «Rens ut den gamle surdeigen, for at dere kan være en ny deig, liksom dere er usyret. For vårt påskeoffer, Kristus, er jo blitt slaktet. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, heller ikke med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede brød.» (1Kt 5: 7, 8) Ettersom Jesus Kristus, den virkelighet påskelammet pekte fram til, bare ble ofret én gang (jf. He 9: 25–28), må hele de kristnes livsførsel, som kan sammenlignes med de usyrede brøds høytid, være fri for ondskap og ugudelighet. De kristne må være villige til å fjerne det som er syndig, og bevare både seg selv og menigheten ren og således ’holde høytid med oppriktighets og sannhets usyrede brød’.