(Sạra) [fyrstinne], SARAI (Sạrai) [muligens: stridslysten].

Abrahams hustru og halvsøster; mor til Isak. (1Mo 11: 29; 20: 12; Jes 51: 2) Hennes opprinnelige navn var Sarai. (1Mo 17: 15) Hun var ti år yngre enn Abraham (1Mo 17: 17) og ble gift med ham mens de bodde i Ur i Kaldea. (1Mo 11: 28, 29) Hun var ufruktbar inntil hennes forplantningsevne på mirakuløst vis ble gjenopplivet etter at hun var blitt gammel og ikke lenger hadde menstruasjon. – 1Mo 18: 11; Ro 4: 19; He 11: 11.

Sara kan ha vært i 60-årene da hun sammen med Abraham forlot Ur og bosatte seg i Karan. Da hun var 65 år gammel, drog hun sammen med sin mann fra Karan til Kanaans land. (1Mo 12: 4, 5) Der bodde de en tid i Sikem og i fjellområdet øst for Betel og på flere andre steder, før en hungersnød tvang dem til å dra til Egypt. – 1Mo 12: 6–10.

Selv om Sara var kommet opp i årene, var hun svært vakker. Abraham hadde derfor tidligere bedt henne om at hun hvis det skulle bli nødvendig på deres reiser, skulle si at han var hennes bror, for at ikke andre skulle drepe ham og så ta henne. (1Mo 20: 13) I Egypt ble Sara på fyrstenes anbefaling hentet til faraos hus. Ved guddommelig inngripen ble imidlertid farao hindret i å krenke henne. Han gav henne deretter tilbake til Abraham og bad dem forlate landet. Han sørget også for at Abraham og alt det han eide, ble ført trygt av sted. – 1Mo 12: 11–20.

Det er interessant å merke seg at et gammelt papyrusdokument forteller om en farao som befalte bevæpnede menn å gripe en tiltrekkende kvinne og drepe hennes mann. Abrahams frykt for at han kunne bli drept på grunn av Sara, var derfor ikke ubegrunnet. I stedet for å sette sitt eget liv i fare i et forgjeves forsøk på å redde sin hustrus ære i et fremmed land gjorde Abraham det som han mente var sikrest. En må huske at Abraham var sin hustrus eier. Sara var glad for å kunne tjene Jehova og Abraham på denne måten. Bibelen fordømmer ikke Abraham for den måten han handlet på.

Ti år etter at Sara og Abraham opprinnelig var kommet til Kanaan, bad den 75 år gamle Sara sin mann om å ha omgang med hennes egyptiske tjenestekvinne Hagar, slik at han kunne få barn med henne. (1Mo 16: 1–3) De vanskelighetene som oppstod på grunn av dette, viste tydelig at det ikke var på den måten Jehova ville oppfylle sitt løfte til Abraham om en «ætt». (1Mo 15: 1–16) Da Hagar ble klar over at hun var gravid, begynte hun å se på sin frue med forakt. Da Sara beklaget seg over dette, gav Abraham henne full myndighet til å behandle sin tjenestekvinne slik hun fant for godt. Hagar ble ydmyket av sin frue og rømte fra henne, men vendte på Guds befaling lydig tilbake og fødte senere Ismael. – 1Mo 16: 4–16.

Omkring 13 år etter at Ismael ble født, befalte Gud Abraham å omskjære alle av mannkjønn i sin husstand. Samtidig sa han at Abraham ikke lenger skulle kalle sin hustru «Sarai», men «Sara», som betyr «fyrstinne». Gud sa om Sara: «Jeg vil velsigne henne og også gi deg en sønn ved henne; og jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til nasjoner; konger over folkeslag skal komme fra henne.» (1Mo 17: 9–27)Guds befaling lydig tilbake og fødte senere Ismael. – 1Mo 16: 4–16. Ikke lang tid deretter kom tre engler på besøk til Abraham og Sara i Mamre. Den ene av dem bekreftet at Sara skulle føde en sønn. Da Sara hørte dette, begynte hun «å le inni seg» og sa: «Skal jeg virkelig føle lyst etter at jeg er utslitt, nå som min herre dessuten er gammel?» Da hun ble irettesatt for at hun lo, ble hun redd og benektet at hun hadde gjort det. (1Mo 18: 1–15; Ro 9: 9) Ettersom Sara i Hebreerne 11: 11 blir holdt fram som et eksempel på grunn av sin tro, kan hennes latter ikke ha vært et uttrykk for vantro, men det må snarere ha vært slik at selve den tanken at hun i sin alder skulle få en sønn, forekom henne å være komisk. Det at Sara (inni seg) anerkjente Abraham som sin herre, vitnet om at hun var lydig mot og underordnet seg under sitt ekteskapelige overhode, og hun blir framholdt som et eksempel for kristne kvinner. – 1Pe 3: 5, 6.

På ett tidspunkt flyttet Sara og hennes mann til Gerar. Som tidligere omtalte Abraham henne som sin søster. Kongen i Gerar, Abimelek, sendte ut folk og hentet Sara. Igjen grep Jehova inn, og hun unngikk å bli krenket. Da Abimelek leverte Sara tilbake til Abraham, gav han Abraham kveg og tjenere og tjenestekvinner, kanskje som kompensasjon for at han midlertidig hadde berøvet ham hans hustru. Dessuten gav han Abraham ett tusen sølvstykker (ca. 15 000 kr). Disse sølvstykkene skulle tjene som et vitnesbyrd om at Sara var en dydig kvinne, renset for enhver skamplett. – 1Mo 20.

I en alder av 90 år opplevde Sara den glede å føde Isak. Hun utbrøt da: «Gud har beredt meg latter: Enhver som hører om det, kommer til å le av meg.» Grunnen til latteren ville uten tvil være glede og forundring over barnets fødsel. Sara  ammet sin sønn i cirka fem år. Da Isak ble avvent, stelte Abraham i stand en stor fest. Ved denne anledningen la Sara merke til at Hagars sønn, Ismael, som nå var omkring 19 år gammel, «drev gjøn» med Isak, eller behandlet ham på en spottende måte. Ettersom hun tydeligvis fryktet for Isaks framtid, bad hun Abraham om å sende bort Hagar og Ismael. Abraham gjorde dette, etter at Gud hadde gitt sitt samtykke. – 1Mo 21: 1–14.

Omkring 32 år senere døde Sara, i en alder av 127 år, og Abraham begravet henne «i hulen på Makpela-marken». – 1Mo 23: 1, 19, 20.

Hennes rolle i et symbolsk drama. I brevet til galaterne viste apostelen Paulus at Abrahams hustru Sara var et bilde på «det Jerusalem som er der oppe», mor til de åndssalvede kristne, Abrahams åndelige ætt. I likhet med Sara har «det Jerusalem som er der oppe», Guds symbolske kvinne, aldri vært i trelldom, og hennes barn er derfor også frie. For å kunne bli et fritt barn av «det Jerusalem som er der oppe», og oppnå «hennes frihet» er det nødvendig å bli utfridd av syndens trelldom av Guds Sønn. (Ga 4: 22–31; 5: 1, NW, fotn.) Som Kristus Jesus sa til Abrahams kjødelige etterkommere: «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Enhver som gjør synd, er en slave av synden. Men slaven blir ikke i husstanden for evig; sønnen blir der for evig. Hvis derfor Sønnen frigjør dere, skal dere bli virkelig fri.» – Joh 8: 34–36; se FRI KVINNE; HAGAR.