[motstander].

Det hebraiske ordet satạn forekommer mange steder i De hebraiske skrifter uten den bestemte artikkel. Den første gangen det blir brukt slik, er det knyttet til den engelen som stod på veien for å stå imot Bileam da han drog av sted i den hensikt å forbanne israelittene. (4Mo 22: 22, 32) I andre tilfeller blir det brukt i forbindelse med mennesker som blir omtalt som motstandere av andre mennesker. (1Sa 29: 4; 2Sa 19: 21, 22; 1Kg 5: 4; 11: 14, 23, 25) Men i kombinasjon med den bestemte artikkelen ha brukes ordet om Satan Djevelen, Guds fremste motstander. (Job 1: 6, NW, fotn.; 2: 1–7; Sak 3: 1, 2) I De greske skrifter brukes ordet satanạs om Satan Djevelen på nesten alle de stedene det forekommer, og det står vanligvis sammen med den bestemte artikkelen ho.

Opprinnelse. Bibelen viser at den skapningen som kalles Satan, ikke alltid har hatt dette navnet. Det er et beskrivende navn som han fikk fordi han begynte å handle i opposisjon til og som en motstander av Gud. Det navnet han hadde før dette skjedde, er ikke nevnt. Gud er den eneste  Skaper, ’hans verk er fullkomment’, og det finnes ingen urett eller urettferdighet hos ham. (5Mo 32: 4) Den som ble Satan, var derfor, da han ble skapt, en fullkommen og rettferdig Guds skapning. Han er en åndeskapning, for han trådte fram for Gud i himmelen. (Job, kap. 1, 2; Åp 12: 9) Jesus Kristus sa følgende om ham: «Han var en manndraper da han begynte, og han stod ikke fast i sannheten, for sannhet er ikke i ham.» (Joh 8: 44; 1Jo 3: 8) Jesus viser her at Satan en gang var i sannheten, men at han forlot den. Han var en manndraper fra det tidspunkt da han stod fram og vendte Adam og Eva bort fra Gud, for ved å gjøre dette, førte han døden over Adam og Eva, som så videreførte synd og død til sine etterkommere. (Ro 5: 12) De egenskaper og handlinger som tilskrives ham gjennom hele Bibelen, kan bare tilskrives en person, ikke et abstrakt ondskapens prinsipp. Det er tydelig at både jødene og Jesus og hans disipler visste at Satan eksisterte som en person.

Denne åndeskapningen, som opprinnelig var rettferdig og fullkommen, vek altså bort fra denne tilstanden og hengav seg til synd og fornedrelse. Den prosessen som førte til dette resultatet, blir beskrevet av Jakob: «Enhver blir prøvd ved at han blir dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt fruktbart, føder det synd; og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den død.» (Jak 1: 14, 15) Den handlemåten Satan fulgte, har tydeligvis i visse henseender en parallell i den handlemåten som ble fulgt av kongen av Tyrus, slik den er beskrevet i Esekiel 28: 11–19. – Se FULLKOMMENHET (Den første synderen og kongen av Tyrus).

Det framgår klart av den bibelske beretningen at det var Satan som talte gjennom en slange og forledet Eva til å bli ulydig mot Guds befaling. Eva fikk deretter Adam til å følge den samme opprørske handlemåten. (1Mo 3: 1–7; 2Kt 11: 3) Ettersom Satan benyttet seg av en slange, blir han i Bibelen omtalt som en «slange», en betegnelse som kom til å bety «bedrager». Han blir også kalt «Fristeren» (Mt 4: 3) og en løgner, «løgnens far». – Joh 8: 44; Åp 12: 9.

Stridsspørsmålet om det universelle overherredømme blir reist. Da Satan henvendte seg til Eva (ved å tale gjennom slangen), reiste han i virkeligheten tvil om hvorvidt det var rett og rettferdig at Jehova utøvde det absolutte overherredømme. Han antydet at Gud med urette holdt noe tilbake fra kvinnen, og han påstod at Gud var en løgner i og med at han hadde sagt at hun skulle dø hvis hun spiste av den forbudte frukt. Satan fikk henne også til å tro at hun kunne bli fri og uavhengig av Gud, at hun kunne bli som Gud. Denne onde åndeskapningen opphøyde på denne måten seg selv til å bli høyere enn Gud i Evas øyne, og Satan ble hennes gud, selv om Eva på det tidspunktet etter alt å dømme ikke var klar over hvem det var som villedet henne. Ved sin handlemåte oppnådde Satan å føre mannen og kvinnen inn under sin ledelse og kontroll og stå fram som en rivaliserende gud i opposisjon til Jehova. – 1Mo 3: 1–7.

Bibelen gir oss et gløtt inn i noe som skjedde i himmelen, og åpenbarer at Satan senere, som en rivaliserende gud, trådte fram for Jehova i himmelen og utfordret ham like opp i ansiktet. Satan påstod at han kunne få Guds tjener Job, og underforstått en hvilken som helst av Guds tjenere, til å vende seg bort fra Gud. Han beskyldte faktisk Gud for at han med urette hadde gitt Job alt, også full beskyttelse, slik at Satan ikke kunne sette Job på prøve og påvise hva som virkelig bodde i hans hjerte, et hjerte som etter Satans mening var ondt. Han gav uttrykk for at han mente at det først og fremst var av selviske grunner Job tjente Gud. Han sa: «Hud for hud; alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel. Jeg ber deg, rekk til en forandring ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt og se om han ikke kommer til å forbanne deg like opp i ansiktet.» – Job 1: 6–12; 2: 1–7; se OVERHERREDØMME.

I dette spesielle tilfellet tillot Jehova at Satan førte ulykker over Job ved at han unnlot å gripe inn da Satan fikk en flokk sabeere til å gå til angrep og dessuten brakte ødeleggelse over hjorder og gjetere med noe som Jobs budbringer kalte «Guds ild» fra himlene. Det sies ikke noe om hvorvidt dette var lyn eller en annen form for ild. Satan fikk også tre flokker med kaldeere til å komme og herje og sendte dessuten en veldig vind. Følgen av alt dette var at alle Jobs barn døde, og at hans eiendom ble ødelagt. Til slutt ble Job selv påført en motbydelig sykdom av Satan. – Job 1: 13–19; 2: 7, 8.

Alt dette viser hvilken makt åndeskapningen Satan er i besittelse av, og hvilken ondskapsfull og morderisk innstilling han har.

Det er imidlertid viktig å merke seg at Satan erkjente sin maktesløshet i forhold til Guds uttrykkelige befaling, for han utfordret ikke Guds makt og myndighet da Gud forbød ham å ta Jobs liv. – Job 2: 6.

Fortsatt motstand mot Gud. Da Satan utfordret Gud og beskyldte Guds tjenere for ikke å være rettskafne og ulastelige, levde han i samsvar med betegnelsen «Djevelen», som betyr  «baktaleren», en betegnelse han gjorde seg fortjent til da han baktalte Jehova Gud i Edens hage.

Andre onde engler slutter seg til ham. Før vannflommen på Noahs tid hadde tydeligvis også noen andre av Guds engler forlatt sin rette bolig i himmelen og den stillingen de var blitt tildelt der. De materialiserte seg som mennesker og slo seg til på jorden, giftet seg med kvinner og fikk avkom som ble kalt nefilim. (1Mo 6: 1–4; 1Pe 3: 19, 20; 2Pe 2: 4; Jud 6; se GUDS SØNN[ER]; NEFILIM.) Disse englene hadde forlatt sin tjeneste for Gud og var kommet inn under Satans herredømme. Satan blir derfor kalt «demonenes hersker». I ett tilfelle, da Jesus drev ut demoner av en mann, beskyldte fariseerne ham for å gjøre det ved hjelp av «Beelsebub, demonenes hersker». At det var Satan de siktet til, framgår av det svaret Jesus gav dem: «Hvis Satan driver Satan ut, har han kommet i strid med seg selv.» – Mt 12: 22–27.

Apostelen Paulus forbinder Satan med «de onde åndemaktene i de himmelske regioner», og han omtaler dem som «verdensherskerne i dette mørke». (Ef 6: 11, 12) Som en makthaver i det usynlige område i jordens umiddelbare nærhet er Satan «herskeren over luftens myndighet». (Ef 2: 2) I Åpenbaringen står det at han er den som «villeder hele den bebodde jord». (Åp 12: 9) Apostelen Johannes sa at «hele verden ligger i den ondes makt». (1Jo 5: 19) Han er derfor «denne verdens hersker». (Joh 12: 31) Av den grunn skrev Jakob at «vennskapet med verden er fiendskap mot Gud». – Jak 4: 4.

Hans kamp for å tilintetgjøre ’ætten’. Satan forsøkte på et tidlig tidspunkt å hindre at den lovte «ætt» skulle komme gjennom Abraham. (1Mo 12: 7) Han forsøkte etter alt å dømme å forårsake at Sara ble besmittet, slik at hun ikke ville være egnet til å bære fram ætten, men Gud beskyttet henne. (1Mo 20: 1–18) Han gjorde også sitt ytterste for å ødelegge dem Gud valgte ut som Abrahams ætt, nemlig Israels nasjon, ved å påvirke dem til å synde og ved å få andre nasjoner til å gå imot dem, slik den historiske bibelske beretningen viser. Satans ærgjerrige framstøt i hans kamp mot Gud nådde et høydepunkt som i hans egne øyne fortonte seg som en seier, da kongen i Babylon, det tredje verdensrike som er omtalt i Bibelens historiske beretning, inntok Jerusalem, rev herredømmet fra kong Sidkia av Davids ætt, ødela Jehovas tempel og avfolket Jerusalem og Juda. – Ese 21: 25–27.

Nebukadnesar og hans etterfølgere på Babylons trone tjente som et redskap for Satan ved å holde israelittene i landflyktighet i 68 år, til Babylon ble beseiret. Babylon hadde ingen planer om å sette sine fanger fri på noe tidspunkt og gjenspeilte derved Satans egne brautende og ærgjerrige handlinger som en rivaliserende gud i opposisjon til universets Overherre, Jehova. Babylons konger dyrket sin avgud Marduk, gudinnen Isjtar og en hærskare av andre guder. Derved var de i realiteten demontilbedere, og som en del av den verden som var fremmedgjort for Jehova, var de underlagt Satans herredømme. – Sl 96: 5; 1Kt 10: 20; Ef 2: 12; Kol 1: 21.

Satan påvirket Babylons konge til å trakte etter å ha fullstendig herredømme over jorden, til og med over «Jehovas trone» (1Kr 29: 23) og «Guds stjerner», kongene i Davids slektslinje som satt på tronen på Moria-fjellet (i utvidet forstand Sions fjell). Babylons «konge», det vil si det babylonske dynasti, ’løftet seg opp’ i sitt eget hjerte og var i sine egne og sine beundreres øyne en som var «skinnende», en «daggryets sønn». (I noen oversettelser er uttrykket «Lucifer» fra den latinske oversettelsen Vulgata brukt. Dette uttrykket er imidlertid bare en oversettelse av det hebraiske ordet helẹl, som betyr «skinnende». Helẹl er ikke et navn eller en tittel, men snarere et uttrykk som beskriver den hovmodige innstillingen som preget Babylons kongerekke fra Nebukadnesars tid.) (Jes 14: 4–21) Siden Babylon var et redskap Satan benyttet seg av, var det Satans eget ærgjerrige ønske som kom til uttrykk gjennom Babylons «konge». Enda en gang grep Jehova inn til frelse for sitt folk ved å la det komme tilbake til sitt land og bo der til den virkelige lovte Ætt skulle komme. – Esr 1: 1–6.

Forsøk på å få Jesus til å falle. Satan var uten tvil klar over at Jesus var Guds Sønn og den som ifølge profetien skulle knuse hans hode (1Mo 3: 15), og han gjorde derfor det han kunne for å utslette ham. Men da engelen Gabriel fortalte Maria at hun skulle bli gravid og bli mor til Jesus, sa han til henne: «Hellig ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Høyeste skal overskygge deg. Derfor skal også det som blir født, kalles hellig, Guds Sønn.» (Lu 1: 35) Jehova beskyttet sin Sønn. De forsøkene som ble gjort på å drepe Jesus da han var barn, slo feil. (Mt 2: 1–15) Gud fortsatte å beskytte Jesus mens han var ung. Etter at Jesus var døpt, kom Satan til ham i ødemarken og utsatte ham for tre forskjellige sterke fristelser som førte til at Jesus ble grundig prøvd med hensyn til sin hengivenhet og trofasthet overfor Jehova. I forbindelse med én av disse fristelsene står det at Satan viste Jesus alle verdens riker og hevdet at de tilhørte ham, Satan. Jesus motsa ham ikke på dette punkt. Men Jesus ville ikke engang for et øyeblikk  overveie om han skulle ta en «snarvei» til å oppnå kongemakt, og han tenkte heller ikke et øyeblikk på å gjøre noe bare for å behage seg selv. Hans kontante svar til Satan var: «Gå bort, Satan! For det står skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.’» Djevelen ’trakk seg da bort fra ham inntil en annen beleilig tid’. (Mt 4: 1–11; Lu 4: 13) Dette viser at det er sant som Jakob senere skrev: «Stå Djevelen imot, og han skal flykte fra dere.» – Jak 4: 7.

Jesus var alltid våken for faren ved Satans listige angrep og for det faktum at Satan ønsket å felle ham ved å få ham til å beskjeftige seg med tanker som var i strid med Jehovas vilje. Dette kom tydelig til uttrykk da Peter ved en anledning, riktignok i beste mening, utsatte ham for en fristelse. Jesus hadde sagt at han skulle komme til å gjennomgå lidelser og bli drept. «Da tok Peter ham til side og begynte å refse ham og sa: ’Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.’ Men han vendte ryggen til og sa til Peter: ’Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.’» – Mt 16: 21–23.

Jesus var i fare gjennom hele den tiden han utførte sin tjeneste på jorden. Satan benyttet menneskelige redskaper til å motarbeide ham. De forsøkte enten å få ham til å snuble og falle eller å drepe ham. En gang var folk i ferd med å komme og gripe ham for å gjøre ham til konge. Men Jesus kunne ikke gå med på det. Først når Guds tid var inne til det, og bare på den måten Gud bestemte, ville han ta imot kongemakt. (Joh 6: 15) Ved en annen anledning forsøkte folk fra hans egen hjemby å drepe ham. (Lu 4: 22–30) Han ble stadig plaget av slike som Satan brukte til å forsøke å fange ham i ord. (Mt 22: 15) Men uansett hvilke anstrengelser Satan gjorde seg, klarte han ikke å få Jesus til å begå den minste synd i tanke eller gjerning. Det ble grundig bevist at Satan er en løgner, og hans utfordring angående Guds overherredømme og Guds tjeneres ulastelighet viste seg å være feilslått. Som Jesus sa like før han døde: «Nå holdes det dom over denne verden; nå skal denne verdens hersker bli kastet ut» – fullstendig vanæret. (Joh 12: 31) På grunn av synden hadde Satan et grep om menneskeheten. Men da Jesus hadde feiret sin siste påske sammen med sine disipler og visste at Satan snart skulle volde hans død, kunne han si: «Verdens hersker kommer. Og han har ikke noe tak på meg.» – Joh 14: 30.

Noen timer senere oppnådde Satan å få Jesus drept. Han fikk først makt over en av Jesu apostler og benyttet seg deretter av jødiske ledere og den romerske verdensmakt til å få henrettet Jesus på en smertefull og krenkende måte. (Lu 22: 3; Joh 13: 26, 27; kap. 18, 19) Satan opptrådte her som den «som har midlene til å volde død, det vil si Djevelen». (He 2: 14; Lu 22: 53) Men dette tjente ikke til fremme av Satans sak. Det tjente bare til at han uten å ville det oppfylte en profeti som gikk ut på at Jesus skulle dø som et offer. Det at Jesus døde som et uklanderlig menneske, tilveiebrakte løsesummen for menneskeheten, og ved sin død (og ved at han ble oppreist av Gud) kunne han senere hjelpe den syndige menneskehet til å slippe ut av Satans grep. Bibelen sier i den forbindelse at Jesus ble blod og kjød for at han «ved sin død skulle gjøre til intet ham som har midlene til å volde død, det vil si Djevelen; og for at han kunne frigjøre alle dem som av frykt for døden var holdt i trelldom gjennom hele sitt liv». – He 2: 14, 15.

Fortsetter å kjempe mot de kristne. Etter Jesu Kristi død og oppstandelse fortsatte Satan sin bitre kamp mot Jesu etterfølgere. Det finnes mange vitnesbyrd om dette i Apostlenes gjerninger og i brevene i De kristne greske skrifter. Paulus sa at han hadde fått «en torn i kjødet, en Satans engel», som stadig skulle slå ham. (2Kt 12: 7) Satan skjulte sin sanne natur og sine egentlige hensikter, slik han hadde gjort da han fristet Eva, ved å ’gjøre seg om til en lysets engel’, og han hadde representanter, tjenere, som også «stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere». (2Kt 11: 14, 15) For eksempel var det noen «falske apostler» som motarbeidet Paulus (2Kt 11: 13), og i Smyrna var det noen som ’sa at de var jøder, men likevel ikke var det, men var en Satans synagoge’. (Åp 2: 9) Satan holdt aldri opp med å anklage de kristne «dag og natt» og trekke deres ulastelighet i tvil, slik han gjorde i tilfellet med Job. (Åp 12: 10; Lu 22: 31) Men de kristne har «en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig», som trer fram for Gud på deres vegne. – 1Jo 2: 1.

Han blir kastet i avgrunnen og blir til slutt tilintetgjort. Da Satan fikk Eva og deretter Adam til å gjøre opprør mot Gud, sa Gud til slangen (i virkeligheten til Satan, siden et dyr ikke kunne forstå de stridsspørsmålene det dreide seg om): «Støv skal du ete alle dine levedager. Og jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1Mo 3: 14, 15) Gud kunngjorde her at Satan, som var kastet ut av Guds hellige organisasjon, ikke ville ha noe livsoppholdende håp, men  skulle ’ete støv’, i billedlig forstand, til han døde. ’Ætten’ skulle til slutt knuse hans hode, eller med andre ord tilføye ham en dødelig skade. Da Kristus var på jorden, viste demonene at de forstod at han var den som skulle kaste dem i «avgrunnen», etter alt å dømme en forvaringstilstand som i den parallelle beretningen blir omtalt som en pine. – Mt 8: 29; Lu 8: 30, 31; se PINE.

I Åpenbaringen blir det gitt en beskrivelse av Satans siste dager og hans endelikt. På den tiden da Kristus begynner å herske i Riket, blir Satan ifølge Åpenbaringen kastet ut av himmelen og ned til jorden. Han har da ikke lenger adgang til himmelen, slik han hadde på Jobs tid og i flere hundre år etterpå. (Åp 12: 7–12) Etter dette nederlaget har Satan bare en «kort tidsperiode», som han benytter til å føre krig mot «dem som er igjen av hennes [kvinnens] ætt, de som holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus». Fordi han forsøker å fortære dem som er igjen av kvinnens ætt, blir han kalt «dragen», en som sluker eller knuser. (Åp 12: 16, 17; jf. Jer 51: 34, hvor Jeremia taler på vegne av Jerusalem og Juda og sier: «Nebukadressar, Babylons konge, har fortært meg . . . Som en stor slange [eller «en drage», NW, fotn.] har han slukt meg.») I den forutgående beskrivelsen av hans kamp mot kvinnen og hans forsøk på å sluke hennes barn blir han billedlig omtalt som «en stor, ildfarget drage». – Åp 12: 3.

I det 20. kapitlet i Åpenbaringen fortelles det om at Satan blir bundet og kastet i avgrunnen for tusen år av en mektig engel – utvilsomt Jesus Kristus, som har nøkkelen til avgrunnen, og som er den «ætt» som skal knuse Satans hode. – Jf. Åp 1: 18; se AVGRUNNEN.

Satans siste kraftanstrengelse kulminerer med et endelig nederlag. Ifølge profetien skal han slippes løs «for en kort tid» når Kristi tusenårige styre er endt, og lede opprørske mennesker i et nytt angrep på Guds overherredømme, men han (og hans demoner) skal bli kastet i ild- og svovelsjøen, den evige tilintetgjørelse. – Åp 20: 1–3, 7–10; jf. Mt 25: 41; se ILDSJØEN.

Hva vil det si å ’overgi et menneske til Satan til kjødets tilintetgjørelse’?

Da apostelen Paulus rettledet menigheten i Korint angående hva som burde gjøres med et medlem av menigheten som hadde hatt utuktig omgang med sin fars kone, skrev han at de skulle overgi «et slikt menneske til Satan til kjødets tilintetgjørelse». (1Kt 5: 5) Dette var en befaling om å ekskludere mannen fra menigheten og slutte med å ha noe slags fellesskap med ham. (1Kt 5: 13) Det at han ble overgitt til Satan, innebar at han ble fjernet fra menigheten og overgitt til den verden som Satan er gud og hersker over. I likhet med «en liten surdeig» som kan syre en hel deig, var denne mannen ’kjødet’, eller det kjødelige element, innenfor menigheten, og ved å fjerne denne utuktige mannen ville den åndeligsinnete menigheten overgi det ’kjødet’ de hadde i sin midte, til tilintetgjørelse. (1Kt 5: 6, 7) Paulus overgav på tilsvarende måte Hymeneus og Aleksander til Satan fordi de hadde kastet fra seg troen og en god samvittighet og lidd skipbrudd på sin tro. – 1Ti 1: 20.

Den mannen i Korint som hadde gjort seg skyldig i incest (blodskam), angret tydeligvis senere på det gale han hadde gjort, og ordnet opp i sin tilværelse. Dette fikk Paulus til å anbefale at han ble tatt inn i menigheten igjen. Han framholdt at det er viktig å tilgi, blant annet for at «vi ikke skal bli overlistet av Satan, for vi er ikke uvitende om hans planer». (2Kt 2: 11) I første omgang hadde Satan brakt menigheten i en dårlig tilstand som apostelen måtte irettesette dens medlemmer for, siden de var for unnfallende, ja, de lot faktisk den onde mannen drive på med sin gjerning uten tanke for den skam den medførte. Paulus antydet at de var «oppblåst» når de ikke gjorde noe med dette. (1Kt 5: 2) Men på den annen side, hvis de nå gikk til den motsatte ytterlighet og nektet å tilgi den angrende synderen, ville Satan overliste dem i en annen retning ved å utnytte det at de ble harde og uten vilje til å tilgi. Gjennom Guds Ord blir de kristne opplyst om Satans eksistens, hans makt, hans metoder og hensikter, slik at de kan kjempe mot denne åndelige fienden med de åndelige våpen Gud skaffer til veie. – Ef 6: 13–17.