(satrạp).

En visekonge, eller provinsguvernør, i det babylonske rike og i Perserriket, utnevnt av kongen til å være øverste hersker i en provins. Daniel skrev om satraper som tjente under Nebukadnesar i det babylonske verdensrike. (Da 3: 1–3) Etter at mederne og perserne hadde erobret Babylon, satte mederen Dareios 120 satraper over hele sitt rike. (Da 6: 1) Esra hadde kontakt med satraper på den tiden da perserkongen Artaxerxes regjerte. (Esr 8: 36) På Esters og Mordekais tid førte satraper tilsyn med 127 provinser som var underlagt perserkongen Ahasverus. (Est 1: 1) De var kongens offisielle representanter og stod derfor til ansvar for ham og hadde temmelig fri adgang til å få audiens hos ham. Som følge av dette hadde de stor innflytelse  og makt som sivile og politiske ledere. De innkrevde skatter og videresendte de fastsatte tributter til kongen.

Daniel var en av tre høye embetsmenn som Dareios hadde satt over de 120 satrapene. Daniel utmerket seg i den grad framfor dem alle at kongen tenkte på å sette ham over hele riket. På grunn av misunnelse pønsket embetsmennene og satrapene ut en plan for å få kastet Daniel i en løvegrav. Bibelen oppgir ikke hvor mange av satrapene som personlig trådte fram for kongen med sin anklage. Men Jehova viste seg å være med Daniel. Han sendte sin engel og lukket løvenes gap. Da befalte Dareios at de som hadde baktalt Daniel, skulle kastes i løvegraven sammen med sine hustruer og sine sønner, og de ble drept av løvene. – Da 6: 1–24.

I boken History of the Persian Empire kan man lese følgende om hvordan satrapiene var organisert under perseren Kyros: «Hver [provins] ble styrt av en satrap. Denne tittelen betydde bokstavelig ’riksbeskytter’. Som etterfølger av en tidligere konge, og som hersker over et meget stort område, var satrapen i realiteten selv en monark, og han omgav seg med et mindre hoff. Han ledet ikke bare den sivile administrasjonen, men hadde også kommandoen over de utskrevne militære mannskaper i satrapiet. Da satrapembetet ble arvelig, kunne man ikke se bort fra at det innebar en trussel mot det sentrale styret. For å motvirke denne trusselen ble det innført visse kontrolltiltak. Satrapens sekretær, hans finansminister og den generalen som hadde kommandoen over den garnisonen som var stasjonert i borgen i hvert enkelt satrapis hovedstad, sorterte direkte under storkongen selv og rapporterte direkte til ham. En enda mer effektiv kontroll ble utført av ’kongens øye’ (eller ’kongens øre’ eller ’kongens budbringer’), [en embetsmann] som hvert år foretok en grundig inspeksjon i hver av provinsene.» – Av A.T. Olmstead, 1948, s. 59.