[bedt (Gud) om; anmodet (Gud) om].

En benjaminitt som var en etterkommer av Je’iel (som trolig også ble kalt Abiel) gjennom Ner og Kisj. (1Kr 8: 29–33; 9: 35–39; se ABIEL nr. 1.) Saul var den første som ble utvalgt av Gud til å være Israels konge. (1Sa 9: 15, 16; 10: 1) Han kom fra en velstående familie og var en vakker og staselig mann. Han var over et hode høyere enn de andre i folket og var også meget rask og sterk. (1Sa 9: 1, 2; 2Sa 1: 23) Hans kone het Akinoam. Saul fikk minst sju sønner, Jonatan, Jisjvi, Malkisjua, Abinadab, Isjbosjet (Esjba’al), Armoni og Mefibosjet, og to døtre, Merab og Mikal. Abner, som etter alt å dømme var Sauls onkel (se ABNER), tjente som israelittenes hærfører. – 1Sa 14: 49, 50; 2Sa 2: 8; 21: 8; 1Kr 8: 33.

Den unge Saul levde på en tid da forholdene i Israel var turbulente. På grunn av filisternes undertrykkelse var nasjonen i en hjelpeløs tilstand militært sett (1Sa 9: 16; 13: 19, 20), og ammonittene under kong Nahasj truet med å gå til angrep. (1Sa 12: 12) Samuel hadde dømt Israel på en trofast måte, mens hans sønner fordreide retten. (1Sa 8: 1–3) Israels eldste, som betraktet situasjonen fra et menneskelig synspunkt og derfor glemte Jehovas evne til å beskytte sitt folk, gikk da til Samuel og bad ham om å innsette en konge over dem. – 1Sa 8: 4, 5.

Salvet til konge. Deretter styrte Jehova begivenhetene slik at det oppstod en anledning til å salve Saul til konge. Sammen med en tjener drog Saul ut for å lete etter sin fars bortkomne eselhopper. Da de ikke fant dem, bestemte Saul seg for å dra hjem igjen. Men tjeneren foreslo at de skulle søke hjelp hos «en Guds mann» som holdt til i en by i nærheten. Det førte til at Saul traff Samuel. (1Sa 9: 3–19) I sin første samtale med Samuel viste Saul seg som en beskjeden mann. (1Sa 9: 20, 21) Samuel spiste et offermåltid sammen med Saul og fortsatte deretter å snakke med ham. Morgenen etter salvet han Saul til konge. For å bekrefte at Gud var med Saul, gav Samuel ham tre profetiske tegn, som alle gikk i oppfyllelse samme dag. – 1Sa 9: 22 til 10: 16.

Senere, i Mispa, ble Saul ved loddkasting utpekt til å være konge. (1Sa 10: 20, 21, NO; JB; NE) Da var han så unnselig at han gjemte seg blant oppakningen. Han ble funnet og presentert som konge, og folket ropte med anerkjennelse: «Leve kongen!» Saul fikk følge av noen «tapre menn» og drog tilbake til Gibea. Selv om noen ’udugelige menn’ snakket nedsettende om ham og foraktet ham, forholdt han seg taus. – 1Sa 10: 17–27.

Seirer han vant til å begynne med. Omkring en måned senere (ifølge ordlyden i 1Sa 11: 1 i den greske oversettelsen Septuaginta og dødehavsrullen 4QSam^a) forlangte ammonittkongen Nahasj at byen Jabesj i Gilead skulle overgi seg. (Se NAHASJ nr. 1.) Da sendebudene kom til Saul med denne beskjeden, begynte Guds ånd å virke på ham. Han fikk raskt samlet en hær på 330 000 mann og ledet den til seier. Dette førte til at Sauls stilling som konge ble styrket, og folk forlangte til og med at de som hadde talt imot ham, skulle slås i hjel. Men Saul gikk ikke med på dette, for han forstod at det var Jehova som hadde gitt dem seier. Etter denne hendelsen ble Sauls kongedømme stadfestet i Gilgal. – 1Sa 11: 1–15.

Saul traff deretter tiltak for å bryte filisternes makt over Israel. Han valgte ut 3000 israelitter og tok selv kommandoen over 2000 av dem, mens han satte sin sønn Jonatan over de øvrige. Jonatan, som tydeligvis handlet i samsvar med sin fars ordre, slo «filisternes garnison som var i Geba». For å hevne seg samlet filisterne en veldig hær og leiret seg i Mikmasj. – 1Sa 13: 3, 5.

Synder i formastelighet. I mellomtiden hadde Saul trukket seg tilbake fra Mikmasj til Gilgal i Jordandalen. Der ventet han i sju dager på Samuel. Men Samuel kom ikke til den fastsatte tiden. Saul ’tvang da seg selv’ til å ofre brennofferet  fordi han var redd for at fienden skulle komme ned mot ham uten at han hadde sikret seg Jehovas hjelp, og fordi han fryktet at en ytterligere utsettelse ville føre til at han mistet hæren sin. Da Samuel kom, fordømte han Sauls ’dåraktige handling’ som syndig. Sauls synd bestod åpenbart i at han formastelig gikk i gang med ofringen og ikke adlød den befalingen Jehova hadde gitt ham gjennom sin representant Samuel, om at han skulle vente til Samuel kom og frambar offeret. (Jf. 1Sa 10: 8.) Følgen av denne handlingen ble at Sauls kongedømme ikke skulle bestå. – 1Sa 13: 1–14.

Under stridighetene med filisterne uttalte Saul en forbannelse mot enhver som inntok føde før hevnen over fiendene var sikret. Denne ubetenksomme eden fikk alvorlige følger. Israelittene ble trette, og selv om de seiret over filisterne, var ikke deres seier så stor som den kunne ha vært. Da de etterpå slaktet dyr, var de medtatt av sult og tok seg ikke tid til å tappe blodet av dyrene. Dermed brøt de Guds lov om blodets hellighet. Jonatan, som ikke hadde hørt farens ed, spiste noe honning. Saul dømte ham derfor til døden. Men folket løskjøpte Jonatan, for det var ved hans hjelp Israel hadde vunnet seieren. – 1Sa 14: 1–45.

Forkastet av Gud. Gjennom hele Sauls regjeringstid var det stadig kamper mot filisterne og andre folk, deriblant moabittene, ammonittene, edomittene og amalekittene. (1Sa 14: 47, 48, 52) I krigen mot amalekittene trosset Saul Jehovas befaling ved å spare både deres konge, Agag, og det beste av småfeet og storfeet deres. Da Saul ble spurt om hvorfor han ikke hadde adlydt Jehovas røst, nektet han for å ha gjort noe galt og la skylden på folket. Samuel understreket så alvoret ved den synden som var begått, og sa at Jehova på grunn av denne synden forkastet Saul som konge. Først da erkjente Saul at han hadde syndet fordi han var redd folket. Saul bønnfalt så Samuel om å vise ham ære foran de eldste og foran Israel ved å følge ham tilbake, og Samuel gikk med på å vise seg sammen med ham. Samuel selv slo så Agag i hjel. Deretter skilte Samuel lag med Saul, og de hadde senere ikke noe med hverandre å gjøre. – 1Sa 15: 1–35.

Det var etter at dette skjedde, og etter at David var blitt salvet som Israels framtidige konge, at Jehovas ånd vek fra Saul. Fra da av ble han skremt av «en ond ånd fra Jehova». Ved at Jehova trakk sin ånd tilbake fra Saul, gjorde han det mulig for en ond ånd å få makt over ham og berøve ham hans fred i sinnet og påvirke hans følelser, tanker og forestillinger i gal retning. Det at Saul unnlot å være lydig mot Jehova, tydet på at hans hjerte og sinn ble styrt av dårlige tilbøyeligheter, som Guds ånd da ikke gav ham noen beskyttelse eller motstandskraft mot. Siden Jehova hadde tillatt at den «onde ånd» kom i stedet for Jehovas ånd og skremte Saul, kunne den kalles «en ond ånd fra Jehova», og Sauls tjenere omtalte den derfor som «Guds onde ånd». Etter anbefaling fra en av sine tjenere bad Saul om at David måtte tre i hans tjeneste som hoffmusiker ved hans hoff for å bringe ham lindring når han var plaget av den «onde ånd». – 1Sa 16: 14–23; 17: 15.

Hans forhold til David. Filisterne truet deretter Israels sikkerhet. Mens de lå i leir på den ene siden av Elah-lavsletten og kong Sauls styrker lå i leir på den motsatte siden, gikk Goliat ut fra filisternes leir hver morgen og kveld i 40 dager og utfordret israelittene til å stille med en mann som kunne kjempe mot ham i tvekamp. Kong Saul lovte at den som kunne felle Goliat, skulle bli gjort rik og få hans datter til hustru. Seiervinnerens fars hus skulle bli ’gjort fritt’ – sannsynligvis fritatt fra å betale skatter og utføre plikttjeneste. (Jf. 1Sa 8: 11–17.) Da David kom med mat til sine brødre og noen porsjoner til «føreren for de tusen» (kanskje den offiseren som Davids brødre sorterte under), stilte han noen spørsmål som kunne tyde på at han var villig til å ta imot utfordringen. Dette var opptakten til at han ble ført til Saul, og til at han deretter beseiret Goliat. – 1Sa 17: 1–58.

Utvikler en fiendtlig holdning til David. Saul satte deretter David over stridsmennene, og det endte med at David ble sterkere hyllet i sang enn kongen selv. Saul begynte derfor å betrakte David med mistenksomhet, misunnelse og hat. Da David ved en anledning spilte på harpe, begynte Saul å ’oppføre seg som en profet’. Det er ikke slik å forstå at Saul begynte å uttale profetier, men han viste åpenbart tegn til å være preget av usedvanlige følelser og en fysisk uro, slik det kunne forholde seg med en profet umiddelbart før han profeterte, eller når han profeterte. Mens Saul var i denne usedvanlige og ubalanserte tilstanden, kastet han to ganger et spyd mot David. Han klarte ikke å spidde David til veggen, og senere gikk han med på å gi ham sin datter Mikal til hustru mot at han kom med hundre forhuder av filistere. Sauls baktanke med dette tilbudet var at David skulle bli drept av filisterne. Planen slo feil, og David kom ikke bare med hundre, men med to hundre forhuder for å inngå en ekteskapsallianse med Saul. Dette førte til at kongens frykt for og hat til David ble enda  sterkere. Saul snakket med sin sønn Jonatan og med alle sine tjenere om at han ønsket å slå David i hjel. Da Jonatan talte Davids sak overfor Saul, avla Saul løfte om at han ikke skulle drepe ham. Likevel ble David nødt til å flykte for livet da Saul for tredje gang kastet et spyd mot ham. Saul sendte også sendebud til Davids hus for å bevokte det, og han befalte at David skulle slås i hjel morgenen etter. – 1Sa 18: 1 til 19: 11.

Samme natt unnslapp David gjennom et vindu i huset sitt og flyktet til Rama, hvor Samuel bodde. Han slo seg så ned i Najot sammen med Samuel. Da dette kom Saul for øre, sendte han sendebud av sted for å pågripe David. Men da de kom fram, ’begynte de å oppføre seg som profeter’. Guds ånd virket åpenbart slik på dem at de fullstendig glemte hvorfor de var kommet. Da det samme skjedde med to andre grupper av sendebud fra Saul, drog han selv til Rama. Han ble også underlagt Guds ånds kontroll, og denne tilstanden varte ganske lenge, noe som tydeligvis gav David tid nok til å flykte. – 1Sa 19: 12 til 20: 1; se PROFET (Utnevnelse og inspirasjon).

David sparer Sauls liv på grunn av hans stilling som Guds salvede. Etter disse mislykkede forsøkene på å få ryddet David av veien, talte Jonatan for annen gang Davids sak overfor sin far. Men Saul ble så rasende at han kastet et spyd mot sin egen sønn. (1Sa 20: 1–33) Fra da av drev Saul en nådeløs jakt på David. Da Saul fikk høre at øverstepresten Akimelek hadde hjulpet David, gav han ordre om at Akimelek og hans medprester skulle henrettes. (1Sa 22: 6–19) Senere planla han å gå til angrep på den judeiske byen Ke’ila fordi David bodde der, men han oppgav denne planen da David drog bort derfra. Saul fortsatte å forfølge ham og jakte på ham i øde områder, men da filisterne gjorde innfall i landet, gav Saul midlertidig opp forfølgelsen. Det ble da mulig for David å søke tilflukt i En-Gedi-ødemarken. Ved to senere anledninger var Saul i en slik situasjon at David hadde mulighet til å drepe ham. Men David ville ikke rekke ut sin hånd mot Jehovas salvede. Da Saul for annen gang fikk vite at David hadde latt være å skade ham, lovte han til og med at han ikke skulle volde David skade. Men dette var ikke oppriktig ment, for han oppgav ikke forfølgelsen før han fikk vite at David hadde flyktet til filisterbyen Gat. – 1Sa 23: 10 til 24: 22; 26: 1 til 27: 1, 4.

Saul tyr til spiritisme. Omkring et år eller to senere (1Sa 29: 3) drog filisterne opp mot Saul. Siden han da ikke hadde Jehovas ånd og ledelse og dessuten befant seg i en forkastelig sinnstilstand, tydde han til spiritisme, en overtredelse som det var dødsstraff for. (3Mo 20: 6) Han forkledde seg og oppsøkte et åndemedium i En-Dor og bad henne om å bringe opp den døde Samuel. Ut fra hennes beskrivelse av det hun så, trakk han den konklusjon at det var Samuel. Det er imidlertid verdt å merke seg at Jehova ikke hadde svart på Sauls spørsmål og selvfølgelig heller ikke ville gjøre det gjennom en handling som ifølge hans lov var forbudt og forbundet med dødsstraff. (3Mo 20: 27) Det kvinnen sa, må derfor ha vært opplysninger som skrev seg fra demonene. Disse opplysningene var ikke til noen trøst for Saul, men fylte ham med frykt. – 1Sa 28: 4–25; se SPIRITISME.

Sauls død. I den etterfølgende kampen med filisterne ble Saul alvorlig såret på Gilboa-fjellet, og tre av sønnene hans ble drept. Da Sauls våpensvenn nektet å drepe ham, styrtet Saul seg mot sitt eget sverd. (1Sa 31: 1–7) Omkring tre dager senere kom en ung amalekitt til David og skrøt av at han hadde drept den sårede kongen. Dette var åpenbart en løgn som han kom med for å innynde seg hos David. Men David befalte at mannen skulle henrettes på grunn av det han selv hadde sagt, med den begrunnelse at Saul hadde vært Jehovas salvede. – 2Sa 1: 1–15.

I mellomtiden hadde filisterne festet likene av Saul og hans tre sønner på muren i Bet-Sjan. Men noen tapre menn fra Jabesj-Gilead tok likene ned og brente dem, og deretter begravet de deres ben. – 1Sa 31: 8–13.

Den blodskyld som hadde kommet over Saul og hans hus i forbindelse med gibeonittene, ble hevnet ved at sju av hans etterkommere ble drept flere år senere, i Davids regjeringstid. – 2Sa 21: 1–9.