Et segl kan være et slags stempel brukt til å lage et avtrykk med (vanligvis i leire eller voks) for å angi eierskap, ekthet eller overenskomst. Det kan også være selve seglavtrykket. Oldtidens segl bestod av et stykke hardt materiale (stein, elfenben eller tre) med inngraverte, speilvendte figurer eller skrifttegn. Noen segl var firkantete, sylinderformede eller kjegleformede, mens andre var formet som skarabeer eller dyrehoder. (Angående segl- eller signetringer se RING.) De sylinderformede var som regel mellom 2 og 4 cm lange. Når en sylinder med inngraverte tegn på den krumme overflaten ble rullet mot fuktig leire, laget den et fortløpende avtrykk i relieff. Sylinderseglene var ofte gjennomboret på langs, slik at de kunne bæres i en snor.

På segl fra Egypt og Mesopotamia er det ofte inngravert religiøse symboler, og også planter, dyr og enkle tablåer. Det babylonske «fristelsens segl» (British Museum) forestiller et tre med en mann sittende på den ene siden og en kvinne på den andre, og bak kvinnen ses en oppreist slange. Eierens navn og stilling var ofte angitt på seglet. På et segl funnet i Palestina står det for eksempel: «Tilhører Sjema, Jeroboams tjener.» – The Biblical World, redigert av C. Pfeiffer, 1966, s. 515.

Seglavtrykkene kunne forhindre forfalskning av dokumenter eller at andre ting som var forseglet, for eksempel poser, dører og gravkamre, ble åpnet av noen som ikke hadde myndighet til det. (Job 14: 17; Da 6: 17; Mt 27: 66) Da profeten Jeremia kjøpte en mark, ble det eksemplaret av kontrakten som var undertegnet av vitner, forseglet, mens et annet eksemplar forble åpent. Forseglingen kan ha skjedd ved at man foldet kontrakten sammen, bandt en snor rundt den og så satte fast en klump av voks eller en annen bløt masse på snoren og laget et avtrykk i massen med et seglstempel. Hvis det senere skulle oppstå tvil om ektheten av det åpne eksemplaret, kunne man legge fram det forseglede og bevitnede eksemplaret. (Jer 32: 10–14, 44) En person som var blitt betrodd kongens segl, kunne utstede offisielle dekreter som ble gjort gyldige med kongens seglavtrykk. (1Kg 21: 8; Est 3: 10, 12; 8: 2, 8, 10) Når man satte seglet sitt på et dokument, kunne det bety at man aksepterte de betingelser som dokumentet inneholdt. (Ne 9: 38; 10: 1) Det er blitt funnet et stort antall gamle krukkehanker med seglavtrykk. Noen av avtrykkene viser hvem eieren av krukken var; andre er mengde- eller kvalitetsangivelser.

Brukt billedlig. Den måten seglstempler ble brukt på, danner grunnlaget for flere billedlige uttrykk som en finner i Bibelen. Det var forutsagt at Messias skulle «sette segl på syn og profet». Tanken er at han ved å oppfylle profetiene ville bekrefte, som med et seglavtrykk, at de var sanne og inspirert av Gud. (Da 9: 24; jf. Joh 3: 33.) Abraham fikk omskjærelsen som et «segl», det vil si som et eiermerke, på den rettferdighet han hadde. (Ro 4: 11) Ettersom Paulus hadde hjulpet mange av de kristne i Korint til å bli troende, var de som et segl som bekreftet ektheten av hans apostelembete. (1Kt 9: 1, 2) Det sies om de første kristne at de ble «beseglet» med den hellige ånd, og at dette var et pant på forhånd på deres himmelske arv. (Ef 1: 13, 14; 4: 30) Seglet  viser at de er Guds eiendom (2Kt 1: 21, 22), og bekrefter at de har utsikt til å oppnå liv i himmelen. Åpenbaringsboken viser at det samlede antallet beseglede vil være 144 000. – Åp 7: 2–4; 9: 4.

Bibelen omtaler noe som er lukket, skjult eller hemmelig, som forseglet. Profetiske budskaper har vært «forseglet» i den tiden de ikke er blitt forstått. (Da 12: 4, 9; Åp 5: 1; 22: 10; jf. Jes 8: 16; 29: 11.) Og det sies at Jehova ’setter et segl rundt stjernene’, noe som tydeligvis betyr at han skjuler dem bak skyer. – Job 9: 7.