(Sẹ’ir) [fra en rot som betyr «å reise seg; stritte», muligens med henblikk på skogkledde åser, el. muligens «å reise seg (gyse) av forferdelse»].

1. En ’horitt’ hvis sju «sønner» var sjeiker i Se’ir-landet før det ble erobret av Esau (Edom). (1Mo 36: 20, 21, 29, 30; 1Kr 1: 38; jf. 1Mo 14: 4–6.) Se’ir bodde muligens i fjellområdet sør for Dødehavet, og området kan ha blitt oppkalt etter ham. Det kan ikke sies med sikkerhet om Se’irs sju «sønner» var hans bokstavelige sønner eller også omfattet senere etterkommere. – Se ANA; DISJON.

2. Fjellområdet mellom Dødehavet og Akababukta. (1Mo 36: 8, 30; 5Mo 2: 1, 8) På Abrahams tid bodde horittene i Se’ir. (1Mo 14: 6) Senere etablerte Abrahams sønnesønn Esau seg i Se’ir, mens hans tvillingbror Jakob bosatte seg i Paddan-Aram. (1Mo 32: 3) Men det ser ut til at Esau ikke flyttet til Se’ir for godt før en tid etter at Jakob hadde vendt tilbake til Kanaan. (1Mo 36: 6–9) Det endte med at Esaus etterkommere, edomittene, fordrev horittene (5Mo 2: 4, 5, 12; Jos 24: 4), og landet ble med tiden kalt Edom. Det eldre navnet, Se’ir, ble imidlertid også brukt om Esaus etterkommere og det området de bodde i. (4Mo 24: 18; jf. 2Kg 14: 7; 2Kr 25: 11.) Det ser ut til at noen menn av Simeons stamme på kong Hiskias tid drog til Se’ir-fjellet, tilintetgjorde den rest av amalekitter som hadde sluppet unna, og bosatte seg der. (1Kr 4: 41–43) Se’irs geografi og historie blir nærmere beskrevet under EDOM, EDOMITTER.

3. Et fjell mellom Ba’ala (Kirjat-Jearim) og Kesalon ved den nordlige grensen for Judas område. (Jos 15: 10) Dette Se’ir-fjellet blir vanligvis satt i forbindelse med en fjellrygg 15 km vest for Jerusalem med landsbyen Shoresh på sin sørlige side.