Det greske ordet som er gjengitt med «sekt» (hairesis), betyr «valg» (3Mo 22: 18, LXX) eller «det som er valgt», og refererer derfor også til «en gruppe mennesker som skiller seg ut fra andre og følger sine egne trosoppfatninger [en sekt eller et parti ]». (Thayers Greek-English Lexicon of the New Testament, 1889, s. 16) Ordet blir brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5: 17; 15: 5; 26: 5) Ikke-kristne omtalte også de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde skilt seg ut fra jødedommen. – Apg 24: 5, 14; 28: 22.

Kristendommens grunnlegger, Jesus Kristus, bad i en bønn til Gud om at det måtte herske enhet blant hans etterfølgere (Joh 17: 21), og apostlene var levende interessert i å bevare den kristne menighets enhet. (1Kt 1: 10; Jud 17–19) Uenighet i lærespørsmål kunne føre til stridigheter, splittelse og fiendskap. (Jf. Apg 23: 7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til kjødets gjerninger. (Ga 5: 19–21) De kristne ble advart mot å danne sekter eller la seg villede av falske lærere. (Apg 20: 28; 2Ti 2: 17, 18; 2Pe 2: 1) I sitt brev til Titus sa apostelen Paulus at en mann som fortsatte å fremme dannelsen av en sekt, skulle avvises etter at han var blitt formant to ganger, noe som tydeligvis betydde at han skulle bli ekskludert fra menigheten. (Tit 3: 10) De som ikke ville være med på å skape splittelse i menigheten eller støtte en bestemt gruppe, ville kjennetegnes ved sin trofaste kurs, og det ville være tydelig at de hadde Guds godkjennelse. Det ser ut til at det var dette Paulus hadde i tankene da han  sa til korinterne: «Det må jo også være sekter blant dere, for at de godkjente også kan bli tilkjennegitt blant dere.» – 1Kt 11: 19.