Det hersker usikkerhet med hensyn til hva slags skinn det hebraiske ordet tạchasj refererer til. Ordet blir brukt i beskrivelsen av det øverste dekket til tabernaklet og et dekke til å bre ut over helligdommens utstyr og redskaper under transport. Tạchasj eller techasjịm (flt.) står som regel sammen med ʽor eller ʽorọth (skinn). (2Mo 25: 5; 26: 14; 35: 7, 23; 36: 19; 39: 34; 4Mo 4: 6–14, 25; Ese 16: 10) Det ser ut til at de som oversatte den greske oversettelsen Septuaginta, ikke oppfattet det hebraiske ordet som en betegnelse for et dyr, men for fargen blått. (Jf. 4Mo 4: 14, NW, fotn.) Praktisk talt alle jødiske kommentatorer sier imidlertid at tạchasj betegner et dyr. Leksikografen Gesenius var av samme oppfatning. Han mente at gjengivelsen i Septuaginta bare var basert på antagelser, og at den verken hadde støtte i etymologien eller i beslektede språk. Basert på sammenhengen, talmudistenes autoritet, hebraisk etymologi og en sammenligning av det hebraiske ordet med lignende ord i andre språk, trakk han den slutning at tạchasj betydde enten sel eller grevling.

Bibeloversettere har gjengitt ʽor (ʽorọth) tạchasj (techasjịm) med «takasskinn» (EN; NB; NW, fotn. til 2Mo 25: 5), «delfinskinn» (NO), «grevlingskinn» (KJ), «geiteskinn» (RS), «niseskinn» (AT), «lær» (Mo), «fint lær» (JB), «fiolette skinn» (Dy) og «selskinn» (NV; AS). De fleste bibelkommentatorer er enige om at gjengivelsen «grevlingskinn» er uheldig, ettersom de mener at det er usannsynlig at israelittene kunne få tak i tilstrekkelig mange grevlingskinn i Egypt eller i ødemarken til å dekke tabernaklet med. Noen bibelkommentatorer mener at verken «grevlingskinn», «selskinn», «delfinskinn» eller «niseskinn» er den riktige gjengivelsen i betraktning av at grevlingen, selen, nisen, delfinen, dugongen (en sjøkuart) og lignende skapninger etter alt å dømme var urene og ikke skulle spises. (3Mo 11: 12, 27) De synes det er vanskelig å forestille seg at skinnet av et «urent» dyr skulle ha blitt brukt til noe så hellig som oppføringen av tabernaklet og som et beskyttende dekke over helligdommens utstyr. De som er av denne oppfatningen, mener at tạchasj kan betegne skinnet av et rent dyr, kanskje en antilope, en sau eller en geit.

Selskinn kunne brukes, selv om selen ble betraktet som uren. Det at selen ble betraktet som uren og ikke kunne brukes som føde, utelukket ikke nødvendigvis at selskinn ble brukt som dekke til tabernaklet. Løven og ørnen ble også regnet for «urene» (3Mo 11: 13, 27), men de himmelske kjerubene som Esekiel så i et syn, ble framstilt med et løveansikt og et ørneansikt foruten to andre ansikter. (Ese 1: 5, 10; 10: 14) Og de kobbervognene som Salomo laget for at de skulle brukes i templet, var dekorert med bilder av løver, noe som uten tvil var i samsvar med de planene David hadde fått ved guddommelig inspirasjon. (1Kg 7: 27–29; 1Kr 28: 11–19) Israelittene brukte «urene» dyr, deriblant esler, som ridedyr; ja, det ble til og med forutsagt at Messias skulle ri inn i Jerusalem på et esel. (Sak 9: 9; Mt 21: 4, 5) Til tross for at døperen Johannes hadde det i høy grad hellige oppdrag å «gå forut for Jehova for å berede hans veier», bar han en kledning som var laget av hår fra et «urent» dyr. (Lu 1: 76; Mt 3: 4; 3Mo 11: 4) Alt dette synes å vise at skillet mellom rene og urene dyr ganske enkelt var en forskrift som hadde med kosthold å gjøre (og som av og til ble fulgt i forbindelse med ofre), men som ikke krevde at israelittene generelt betraktet «urene» dyr med avsky. (3Mo 11: 46, 47) Disse dyrene var i likhet med de «rene» dyrene skapt av Gud og var derfor i seg selv gode, ikke noe man skulle avsky. – 1Mo 1: 21, 25.

Hvor israelittene fikk skinnet fra. Hvis tạchasj betegner en selart, kan en spørre hvor israelittene fikk selskinn fra. Seler holder riktignok  normalt til i arktiske og antarktiske strøk, men noen seler foretrekker varmere klima. Det lever fortsatt et antall munkeseler i en del av Middelhavet og i andre varmere farvann. Menneskene har i århundrenes løp i høy grad redusert selbestanden, så i bibelsk tid kan det ha vært rikelig med sel både i Middelhavet og i Rødehavet. Så sent som i 1832 opplyste den engelske utgaven av Calmets Dictionary of the Holy Bible (s. 139): «På mange av småøyene i Rødehavet omkring Sinaihalvøya finnes det seler.» – Se også The Tabernacle’s Typical Teaching av A.J. Pollock, London, s. 47.

Oldtidens egyptere drev handel på Rødehavet og mottok naturligvis varer fra mange av områdene rundt Middelhavet, så de hadde gode muligheter til å få tak i selskinn. Da israelittene drog ut av Egypt, kan de derfor ha tatt med skinn som de selv allerede hadde, og også skinn som egypterne gav dem da de overøste dem med verdifulle ting. – 2Mo 12: 35, 36.